Artikkel nr 3 fra blad nr 2-2001
Emne: Påske
Ord fra korset
Av Axel Remme.

"Gå under Jesu kors å stå, og la hans røst ditt hjerte nå!", skrev Thomas Kingo 1689, i en salme som viser til alle Jesu sju ord på korset, Norsk Salmebok nr. 155. La oss dvele ved dette og gjøre salmens bønner til våre egne.

I. "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør" Luk 23,34

Slik lød hans første ord. I pasjonshistorien er det mange som sier noe. Pilatus, yppersteprester, rådsherrer, disipler og "folket". Det er spørsmål, truende ord, falske ord, fornektelser, hatets og uvitenhetens skrik, og dømmende ord. Jesus sa også noe, både med og uten ord. Det han sa viser hvem han er, og hva han måtte, ville og kunne gjøre. Også under korslidelsen talte han. I sin dype fornedrelse og veldige smerte, holdt han ut og forkynte "de evige livs ord". Mens "han uttømte sin sjel til døden", lød ord fra ham som aldri skal dø. "Fra korsets tre hans nådes røst skal lyde deg til liv og trøst".

Mens hans ånd ble såret av hånsord og skadefro blikk, lød forbønnens ord fra ham: Far, forlat dem. Og profetien ble oppfylt: "Han bad for overtredere". Bønnen gjaldt ikke bare de romerske soldatene, men jødefolket som i vantroens forblindelse hadde forkastet sin Messias. Og enda fler. Det er Ypperstepresten som roper ut sin forbønn for slekten mens han gir seg selv som sonoffer for alle.

"De vet ikke hva de gjør". Han hadde sagt og gjort så mye som kunne åpnet deres øyne. Det var selvforskyldt uvitenhet, likevel uvitenhet. I sin kjærlighet søkte Jesus etter formidlende omstendighet for syndere (Se Apg 3 17 fg og 1 Tim.1,13). Men også de uvitende trenger tilgivelse. Derfor ber Jesus: Forlat dem. Slik innleder han frelsesverkets siste akt og åpner adgang hos Gud for alle.

For sine fiender, mild i hu, han bad: "Min Far, forlat dem du! For hva de gjør, det vet de ei, forblindet går de syndens vei." Be og for meg, o Herre min! Du ser at jeg er svak og blind på all min vei, i alt mitt verk, men ved din bønn gjør du meg sterk.

II. "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!" Luk 23,43.

Korsalteret var reist. Med det blødende Guds Lam. Gud gav sitt sonoffer for slekten, og "det var nok det som Jesus gjorde". En røver kunne be og få svar. Et menneske med overlesset synderegister og forspilt liv, fikk nåde. I siste liten, uten mulighet til å gjøre noe godt igjen. Like før døden hentet ham fikk han bønnesvar, og ble tatt med til Paradis.

Slik er frelsen i Jesus. Så uforskyldt, radikal og tilgjengelig. Frelseren selv åpenbarer dette mens han fullbyrder redningen for alle.

Røveren vendte om fra spott til erkjennelse og ydmyk bønn. Han ble sikkert grepet av den hellighet som lyste ut fra Jesu person. Bønnen hans er uttrykk for tro på en himmelvid barmhjertighet, slik Jesu forbønn for fiendene gav han en anelse om.

Dette skal ikke tas som støtte for å utsette omvendelsen til Gud. Den siste stund er ikke den beste for å bli frelst. Og hvem vet om det da blir tid til ettertanke og bønn! "Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter -" Hebr.3,7-8. En røver stammet frem sin nød og høstet liv ved Kristi død: "Til Paradis, jeg sier deg, skal du i dag få følge meg." La meg og i min siste stund få trøst, o Jesus, av din munn. Omvend meg du, hver dag som går, så arv i himmelrik jeg får.

III. "Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor!" Joh 19.26-27

Spotten begynte å stilne. Jesu venner nærmer seg korset. Også hans mor og Johannes stod der. De får en siste hilsen. For Maria er det den siste sønneomsorg. Og for disippelen et oppdrag, som han tar på seg.

