Mennesker imellom - barns forhold til sine foreldre

Av Henric Staxäng

I en tidligere artikkel talte vi om foreldrenes forhold til barna. Vi skal her fortsette med å tale om barnas forhold til foreldrene, spesielt voksne barns forhold til sine foreldre. Vi skal også si noe om foreldres forhold til sine voksne barn med deres familier.

Selv om dette er et ømtålig emne, er det viktig, både med tanke på vårt eget vel, vårt liv, vår framtid, vår tro og vår frelse. Så lenge man lever på denne jord med kurs mot det himmelske hjem, er det alltid en nær forbindelse mellom forholdet til Jesus og forholdet til medmennesker.

Når det gjelder forholdet til medmennesker, er nettopp forholdet til foreldrene særlig viktig. Det fjerde bud lyder: ”Hedre din far og din mor, for at det må gå deg godt og du må leve lenge i landet” Dette er det eneste budet som uttrykkelig har et løfte om velsignelse knyttet til seg:

.. for at det må gå deg godt og du må leve lenge i landet”

I Kol 3.20 leser vi: "Dere bam: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting. for det er til behag for Herren.” Herrens ord rettes direkte til barnet: "Vær lydige mot deres foreldre i alle ting!” Hvordan er det i dag? Respektløshet overfor foreldre og overordnede tiltar mer og mer. Det fører aldri velsignelse med seg.

Men Guds ord står fast: ”Hedre din far og din mor”, og: ”Vær lydige mot deres foreldre i alle ting” Som barn er det er salig og velsignet å tro på Herren Jesus og hedre sine foreldre. Også som voksen er det salig og velsignet å tro på Herren Jesus og hedre sine foreldre.

Vi barn - enten vi er små eller voksne - står i stor takknemlighetsgjeld til våre foreldre. De har født oss til livet eller tatt imot oss da vi var små. De har oppdradd oss. forsaket mye for vår skyld. og forhåpeníligvís også bedt mye for oss. I Ordspråkene 23,22 leser vi: "Hør på din far, som gav deg livet. og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel!”

Hvordan er det med takknemligheten, med aktelsen for og hedrelsen av våre foreldre? Mange foreldre får en tung alderdom på grunn av den forakten deres barn viser dem. Jeg kjente en kvinne som nå er død. Hun sørget hver dag over sin sønn som i løpet av ti år aldri lot hore fra seg. Selv om dette er et ekstremt tilfelle, finnes det mange bortglømte foreldre omkring oss. Deres voksne barn, som kanskje har dannet sine egne foreldre, kan gjøre alt for sine egne bam, men glømmer sine foreldre. (På den andre siden er også helt galt å være så knyttet til sine foreldre at man forsømmer ansvaret for sin egen familie.) Barn kan bære på uvilje mot sine gamle foreldre. Hvor mange foreldre har ikke gang på gang av sine voksne barn fått høre utakknemlighet i form av anklager og harde ord. Ikke bare i tenårene, som kan være en vanskelig brytningstid for de unge, men også i senere år kan uvilje, ja, til og med forakt for foreldrene vokse seg sterk i hjertene deres. Jesus sier i Matt 15,4: ”Hedre din far og din morl” - og: ”Den som bruker vondord mot far eller mor, skal visselig dø.”

I sitt bibelverk skriver Starke: ”Ve de barn som heller vil se ryggen på sine foreldre enn å se dem i ansiktet”

Ingen feil eller synder hos foreldrene kan løse oss fra befalingen i det fjerde bud: ”Hedre din far og din mor”. Der er slik - som en har sagt- at når man ser foreldrenes feil, skal man hedre dem enda mer.

Jesu nåde og tàlmodighet er stor. Enhver våken kristen vet at uten Herrens ufortjente nåde, forlatelse og tålmod ville alt være fortapt og uten håp. Nå gir Herren oss denne formaningen gjennom apostelen Paulus: ”Vær tålmodige mot allel” (1 Tess 5,14) Denne formaningen gjelder også forholdet til foreldre. I Siraks bok 3,9 finner vi denne påminningen: ”Ær din far og mor med gjerning, med ord og med tålmod” Tålmod innebærer at man overser foreldrenes feil og mangler, slik som vi selv trenger at de overser våre.

