For en tid siden ble jeg bedt om å holde et foredrag over emnet "Vår Lutherske arv". 

En god venn reagerte kraftig da han fikk høre om det emnet. - Nå får dere holde opp med å snakke om Luther, sa han. Vi tror på Jesus, vår frelser. Det er han vi skal holde oss til. Luther er et skrøpelig menneske - og det har han jo sagt selv også. 

Ja, det er sant. i 1522 skrev han offentlig at hans venner måtte holde opp med å kalle seg lutherske. kall dere heller kristne. Hva er Luther? Læren er jo ikke min - jeg er ikke korsfestet for noen - 

Dette blir ofte sitert. 

Men samme år, bare få måneder senere, skrev Luther litt mer om samme sak. Det ser ut til at han har sett uønskede følger av sine uttalelser. Nå sier han: Det er sant nok, jeg er ikke død for noen. Men når du er klar over at Luthersk lære er evangelisk. men pavens lære uevangelisk, da må du ikke sånn uten videre forkaste Luther. For saken er jo den at striden står ikke om personen Luther, men om læren. Om Luther er en hellig mann eller en kjeltring, det bryr jeg meg ikke om. Det viktige er læren. Det er for lærens skyld de spør om du er luthersk. Og såsant du da er klar over at læren er rett og riktig, da må du ikke være redd, men åpent og ærlig bekjenne sannheten. 

Det var mye forfølgelse i de tider, det kunne være risikabelt å få ord på seg for å være luthersk. Da var det fristende å si: Luther gir jeg en god dag i. Husk, det er ikke mannen Luther det kommer an på, men læren. 

Det er ikke blitt mye annerledes til denne dag. Mannen Martin Luther kan det være mye å si om. Han har både sagt og gjort mangt som ikke lar seg forsvare. En kan bare tenke på hans grufulle ord om jødene. 

Men hva med læren? 

Saken er faktisk at den lære vi kaller luthersk idag blir anfektet og motsagt på mange hold. La oss ta frem noen av de sannheter det fremdeles står strid om.

Luther sier: Guds ord skal oppstille trosartikler, og ellers ingen. ikke engang en engel. Konkordieboken s. 241. 

Denne holdning til Skriften blir enna i dag direkte motsagt av den katolske kirke. l 1960- årene fant det 2. Vatikankonsil sted. Dette ansees for å være det store reformkonsil som innvarsler en ny tid. I enkelte henseender kan det være sant nok. Men i alle fundamentale spørsmål taler den katolske kirke akkurat som før. Den Hellige Skrift er skrevet under Åndens inspirasjon heter det, men ved siden av Skriften står "den hellige Tradisjon". og denne fører Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det - noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas med like stor pietet og ærbødighet. (Om Guds åpenbaring, NOV. 1965). 

Kirkens tradisjon står altså ved siden av Skriften. På den måten kan den katolske kirke hevde sin lære om jomfru Maria - at hun var fri fra all synd, at hun aktivt samarbeidet med Faderen til menneskenes frelse, at hun ble opptatt til himmelen med legeme og sjel osv. (Om Kirken, 55 ff. 1964). 

Den meget omtalte Felleserklæring om rettferdiggjørelsen (1997) hevder at det nå er oppnådd vidtrekkende enighet om rettferdiggjørelsen. Men folk som ser dypere i problemene hevder like sikkert at enigheten er meget langt fra troverdig. Og hvordan kan det bli enighet om frelsen av nåden alene ved troen alene, så lenge som Rom fastholder sine ubibelske lærdommer om messe for døde i skjærsilden o.l.? 

Ja, for dette er katolsk lære: Nattverdens brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod, og dette blir i messen båret frem for Gud som et sonoffer - til beste for levende og døde - i skjærsilden. - Alt dette er menneskelærdom uten grunn i Guds ord. Slik er situasjonen den dag i dag. (Om Kirken 49.50. Norsk overs. St. Olavs forlag, l965). 

Dåp og nattverd er fundamentalt viktige ting i den kristne kirke. Med rette kalles dåpen et gjenfødelsens bad. Tit 3.5. Nattverdens brød og vin er i kraft av innstiftelsens ord Jesu legeme og blod. Her har Luther minnet oss om at vi skal ta Jesu ord slik som de står og holde dem fast uten å tvile. 

Dette må fastholdes og forkynnes i vår lutherske kirke og i våre frie organisasjoner. Her har ingen rett til å hevde noe annet. Mye mer kunne nevnes. La oss til slutt bare nevne at vi kaller Guds ord, dåp og nattverd for nådemidler. Guds nåde gis ved slike ytre midler. "Gud gir ikke noen sin Ånd og nåde uten gjennom eller sammen med det ordet som går foran. Dermed tar vi oss i vare for entusiastene (svermerne), som roser seg av at de har fått Ånden uten og forut for det talte ordet". (Konkboken. 2. 555 f). 

Dette tror vi, og dette ønsker vi å innrette oss etter - ikke fordi Luther har sagt det, men fordi det stemmer med Bibelen. 

Med sorg må en være vitne til at vår lutherske kirke fjerner seg fra Bibelens ord og dessuten fra vår kirkes bibelske fundamenterte lære. Bibelens autoritet blir satt til side - tenk bare på alt vi i vår tid har fått høre om homofilt samliv. Samtidig ser vi tydelige tendenser i retning av katolsk påvirkning. Kirkemøtet godtok enstemmig den såkalte Porvoo-erklæringen. Den sier at bispeembetet er nødvendig for å vitne om og ivareta. Kirkens enhet og dens apostoliske karakter. Dette er stik i strid med Augustana, som sier at til kirkens enhet er det tilstrekkelig at det er enighet om forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramenteni: (art. 7). Bispeembetet er en rent menneskelig ordning, men nå legges det fra flere hold en slik  vekt på bispembetet at det er tydelig hvor vinden blåser fra - katolske tankeganger merkes på flere hold. 

Rett forstått: La oss hellig være lutherske.