Vår tid rommer en søken etter verdier og normer på etikkens område. Mange er nemlig redde for den nød og elendighet som finnes i verden. Rundt på kloden ser vi undertrykkelse, vold, massakrer og lignende.
Derfor søkte Religionenes Verdensparlament i 1993 i Chicago å oppstille en erklæring om global etikk. Man forsøkte å finne det som er felles i alle verdensreligionene. Og man håper at alle religioner og nasjoner vil arbeide for en mer menneskelig og menneskeverdig verden uten undertrykkelse, vold og blodsutgytelser.
Det er naturligvis etter min oppfatning ikke noe galt i å arbeide for ordnede og menneskeverdige forhold. Det er en del av Guds opprettholdende gjerning i skaperverket. Utgangspunktet er den alminnelige åpenbaring (Apg 14,17; Rom 1,20; 2,14-15), som er basis for lovens første bruk og det verdslige regimentet. Problemet ligger heller i at man søker å få kristendommen og religionene til å gi autoritet til en global etikk som er renset for spesifikt religiøst innhold. Fra de forskjellige religioner møtte liberale representanter, mens de konservative ikke deltok i Verdensparlamentet. Fra muslimsk side var representasjonen meget svak. Buddhistene møtte frem med et krav om at Guds navn ikke skulle nevnes i erklæringen.
Som overordnet norm har globaletikken det vi kaller "den gyldne regel". Den finnes som forbud i stort sett alle verdensreligioner, mens regelen hos Jesus finnes som påbud, det vil si, som noe vi skal gjøre (Matt 7,12; Luk 6,31). Utover det har globaletikken fire bud: Du må
1 - ikke slå i hjel
2 - ikke stjele
3 - ikke lyve
4 - ikke begå seksuelt umoralske handlinger
De tre første av disse globale bud synes å være sammenfallende med tre av de ti bud, som vi kan finne i 2 Mos 20. Men det første oppattes ikke av alle globaletikkens tilhengere som forbud mot å slå et foster i hjel. Det fjerde bud i globaletikken er en billig utgave av det sjette bud i 2 Mos 20. For strengt tatt avvises i den globale etikk bare seksuelle overgrep, mens det sjette bud avviser all seksuell aktivitet utenfor ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Kjennetegnende for globaletikken er at den retter oppmerksomheten mot de ytre handlinger. Det er godt, men det er ikke tilstrekkelig.
De ti bud er skrevet på to tavler. Den første tavle rommer de tre bud som handler om forholdet til Gud, mens de siste sju bud handler om forholdet til medmennesket. Disse to tavler sammenfattes av Jesus i det dobbelte kjærlighetsbud, Matt 22,37-40.
Luther innleder sin forklaring om budene som omhandler forholdet til våre medmennesker, med ordene : "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ....". Det er i de ti bud en sammenheng mellom vårt forhold til Gud og vårt forhold til våre medmennesker. I de ti bud er det også en sammenheng mellom det indre mennesket (hjertet) og det ytre mennesket (munnen og hånden). Det niende og tiende bud handler derfor blant annet om hjertets motiv til å bryte det sjette og det sjuende bud i konkret handling. Også her er det en indre sammenheng.
Den globale etikk kan kanskje hjelpe til ordnede og menneskeverdige forhold, men den kristne etikk er langt mer radikal og vidtrekkende enn globaletikken. Etter kristen oppfatning er nestekjærlighet ikke bare å oppføre seg pent overfor de mennesker man møter på sin vei. Hvor radikal den spesifikt kristne utgave av nestekjærligheten er, viser Jesus oss.
I bergprekenen (Matt 5-7) tar Jesus til motmæle mot en rekke feiltolkninger av Moseloven som var utbredt i samtidens jødedom. Essenerne, som sammen med fariseerne og sadukeerne var de betydeligste retninger i datidens jødedom, lærte at man skulle elske nesten og hate fienden. Jesus tar avstand fra dette (Matt 5,43-45) og gir en begrunnelse ut fra skapelsen for at man skal elske alle – venner og fiender, onde og gode. Gud lar nemlig sin sol stå opp over både onde og gode, og han lar det regne over både rettferdige og urettferdige. Det betyr ikke at det ikke er forskjell på onde og gode, på rettferdige og urettferdige. Men det er ikke opp til oss mennesker hverken å øve selvtukt eller gjengjeld, eller å dømme mellom onde og gode og mellom rettferdige og urettferdige. Det med å holde dom skal nok Gud klare (Matt 5,38-42 Matt 7,1).
I bergprekenen er den gyldne regel også fremsatt, og det er en indre sammenheng mellom den gyldne regel og kjærligheten. Denne sammenhengen kommer tydeligere frem i sletteprekenen (Luk 6,27-37). Budet om å elske fiendene – den radikale utgave av nestekjærligheten fra skapelsen og fremover – er fremsatt to ganger (Luk 6,27 og 6,35). Den første gangen er det som angivelse av temaet for versene, og andre gangen er det som konklusjon på temaet. Det har derfor betydning at den gyldne regel inngår som en del av argumentasjonen (Luk 6,31).
Nå er det noen som kaller budet om fiendekjærlighet for et nytt bud.1 Men det er ikke holdbart, for i bergprekenen setter Jesus blant annet den gyldne regel frem som en oppsummering av de etiske lover i Det gamle testamente – se uttrykket: "for dette er loven og profetene" (Matt 7,12).
I betraktning av at budet om å elske sine fiender er begrunnet i skapelsen, må man gi talsmennene for globaletikken rett i at det gjennom historien er begått meget urett i kristendommens navn. Det skyldes ikke minst den sammenblanding av åndelig og verdslig, av religion og politikk, som Luther tok oppgjør med. Det finnes likevel stadig noen som bruker Bibelen til å foreskrive hat til de medmennesker som er Guds fiender.2
Det er ikke budet om fiendekjærlighet som er et nytt bud i evangeliene. Man skal heller se på ordene: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre" (Joh 13,34-35). Jesus setter frem dette nye bud flere ganger. Det går frem av dette at det skal være innbyrdes kjærlighet blant Jesu disipler og venner (Joh 15,12-13). Dette nye bud er ikke et uttrykk for skapelsesetikk, men gudsrikeetikk. Disiplene skal elske hverandre uten å hate noen.
Tatt på alvor: Den kristne skapelsesetikk blir en kjærlighetsetikk (neste- og fiendekjærlighet), og den kristne gudsrikeetikk blir også en kjærlighetsetikk (disippelkjærlighet). Her er noe vesentlig revet fra hverandre i globaletikken.
Noter:
1) Paul Ricoeur i essayet ”Love and Justice”
2) Jehovas Vitner gjør det med henvisning til Salm 139,21-22. Men med den tolkingen kommer salmens ord til å stå i motsetning til Jesu ord i Matt 5,44.
Salm 139,21-22 skal ikke leses som en forskrift, men heller som et uttrykk for den krise salmisten befinner seg i, og som han ber Gud om å gripe inn i (v 23-24).
(Overs. av Terje Altin)