Dette er et gripende trekk. Heller ikke mens Jesus pintes i hjel, lot han være å vise omsorg. Ingen av hans kjære kunne stige opp til den korsfestede og lindre hans smerte. Men han maktet å se ned til Marias nød. Sverdet hadde gjennomboret hennes sjel (Luk 2,35). Enda en gang får hun ord som skal hjelpe henne å se ham som sin frelser, ikke bare som sønn. Men han sørger for at Johannes tar sønneansvaret for henne.

Hermed hadde Jesus bedt for fiendene, gitt løfte til røveren og trøst til sin mor. De tre første ord på korset viser hans omsorg for alle. Han tok seg av dem som var lengst borte uten å glemme dem som stod ham nær. Slik åpenbarer han at den guddommelige kjærlighet favner alle.

Dette gir påminnelse om at Frelseren ser den som er knust av sorg. Enhver som har mistet det kjæreste på jord og går bøyd under byrden av tunge tanker. Han "så sin mor" i denne nød, talte til henne og gav råd som kunne gjøre livet lettere. Fra sitt kors ber Jesus sine ta omsorg for sønderknuste. Kanskje er det en av våre nærmeste. Den som står nært nok korset, hører kallet.

Så vendte han seg til sin mor. Å, hvor var hennes smerte stor! Nå jaget sverdet like inn igjennom hennes sjel og sinn.

En annen sønn han henne gav til lindring, trøst og støttestav: "Johannes, se der er din mor, vær hennes sønn!" - slik lød hans ord.

Skal også jeg, o Jesus, stå forlatt, forhatt, med korset på, ja, venneløs på motgangs vei, send et Guds barn til hjelp for meg!

IV. "Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Matt 27,46

"Forlatt". Et sårt og tungt ord. Men om mennesker går, er byrden til å bære når en er trygg på at Herren er med. Jesus måtte oppleve å bli forlatt av Gud. Den Hellige, som alltid levde for hans åsyn, ble alene. Guds nærhet, velbehag og himmellys forsvant. Ensom i gudsforlatthetens mørke hang han på korset under Guds vrede og dom for vår skyld.

Så dyp var fornedrelsen og fordømmelsen. Så mye krevde Guds rettferdighet og kostet forsoningen: "Selv den eviggode Fader ham i kvalene forlater, hører taus hans angestbønn". I oppgjøret for menneslekten måtte han være alene om ansvaret. Uten Gud Faders hjelp. Med profetiens egne ord om frelsesdramaet roper han ut sin "klages ord", uten å få svar (Salme 22,2-3). Det var ikke bare en ond følelse eller illusjon, men en realitet. Gud hadde trukket seg tilbake. Som en synder måtte han rope på Gud: "Vær ikke langt borte fra meg, - det er ingen som hjelper". Og spør "hvorfor?"

Svaret har vi fått i bl.a. 1 Pet 3,18: "Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud,.." Han ble "gjort til synd" for at vi skulle bli rettferdiggjort. Dommen for våre synder førte han i gudsforlatthetens mørke, og derved har vi dette Guds løfte: Jeg vil "ikke slippe deg og ikke forlate deg".

Det fjerde ord var fryktelig, all verdens angst lå gjemt deri: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg her i denne gru?" "For min skyld ble du så forlatt, en helvedsstund i verdens natt, at aldri jeg forlates skal i dødens mørke skyggedal".

V. "Jeg tørster!" Joh 19,28

Det femte er det korteste av Jesu ord på korset, bare to ord. Dette er eneste gang under korslidelsen han ber om noe for seg selv. Blodtapet påførte den korsfestede forferdelig tørste. Til denne lidelsen kom tørsten i hans rene sjel og ånd. Den dype smerte av at verdens syndeskyld lå på Den Helliges hjerte. Villig led han fortapelsens pine for oss fortapte mennesker.

Først når det ikke krevdes mer og ikke var mer å gi, da "Jesus visste at nå var alt fullbrakt", får hans lidende legeme komme til ordet. Nå skulle seiersordet fremsies. Han trengte å få lesket sin tunge. For at frelsesbeskjeden kunne lyde tydelig.

