Artikkel nr 7 fra blad nr 5-2000
Emne: Aktuelt emne
"Herren kan gi deg mer enn dette"
Av Guttorm Raen.

Vi har for tiden en regjering som ser ut til å ville bruke makt - inkludert økonomisk press - for å gjøre det vanskelig for dem som ikke vil følge tidens dominerende ideologi. Spesielt går det ut over dem som ikke vil prioritere moderne likestillingsideologi framfor religiøs overbevisning og andre hensyn, ikke minst de n virksomhet som er knyttet til konservativ kristendom. Konkrete eksempler er motstand mot friskoler og kutt i støtte til kristne ungdomsorganisasjoner.

Det er god grunn til å være bekymret over denne utviklingen, både på grunn av den klare tendens mot kristenforfølgelse som dette bygger opp under, og fordi slik idelogisk tvang fra statens side vil være med og ødelegge grunnleggende verdier i samfunnet, og antagelig også vårt demokrati.

Men dette er en sak som også har en annen side, spesielt når en kommer inn på det med offentlig støtte til kristent arbeid. Det er rett at dersom samfunnet skal støtte for eksempel arbeid for barn og unge, inkludert det som har politisk preg, burde også det arbeid som utføres av kristne organisasjoner, betraktes som samfunnsbyggende, og få støtte.

Men fra kristent synspunkt er det ikke sikkert at slik støtte fra verdslige myndigheter bør vurderes som et ubetinget gode.

I 2 Krøn 25 leser vi om at Judas konge Amasja i en kritisk situasjon leide soldater fra nord-riket til hjelp mot fienden. Det er i den situasjonen Herrens profet kommer til kongen med bud om at han ikke vil ha noen velsignelse av disse ugudelige forbundsfellene. Da så kongen sier at det vil bli et stort økonomisk tap for ham å sende disse leiesoldatene heim igjen, svarer profeten med de ordene som vi har sitert i overskriften.

I våre dager er det blitt vanlig ikke bare å regne med offentlig støtte til kristent arbeid, men også andre bidrag. Ikke minst den såkalte "sponsing" av store stevner og arrangementer har fått et slikt omfang at en stundom kan undres på om det egentlig er forretningslivet som arrangerer slike møter (omtrent på linje med idrettsstevner).

Det kan være god grunn til å spørre om dette er en heldig utvikling, og hvilke konsekvenser det har for misjonssinn og offervilje når en ser at stadig større summer synes å komme fra ikke-kristent hold.

Og ordet vi har tatt fram, viser en annen viktig side. I vår tjeneste og virksomhet er det avgjørende at vi ikke mister Guds velsignelse. "Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til" (Ord 10,22).

Ytre rikdom og stort pengeforbruk kan det nok bli også uten Herrens velsignelse. Men når pengene renner ut uten mål og måte, som det for eksempel har skjedd med flere offentlige prosjekter i seinere år, er det ikke urimelig å tenke at det kan være en påminning om at vi tilhører et folk som har forkastet Guds velsignelse.

Når det i kristen sammenheng ser ut til å bli stadig mer vanlig å bruke rene forretningsmetoder for å samle inn midler, er jeg redd for at en er kommet inn i en vond sirkel.

Det blir stadig mer unaturlig å tale om ekte misjonssinn og offersinn slik som Bibelen gjør det. Hvem kan verdsette "enkens skjerv" som Jesus gjorde det, når en fester blikket på de store beløp som kommer inn på annen måte?

Er det ikke en sammenheng mellom bruk av midler og måten de er kommet inn på? Blir det ikke mer viktig å be om å kunne bruke midlene rett når en er seg bevisst at det er tale om gaver som Herren har sørget for?

På giverens side kan dette ha å gjøre med frimodighet. For hvordan kan en vente at det skal vokse fram ekte frimodighet og offersinn når sann forkynnelse av frelsesverkets sammenheng erstattes av overflatisk appell?