Å hedre sine foreldre i kjærlighet, i tålmod og i aktelse fører med seg stor velsignelse her i livet. Det lover Guds ord, både i det fjerde bud og i andre bibelsteder. I den apokryfe Siraks bok heter det i 3,6-7: ”Den som hedrer sin far, skal selv få glede av sine barn, og når han ber, blir han bønnhørt.” I samme kapittel står det også: ”Den velgjerning som vises mot foreldre, blir aldri glemt, og det skal skje deg noe godt om du er en synder.”*

Å hedre sine foreldre fører altså med seg jordisk velsignelse her i livet, også for den som ikke lever i troen. Menneskers medgang eller motgang her i livet beror i høyere grad enn vi kan forestille oss. nettopp på forholdet til foreldrene.

Ingen foreldre er fullkomne. Alle foreldre er syndere og har menneskelige feil. Tenk på de foreldre som er seg bevisst sine begrensninger, mangler og feiltak, og som kanskje kjenner seg som mislykkede, men likevel får møte kjærlighet, respekt og varme fra sine voksne barn. Tenk hvor godt det er for foreldrene! Tenk hvilken velsignelse det er for barna!

Når det gj elder forholdet til Herren, er det forunderlig hvordan et menneske som er fattig i ånden, som i egne øyne er en mislykket kristen, likevel er elsket av Herren Jesus - helt ufortjent, av nåde. Om du kjenner Frelserens kjærlighet og tålmod mot deg, du som er en så mislykket kristen, men ikke vil vise kj ærlighet mot dine foreldre fordi du mener de er mislykket som foreldre, og vil holde fast på uvilje og forakt mot dem, da mister du ikke bare velsignelsen her i livet. men også saligheten i himmelen (Matt 6,14-15).

Ta i dag vare på muligheten til forlik og forsoning. Morgendagen vet du ikke noe om.

Også foreldre har et ansvar i sitt forhold til sine voksne bam og de familier de måtte ha. Ved kjærlighetsløshet og uvis framferd mot sine voksne barn og deres familier kan foreldre på den ene siden bli årsak til uenighet, ja, endog til skilsmisse. På den andre siden kan foreldre gjennom kjærlighet, ved å overse feil og ved forbønn bli til stor støtte og hjelp for sine barn og deres familier, til trivsel og oppbyggelse for alle.

La meg nevne noen konkrete saker som ligger meg på hjertet. Når barna har vokst ut av bameskoene og kormnet inn i de voksnes verden, har foreldrene fortsatt et foreldreansvar, men på en annen måte. De får fortsette å fostre sine voksne barn, men nå først og fremst gjennom kristent forbilde og ved forbønn.

Dersom barna som voksne har forlatt Herren og hans forordningers vei, trenges det bønn om å handle rett. Barna trenger å bli minnet om det ene nødvendige og om Guds vilje. Men å bestandig holde på å formane, vise til rette og oppfordre til å søke Gud kan virke mot sin hensikt og føre til en kraftig uvilje både mot foreldrene og mot kristendommen. I uvis nidkjærhet kan kristne foreldre her gjøre mer skade enn nytte, uten selv å være klar over det.

Men igjen, det trenges bønn om Visdom, fra tilfelle til tilfelle, fra barn til barn, fra familie til familie. Det kan virkelig være til stor nytte og velsignelse at man også i ord minner om det ene nødvendige, selv om foreldrene ikke får se frukten av det i sin egen levetid.

Det beste våpnet foreldrene har, er bønnen. Det finnes ikke noe håpløst tilfelle. Gud kan gjøre under. Det er noe spesielt med alle bønnebarn. Guds arm rekkes på en særlig måte ut mot bønnebarna.

Det er feil å behandle sine voksne barn som om de skulle være små, umyndige barn. Når det for eksempel gjelder barnas yrkesvalg eller når de skal forlate hjemmet og stifte sitt eget bo, bør foreldrene gå forsiktig fram.