På korset kunne han bare få lindring ved en besk drikk. Men på den måten ble Skriftens ord om Messias’ lidelse igjen oppfyllt (Salm 22,16 og 69,22). Slik vitnet Gud med og stadfestet at Jesus var "verdens frelser". Han, "livets kilde", led selv tørstens kvaler. For å fylle all vår trang, uttømte han "sin sjel til døden".

Selv om Jesu ord "jeg tørster" både vitner om lidelse og skriftoppfyllelse, kan de også være en påminnelse om hans sterke trang til å gi oss det "levende vann". Det var derfor han led og døde, for at vi skulle få "ta livets vann uforskyldt!" Slik blir de to ord fra ham på korset, et kall om å lukke opp for Herrens frelsesgaver.

All verdens synder lå på ham og brente med sin ild Guds Lam. "Jeg tørster," ropte han og fikk av eddikvin så besk en drikk. O Jesus, mine synders mål du tømte i din bitre skål og gav til gjengjeld meg en flod av livets kilde, ren og god.

VI. "Det er fullbrakt!" Joh.19,30

På dette seiersrop hviler den største gjerning som er gjort for menneskeheten. "Et større ord er aldri sagt". Dette ord regnet Faderen med, det behøvde hvert mennesket og det fryktet djevelen for. Jesu Golgata-proklamasjon stadfestet Gud øyeblikkelig ved flere kraftige tegn (Matt.27,51-52). Overbevisende ble Jesu fullbrakte frelsesverk slik forkynt av Gud selv, også med symboltegnenes sterke tale. Dertil gav han "fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde" (Ap.gj.17,31).

"Fullbrakt" er det ord som dypest uttrykker korsets betydning i evangeliets budskap. Offeret Gud krevde av sin Sønn var brakt, lidelsens beger tømt, kampen over og seieren vunnet. All rettferdighet var fullbyrdet, løsepengen betalt, forliket med Gud ordnet og veien ferdig. (1 Tim.2,6, 2 Kor 5,18-19, Hebr 10,18-19).

Men Jesus fullbrakte også en kamp med den onde og "avvæpnet maktene og myndighetene" (Kol.2,15). Djevelen er en slått fiende. Hans maktposisjon er ikke permanent og opphører den dag seierherren på Golgata kommer igjen og når han holder den endelige dom. Dette faktum, at ondskapens fyrste er beseiret av Kristus, gir frimodighet i kampen mot alt ondt. Derfor kan vi "stå djevelen imot", som Guds ord formaner oss å gjøre (Jak 4,7, 1 Pet.5,9).

Jesu ord om at det er fullbrakt gir trøst og håp for enhver som erkjenner at intet er brakt rett på plass av det Guds hellige bud krever. Tynget av synden, oppgitt og dømt, skal vi få se hen til ham som "oppfylte loven og gav oss dens oppfyllelse" (Luther). For Gud og for oss, for alt og i alle tider, gjelder Jesu proklamasjon på korset: "Det er fullbrakt!"

Da lød et ord: "Det er fullbrakt!" Et større ord er aldri sagt. Oppfylt er lov og profeti, forbannelsen er nu forbi!

VII. "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" Luk 26,46

Det siste ord på korset kom som et rop "med høy røst". Også nå siterer han Skriften (Salme 31,6). Som i livet så og i døden bekreftet han det som "står skrevet". Til siste stund oppfylte han profetiene. Selv hans ord like før døden lar han vitne om Skriftens troverdighet.

Med tillit overgir han sin ånd i Gud Faders hender. Som i hans yppersteprestlige bønn, er han trygg i vissheten om at herliggjørelsens time er kommet (Joh.17,1). Alt ved hans frelsesgjerning er brakt til ende og til seier. Nå bruker han de siste krefter på å rope ut "hvileordet". Det skal høres at han dør og er i Guds hånd.

Med denne kunngjøringen får vi alle hans ord om hvordan vi kan dø rett. Det skjer ved å påkalle Gud og overgir sin ånd til ham. Bare der, i vår himmelske Fars hånd, er vi frelst og trygg i døden.

Hans siste ord var fylt av lys og livets håp i dødens gys. Han ropte: "Fader, i din hånd jeg overgir min sjel og ånd!"

Det ord, det ord seg trenger inn dypt i mitt hjerte, sjel og sinn. Gi at det blir det siste ord jeg tale skal på denne jord.