Ordet fra 2 Krøn peker nok på enda en sammenheng. Når det å få støtte fra vantro blir viktig i kristen sammenheng, viskes også forskjellen mellom tro og vantro ut - noe som igjen går ut over forkynnelsen til vekkelse og omvendelse.

Ikke bare i direkte kristen virksomhet, men også i vårt personlige trosliv er den profetiske formaningen viktig. "Bedre er lite med Herrens frykt enn en stor skatt med uro" (Ord 15,16).

På et annet område kan det være på sin plass å spørre om utviklingen i kristne sammenhenger fører oss bort fra Herrens velsignelse.

Jeg tenker på det som har å gjøre med det fjerde bud. Dette har jo et spesielt løfte om Herrens velsignelse knyttet til seg for dem som følger det.

Som Luther lærte oss, gjelder budet ikke bare snevert forholdet mellom barn og foreldre. Gang på gang i Det nye testamente blir unge troende minnet om å ha respekt for eldre (se f.eks. 1 Pet 5,5).

Men hvordan er det i dag?

Vi lever i en tid da det legges stor vekt på at unge skal få ansvar og styre seg selv. Det gjelder både samfunnet generelt, og langt inn i kristne kretser. Ikke minst i det som gjelder sang og musikk, er det ofte blitt slik at det er blitt et markert skille. På dette og andre områder ser vi ofte at de unge skiller lag med de eldre. Det er et problem som ikke bare har én side. Men resultatet blir jo at de unge ikke bare styrer seg selv, men også avskjærer seg fra både den veiledning og den trøst som troende med større erfaring kan gi.

I seinere tid har vi merket et skritt videre i denne utviklingen, nemlig at en nærmest harselerer over det som de eldre har stått for. Ganske typisk er et oppslag i misjonsbladet Utsyn i fjor, der temaet var "tautrekking" mellom eldre og unge i kristen sammenheng. Ikke bare ble temaet, som ikke er noe bibelsk emne, belyst rent generelt uten forankring i hva Bibelen sier om saker som angår dette, men eldre misjonsvenner ble karikert på en ensidig og lite pen måte, uten noen særlig respekt for den tjeneste som mange har ofret et langt liv på. Ingen unnskyldning har kommet fra misjonens ledelse for dette, så langt jeg har kunnet registrere.

Jeg tror det er rett å peke på at ut fra Guds ord er slike holdninger så alvorlige at de kan være med og ta bort Guds velsignelse fra vårt arbeid.

Det betyr ikke at alt det som eldre kristne gjør, alltid er rett og riktig. Det finnes tilfelle da unge ut fra Guds ord har alvorlige ord å si til eldre (jf Job 32,6). Men vi bør være klar over at våre holdninger overfor hverandre har å gjøre med vårt forhold til Guds ord, og skal framfor alt være styrt av det.

I beretningen om kong Amasja er det et par trekk til som det kan være verdt å merke seg.Det ene er at på kort sikt kunne det se ut som om Amasja tapte mye på å følge prfetens råd, ikke bare økonomisk, men også ved at de som ble sendt heim igjen, hevnet seg (2 Krøn 25,13).

Det er vel et eksempel som viser at den som vil følge Herren, må regne med med motstand fra dem som ikke vil det. Men det må understrekes at dette er på kort sikt. For den velsignelse og hjelp som Herren gir, er så mye mer verd.

For det andre ser vi at det ikke var av hjertet kong Amasja rettet seg etter profetens ord. Derfor ender beretningen om ham så tragisk. Herren ga ham en stor seier i den striden som det gjaldt den gangen. Men i stedet for å vende tilbake til Jerusalem med takk til Herren, innførte han avgudsdyrkelse som han tok med seg fra de beseirede hedningefolk (v 14).

Denne gangen ville ikke Amasja høre på profetens irettesettelse. I stedet ble han hard og overmodig og førte folket ut i ulykke.

Dermed blir denne beretningen en kraftig advarsel til Guds folk i en frafallstid om alvoret med å komme i en slik situasjon at en ikke lenger av hjertet ønsker å rette seg etter Guds ord.