Oppe i fjellene utenfor Glasgow bodde en sauegjeter sammen med sin vesle datter. De likte å gå i fjellet sammen, og jenta elsket å høre når faren ropte på sauene. Han hadde en egen måte å rope på. Stemmen bar helt over dalstrøkene og over til den andre siden, der sauene hørte den og kom springende.
Etter hvert ble jenta en voksen, ung kvinne. Hun flyttet til Glasgow og ble boende der på hybel. I begynnelsen skrev hun hjem til faren hver uke. Senere hver måned. Etter hvert ble det sjeldnere mellom brevene, og til slutt hørte ikke faren mer fra henne. Ryktene nådde ham om at hun var kommet langt bort fra de verdier hun hadde lært hjemme.
En dag dro faren til byen. Han gjennomsøkte først hovedgatene, så sidegatene, så de små alleene og til slutt kom han til slummen. Men han kunne ikke finne henne. Tidlig en morgen tenkte han: "Jeg vil bruke hyrdestemmen min og prøve å rope. Kanskje hun vil høre meg og kjenne igjen stemmen et eller annet sted i slummen". Han gikk gjennom de trange, skitne gatene og ropte.
Fra et lite snusket rom i Glasgows slum hørte hun hyrdens stemme. "Det er far", ropte hun, skjøv partneren fra seg og sprang ut på gaten. Historien forteller at han slo sine armer om henne og tok henne inn til seg, mens han hvisket: "Kjære barnet mitt! Alt er tilgitt! Bli med hjem!". Han løftet henne opp og bar henne på armene sine tilbake til hjemmet, til høylandet som hun hadde elsket som barn, til en ny begynnelse.
På den gamle gravsteinen, som fremdeles står der oppe på høylandet, er det inngravert med gullbokstaver under jentas navn: "Tilgitt!".
Noen har ikke så stor sans for solskinnshistorier, skjønt jeg tror ikke de er så virkelighetsfjerne som mange vil ha det til. Gjennom et langt forkynnerliv har jeg møtt mennesker som har fortalt hvordan de er kommet bort fra det de trodde på en gang og vanskelig kunne høre hyrdens stemme lenger. Om hvordan de tenker tilbake på en tid da livet var så mye enklere og tryggere, og de følte de hadde kontakt med Gud.
I et brev var det en som uttrykte seg slik: "Hadde du bare visst hvordan livet mitt er blitt, så hadde du nok forstått at det ikke er så lett for meg å gjøre helomvending nå". Jeg skrev tilbake: "Du har kanskje rett. Jeg kjenner ikke livet ditt, og ville kanskje blitt sjokkert om jeg kjente det. Men det viktigste er ikke om du bretter det ut for meg, men om HAN kjenner det, for Han kjenner deg. Han vet hva som er gått i stykker. Han har selv sloss med ulvene, og er blitt pint og plaget for din skyld". Han forteller hvor annerledes Han er enn oss mennesker.
Vi mennesker kan være harde og nådeløse. Vi forstår til en viss grad, men ikke helt. Vi kan snakke fint om Guds nåde og omsorg og om ulvene. Men når en bror eller søster holder på å bli revet i stykker av disse, trekker noen av oss seg unna. Jesus forteller oss hvorfor: "Den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme".
Hvor forskjellig Han er fra oss. Han fortsetter å lete og å oppsøke, der vi ofte gir opp. Derfor kalles Han "Den gode hyrde". "Den gode hyrde gir sitt liv for sauene". Derfor er vi igjen tilbake i den gamle boken, Jesaja 53, hvor det samme er beskrevet mange hundre år tidligere: "Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham" (Jes.53,6).
For noen år tilbake hørte jeg fortalt om en ung gutt som hadde forlatt sin barnetro og havnet i synd og elendighet, hvordan han hadde skuffet og såret sine foreldre og sine kristne venner. Ja, han hadde sunket så dypt at de hadde trukket seg unna ham og nærmest hadde gitt ham opp. Men "Den gode hyrde" hadde funnet ham, den eneste som ikke hadde gitt ham opp, og som sitt første vitnesbyrd siterte han den gamle bedehussangen: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, Han fant meg trett og såret, og bar meg hjem til seg". Sterkere kunne det ikke sies. En bortkommet sønn kommet hjem til faderhuset. Igjen et mektig bud om hva Kristi kraft formår, hva Den Gode Hyrde kan utrette i et menneskes liv.
Kall det gjerne søndagsskoleprat og ei god historie, men jeg har fornyet tro på Den Gode Hyrde og hans frelseskrefter. Om du kjenner hyrderøsten kan du sikkert si med sangeren:
Han pekte på de merker
Hans hånd og side bar,
Det var min synd han sonet,
Å, hvor han elsket har.
Jeg tror det, skjønt, jeg fatter ei:
Han elsker syndere som meg.