I noen tilfelle bor noen av bama, kanskje med familie, like ved foreldrene, endog på samme tomt. Det kan bli til stor glede og trivsel for alle, og til gjensidig hjelp. Det kan også medføre gnissinger. Her trenges gjensidig respekt og at man tillater hverandre å leve et selvstendig liv. Om man for eksempel som foreldre på en nærgående måte legger seg opp i barnas hjennneliv og barne-oppdragelse, kan det vekke en hel del ulyst og ubehag og bli årsak til unødige spenninger. Det betyr ikke at foreldrene skal ha taleforbud. Det bør nemlig også sies at det er feil av barna å skyve fra seg foreldrenes råd med en nedlatende holdning. Foreldrene har en livsvisdom og erfaring som barna ikke har. Det er en velsignelse å lytte til foreldres råd. Men også her trenges det bønn om å handle rett. At foreldre i tide og utide hakker på sine barn er ikke kristelig, men fører lett til strid og uenighet.

Det kan ikke forsvares at foreldre misbruker sin stilling ved å ”binde” og gjøre sine voksne barn skyld-betynget gjennom krav, betingelser og med hard hand. Voksne barn som vil følge Herren og hans bud, også det fjerde, kan få store vansker med å mestre situasjoner og konﬂikter som oppstår. Også i kristne familieforhold kan følelsen av ikke å være elsket av sine gamle foreldre, følelsen av ufrihet, utilstrekkelighet og skyld vokse seg sterk hos barna, kanskje uten at foreldrene er klar over det.

Det er sant at Guds ord påbyr at man på en særlig måte hedrer sine foreldre, og kristne barn vil så langt som mulig respektere, lytte og ta imot råd. Men å misbruke sin stilling som foreldre er en annen sak. Bibelen sier: ”Salige er de som stifter fred”.

La meg få være litt personlig. For min egen del vil gjerne si at vi som har foreldre og svigerforeldre som viser kjærlighet og fordragelighet, som er overbærende og søker å bevare fred på tross av våre feil og mangler, vi må ikke glømme å takke Gud for det. Foreldre som søker å bevare fred, vil også prøve å behandle sine barn likt og ikke bevisst favorisere noen av barna. Det vekker lett misunnelse.

Når det gjelder barnas valg av livsledsager, trenges varsomhet og forsiktighet fra foreldrenes side. Det kan finnes spesielle tilfelle da foreldrene bør si sin mening og fraråde. Derimot kan det ikke være rett om foreldrene forsøker å fraråde fordi de ikke synes sønnens eller datterens følge holder mål med hensyn til status, begavelse eller prektighet. Ifølge Guds ord er det ukristelig å gjøre forskjell på folk (Jak 2,1.9-10). Det gjelder også foreldrenes vurdering av sine barns valg av livskamerat, både før og etter giftemålet.

Vi kommer nå til et noe ømtålig kapittel, nemlig svigerforeldres forhold til svigersønn eller svigerdatter. Gang på gang har jeg møtt eldre mennesker som har fortalt hvordan de i sin ungdom og opp gjennom årene er blitt svært kjærlighetsløst behandlet av sine svigerforeldre, av sin svigermor eller sin svigerfar, som dessuten var bekjennende kristne. Det finnes gamle mennesker som bærer dype sår etter at de tidligere i livet er blitt trakassert, mobbet, ja, frosset ut av sin svigermor eller svigerfar, som nå for lengst er døde.

I mange ekteskap kjenner man ikke til slike konﬂikter. Man har et godt og åpent forhold til sine foreldre og svigerforeldre. Men i mange ekteskap er det motsatt.

Hva beror det på at en svigermor eller svigerfar kan ha så vanskelig for å tåle sin svigersønn eller svigerdatter? Ofte er nok årsaken at svigersønnen eller svigerdatteren ikke holder mål i svigerforeldrenes øyne. Det blir usunt fokusert på svigersønnens eller svigerdatterens feil og svakheter. Ved eventuelle mistak som blir begått av svigersønnen eller svigerdatteren. blir dommene ikke milde. Svigersønnen eller svigerdatteren kjenner seg ikke akseptert og elsket slik han eller hun er. Luften blir tung å puste i. Ord og holdninger blir misforstått. Den åpne og naturlige kontakten der man tar hverandre for det man er, har måttet vike for et kjølig og mistenksomt forhold.

