Det er blitt så vanlig å bruke ordet "feire" om de kirkelige sammenkomster og handlinger. Vi ønskes velkornmen til å feire gudstjeneste, feire nattverd, feire dåp. Bortsett fra i kunngjøringene sies det visst ikke lenger at en "holder" gudstjeneste. Hvor berettiget er det at begrepet "feire" brukes så flittig gjennom hele kirkeåret? 

Selv om en er klar over behovet for å nytte dette ordet i forbindelse med høytidene og jubileer, er spørsmålet om den stadige og økende bruk er tjenlig og rett i denne sammenheng. Når det gjelder nattverden skjer den som Jesus befalte, "til minne om meg". Derfor er det også et minnemåltid, som nok kan feires men som aller helst skal ihukommes. Det har Jesus sagt.

Vi som gjennom mange har hatt vårt åndelige hjem også i kirkens gudstjeneste, kjenner denne talemåten bare fra den senere tid. Tydelig er dette blitt en fast form for dem som leder gudstjenesten og er forkynnere her. Er det en innført tradisjon sammen med annet av tale og form? 

Hvorfor bør en ikke stadig betone feiremomentet i denne forbindelse? Fordi vi ikke skal svekke påminnelsen om at vi alltid og primært kommer for å møte Gud! Vårt bruk av ordet "feire" er så sterkt knyttet til festforestillingen at det lett avsporer fra hovedsaken i de helliges samfunn. Det er også viktig å være seg bevisst, at en samles ikke for å høytideligholde gudstjenesten, men for å få gudstjenestens hjelp til å helligholde søndagen ved å høre Guds ord, ta imot hans gaver og forherlige Guds navn. 

Gudstjeneste (også det kristelige møtet) holdes egentlig for å ta i bruk noe som er ferdig og gitt. Det er mer benyttelse enn feiring, mer anvendelse enn repetisjon, mer bruk enn fest. Vi har ikke nattverd og dåp for å feire det som er innstiftet og befalt, men for å ta imot det. 

I vår tid med så mye allmennreligiøsitet, kan vi godt være mer beskjeden med denne bruk av fest-begrepene i gudstjenestesammenheng. Riktignok hører også feiring og fest med i kristensamlingen, men vesentligere er den tydelige tale om nødvendigheten av det Guds ord sier skjer, når vi samles om nådemidlene. Trangen til å feire og festligholde er sterk nok - også hos dem som samles i Guds hus. 

Kommentar

Vi tror det i dette stykket pekes på en vektforskyvning i Den norske kirke som er tidstypisk og også farligere enn mange vil tenke. Den passer godt til den gjengse innstilling at opplevelser betyr mer enn innhold. Feiring flytter fokus over fra å høre Ordet til vår aktivitet og vårt følelsesliv. I verste fall kan det bety at det ikke lenger er tale om en sann kristen møtesarnling (jf. Pred 4,17). Det kan være et symptom på at gudstjenesten i kirken mer står i folkereligiøsitetens tegn enn i evangeliets tjeneste. For det er et typisk trekk i mange ikke-kristne religioner at fest og feiring til bestemte tider har en sentral plass som avveksling til dagliglivets monotoni. 

Men i bibelsk sammenheng er det alltid det viktigste å møte Gud, at han tjener oss gjennom Ordet og nådemidlene - som det har blitt sagt. Også i forbindelse med høytidene i Det gamle testamente ser vi at det ikke var feiringen som var det sentrale, men det å minnes Herrens gjerninger (jf. 2 Mos 12,25-27; 3 Mos 23,43). 

Dette vil ikke si at Bibelen ikke taler om vårt gjensvar, om hva det betyr for oss å oppleve møtet med Gud. Men det er slett ikke sikkert at feiring alltid er det mest naturlige i den sammenheng. Og det første må alltid være at Gud taler til oss. 

GR.