På fruktene skal treet kjennes, sa Jesus. Det gjelder forskjellige åndelige foreteelser. Ikke alt er slik som det gir seg ut for å være. Stundom kan det finnes svakheter som ikke er så lette å oppdage med det samme, men som kommer til syne etter hvert.
For dem som har en avgjort liberal grunnholdning, er det blitt mer og mer vanlig å tale om at Bibelen må moderniseres. Da er for så vidt skillelinjene klare. Men en del vil gjerne kalles konservative eller bibeltro på uklare premisser.
Vi kan først nevne ”det romslige bibelsyn”. En sier at det er ikke så viktig hva slags bibelsyn en har, bare en holder fast ved Bibelens autoritet i alle lærespørsmål. De som har studert ”konservativ” teologi de siste tre-fire mannsaldre, har vel stort sett ikke fått høre noe annet enn at dette er den rette holdning. For så vidt som det avgjørende kjennetegn på kristendom er at en holder fast ved Bibelens lære om Guds treenighet, Kristus og hans frelsergjerning (1 Joh 2,22; 4,2), er det noe rett i dette. Det går an å ha en sann kristentro uten å ha full klarhet i alle teologiske enkeltheter. Men de siste måneders debatt om teologien på Menighetsfakultetet (MF) har demonstrert tydelig hvor vanskelig det er å holde denne skansen. Selv om det må sies at det i seinere år er skjedd et markant skifte og kommet inn noe fremmed når det gjelder holdningen til Bibelens autoritet i forhold til tidligere, må en likevel anse det for en svakhet at en begrenset Bibelens ufeilbarlighet til lærespørsmål. For hvor går egentlig skillet mellom det i Bibelen som har læremessig betydning og det som ikke har det? Det er ikke i samsvar med Jesu og apostlenes syn å ha en begrenset tillit til Bibelen (jf. Joh 10,35). Vi trenger å holde fast ved at hele Bibelen er Guds ord. Den har rett og er høyeste autoritet i alt som den sier og alt som den avviser.
For det andre bør vi si litt om tolkingsmessige sidespor. Med det mener jeg at de læremessige resultatene ser ut til å være i samsvar med Bibelen. Men de bygger egentlig ikke på Bibelens egen autoritet. Noen har for eksempel forkjærlighet for synspunkter og tolkingsmetoder som finnes i jødedommen på Jesu tid. De ser disse som nøkkelen til å forstå Det nye testamente. Slik studier kan være interessante, men de har ikke Guds ords autoritet på linje med apostlenes utlegging av Det gamle testamente. Andre ser bekjennelsesskriftene som selve nøkkelen til å forstå Bibelen. Disse skriftene oppsummerer hovedsakene i Bibelens lære, og skal hjelpe oss til å holde stø åndelig kurs. Men de har ikke en slik autoritet framfor Bibelen at bare det som er direkte nevnt i dem, har betydning for vår tro.
Det siste standpunktet har slektskap med det som vi kan kalle vekt på ”tradisjoner” framfor å gå direkte til Bibelen. En kan innholdsmessig forkynne korrekt lære, men bruker ”kirkens lære” som utgangspunkt og ikke Bibelen. Samme grunnholdning kan vi finne i de frie organisasjoner, når vekten ligger mer på lojalitet mot organisasjonens syn enn på hva Bibelen sier. Så lenge det er samsvar mellom disse, kan det se problemfritt ut. Men grunnlaget for ens standpunkt er egentlig helt forskjellig. Vi ser både i statskirken, i frivillige organisasjoner og i frikirker eksempler på hvor fort det kan gli ut når organisasjon settes mer i sentrum enn Bibelens lære.
Så har vi den loviske bibeltroskap, som ligger så snublende nær for vårt naturlige menneske. En er sterk på å kreve etterfølgelse av Bibelens bokstav, men det blir en ytre lydighet uten evangeliets liv (jf. Joh 5,39-40). Bibeltroskap innebærer å ta vare på enkelthetene i Guds ord, men ikke bare det. Det betyr å leve i det som binder det hele sammen for oss, i evangeliet, Guds kraft (Matt 22,29; 1 Kor 1,18; jf. Åp 2,2-5).
Det siste eksemplet vi skal ta fram, den delvise bibeltroskap, har ofte sammenheng med en lovisk forståelse. En setter ett eller enkelte bestemte punkter i sentrum. Så dømmer en alle andre etter deres innstilling til akkurat disse punktene. Eller en kan tenke at en er bibeltro bare en har det i orden på disse punktene, og ser bort fra alt det andre som Bibelen sier. Men både Jesus og apostlene talte om hvor viktig det er å ta vare på og forkynne hele Skriften, hele Guds råd (Matt 5,18; Apg 20,27).
Disse linjene er skrevet først og fremst med ønske om å klargjøre. Det er så lett å havne på et av de sidespor eller en av de avveiene vi har pekt på, at det er neppe noen av oss som har grunn til å rose seg selv i dette stykket. Men samtidig er det avgjørende at vi holder oss til og tar vare på alt det Gud har talt til oss. Ellers oppstår det lett svakheter og vi kan fort komme inn på en avvei og miste det han har gitt oss.