Ja, kjærligheten kan bli satt på ulike slags prøver, kanskje særlig når det gjelder forholdet mellom svigermor og svigerdatter. Mange situasjoner kan oppstå der svigennors oppfatninger og påpekinger krysses med svigerdatterens. En fredsstiftende svigermor som setter fred framfor sin egen vilje i det som gjelder sønnens og svigerdatterens hjemmeliv, sprer en varme omkring seg som er til gagn for alle. Da blir det også naturlig for svigerdatteren å hente råd og hjelp fra svigermor.

Problemer i slike forhold kan også ha en åndelig side, selv der alle i familien er bekjennende kristne. Ulik sjelstilstand, ulik åndelig modning, ulik dybde og ulikt åndelig klarsyn kan spille inn. Det kan være at en åndelig våken kristen for sin kristendoms skyld ikke blir forstått og ikke tålt, også av sine nærmeste.

Det må også understrekes at det ikke alltid er svigermor eller svigerfar som er årsak til problemer i forholdet. Det som er nevnt ovenfor, kan vi også anvende i motsatt retning, at det blir svigermor eller svigerfar som blir utsatt for angrep, baktalelse, bitterhet eller kjærlighetsløshet fra svigersønnens eller svigerdatterens side. Det kan oppstå innviklede forhold som blir til stor smerte for de gamle. Også dette er i høy grad urett og ukristelig, og fører aldri noen velsignelse med seg.

Slike saker som er nevnt her, kan være svært komplisert, og kan betraktes fra ulike sider. Det ene tilfellet er ikke likt det andre. Om familieforholdene låser seg, ta vare på muligheten for å snakke med en utenforstående som du har tillit til.

For en våken kristen er det livsviktig at få leve i fred med Gud, og at man for fra sin side gjør alt for å skape forsoning med sine medmennesker. Om man på tross av forsøk til å få til forsoning likevel får et avvisende svar, kan man ha god samvittighet for sin egen del. Å ha god samvittighet og leve i fred med Gud, er mer verdt enn alt annet. Erkjenn derfor dine egne feil, og søk etter forsoning med ditt medmenneske, selv om den andre kanskje har mer feil enn du og burde være den første til å be om tilgivelse. Du taper ikke noe på det. Du blir velsignet.

Du vil vel ikke leve i uforsonlighet med noe menneske på denne jord og dermed miste den himmelske arven? La ikke din egen prestisje og stolthet være verd så mye at du holder ved i uforsonlighet og dermed blir stående utenfor himmelen. Det gjelder din frelse. Jesus sier i Matt 6,14- 15: ”For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.”

Du som går og bærer på svære synder mot det fjerde, femte eller sjette bud, eller mot noe annet bud, du som har syndet mot dine foreldre eller svigerforeldre, mot dine små eller voksne barn, mot din svigersønn eller svigerdatter, ja, hvilke synder som måtte tynge din samvittighet, husk at det finnes nåde også for deg. Du som kommer til nådestolen, Jesus Kristus, i syndsbekjennelse og bønn om syndenes forlatelse, kan ikke bli avvist av ham, din Frelser (Salm 32,5). Det var jo for dine synder Jesus døde på korset. Du som er dømt i din samvittighet, men vil ha fred med Gud og med medmennesker. du får tro at alle dine synder er tatt bort, ja, tilgitt i kraft av Lamrnets blod. ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Joh 1,7). Tilgivelsen gjelder selv om medmennesker som du har syndet mot, nå er døde.

Det er bare denne Herrens tilgivende kjærlighet som kan smelte kalde hjerter, slik at forsonlighetens og kjærlighetens forenende bånd kan bli knyttet på nytt.

(Overs.: G.R.)

*) Sitatene fra Siraks bok er over- satt direkte fra den svenske artikkelen, så ordlyden kan variere iforhold til andre oversettelser.