Innstiftelsesordene: "Herren Jesus den natt da han ble forrådt,tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg!" (1 Kor 11,23-25; se også Matt 26,26-28; Mark 14,22-24; Luk 22,19-20)
Nattverden minner oss på en spesiell måte om at frelsen er gitt oss uforskyldt av nåde. Gjennom nattverden taler Jesus Kristus til hver enkelt av oss om hva han har gjort for å frelse oss – som apostelen Paulus sier det: "For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer" (1 Kor 11,26).
Vi blir altså gjennom dette spesielle måltidet sterkt og tydelig minnet om hva Jesu Kristi frelserverk betyr, om at han har gitt seg selv for oss til soning for våre synder – for at vi skal bli renset fra våre synder og eie fred med Gud. Det er i forbindelse med nattverden Luther i den lille katekisme sier de kjente ordene: "Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet".
Den nye pakts måltid
Nattverden er Jesu avskjedsgave til disiplene før han gikk lidelsens vei til Getsemane og Golgata (Luther kaller den Jesu "testamente"). "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider", sa Jesus som innledning til samværet da han innstiftet nattverden (Luk 22,15).
Slik knytter Jesus for det første forbindelsen tilbake til frelseshistorien i den gamle pakt. Påskelammet skulle etes til minne om hvordan Gud frelste folket ut av trelldommen i Egypt (2 Mos 12,25-27).
Det er Jesu lidelse og død som det dreier seg om: "… før jeg lider". I den gamle pakts åpenbaring sto sonofrene for synd sentralt (jf. Heb 9,22), og likeså i profetiene om Messias. "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes… Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? … Du gjør hans sjel til et skyldoffer… Han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd…" (Jes 53,6-8.10.12).
Men den gamle pakts påskemåltid er bare innledningen. For i løpet av dette måltidet sammen med disiplene innstiftet Jesus et nytt måltid, som skal være for hans dem som hører ham til i den nye pakt. "Dette er mitt legeme, som er for dere… Denne kalk er den nye pakt i mitt blod". "For vårt påskelam er slaktet, Kristus", sier Paulus et annet sted (1 Kor 5,7).
Nattverdens grunnlag er Kristi soningsverk på Golgata, og han møter sine venner på en spesiell måte gjennom dette måltidet. Nattverden minner om at det som den gamle pakt så fram til og profeterte om, nå er fullført.
Derfor har nattverden også en forbindelse framover: "Jeg skal aldri mer ete det før det er fullendt i Guds rike" (Luk 22,16). Det peker på den tid da Kristus skal møte sine venner som den oppstandne Frelser etter at soningsverket er fullbrakt. Og det peker framover mot den evige samling av de frelste i det himmelske riket (jf. Heb 12,2; Åp 19,9).
Hva er det så Jesus har gitt sine venner i og med nattverdens gave?
Minnemåltid
Det første vi vil stanse litt for, er betydningen av ordene: "Gjør dette til minne om meg". Gjennom nattverden minner Jesus oss på en særlig måte om det han har gjort for å frelse oss. Han vil få oss til å vende vårt blikk, vårt hjertes innstilling, den rette veien – mot det han er og har gjort for oss.
Det er viktig at vi forstår dette rett. Når vi taler om å minnes noe i alminnelig språkbruk, tenker vi ofte på noe som er forbi, noe som vi bare eier minnet om. Slik er det ikke med Jesu minnemåltid. For han lever, og har samfunn med sine. Men det er noe som er ferdig, som vi minnes i nattverden. Det er at hans frelsesverk for oss er fullført.
Derfor er det påminning som er hovedsaken i Jesu minnemåltid. Det er en dobbelt påminning.
Den skal for det første være en påminning om at ikke noe annet duger til vår frelse enn det Jesus har gjort. Her har våre egne gjerninger ingen plass. "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Heb 10,14).
For det andre skal den minne oss om at det Jesus har gjort for oss, dekker alt. Derfor er nattverden for syndere som ydmyker seg og har bruk for Frelseren.
Samfunnsmåltid
Videre er nattverden et samfunnsmåltid. Paulus skriver om dette: "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?" (1 Kor 10,16)
Det er ikke tilfeldig at nattverden er et måltid. For i Bibelen er det å ete sammen et spesielt uttrykk for fellesskap. Det ligger mye i det at Jesus holdt måltid med tollere og syndere – som fariseerne og de skriftlærde kritiserte ham for (Matt 9,11). Det er en konkret lærdom om at han kom for å frelse syndere. På lignende måte omtales også den evige salighet som et måltidsfellesskap. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!" (Åp 19,9)
Samtidig er ikke nattverden et måltid der det gjelder å ete seg mett på fysisk måte. Det er den åndelige næring som er hovedsaken. I menneskers øyne kan Herrens måltid virke som noe smått og dåraktig. Men det er Jesus selv som dekker bord for oss med gaver som overgår alt som mennesker kan tenke. Derfor er det heller ikke det menneskelige fellesskap som har hovedvekten. Dette hører også med, og apostelen irettesatte korinterne for at de ikke aktet på det (1 Kor 11,20-21). Men nattverden viser oss hva som er kjernen i det kristne brodersamfunnet: Det er samfunnet med Kristus. Det kristne samfunnet er spesielt fordi vi er knyttet til ham – og gjennom ham med hverandre.
Fornyelse – nåde og styrke
Som nådemiddel skal nattverden være med og gi vårt åndelig liv næring og styrke oss på veien mot det evige mål.
Til forskjell fra de andre tre evangeliene omtaler ikke Johannes nattverdinnstiftelsen direkte. I stedet omtaler han hvordan Jesus under det samme måltidet tjente disiplene med fotvasking (Joh 13). Det er ikke samme sak, men gjennom denne tjenesten viser han oss noe som har betydning også for nattverden. Han taler til Peter om to slags renselse (Joh 13,10). Den som har møtt Jesus og fått ta imot hans frelse, er renset fra sine synder. Men samtidig trenger en å bli renset stadig på nytt for det smuss som kommer til under vandringen. Slik gir Jesus gjennom nattverden syndenes forlatelse for at vi skal fornyes og styrkes ved hans nåde.
På den andre siden taler Paulus om at det å ringeakte eller forsømme nattverden, eller å delta i den på uverdig vis, fører til et svekket kristenliv (1 Kor 11,30).
"For dere"
Disse ordene er de aller mest avgjørende for å forstå nattverdens gave rett. "Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere … Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere" (Luk 22,19-20).
Det er stedfortrederen, han som ga sitt liv for oss, som møter oss i nattverden og gir oss sin nåde.
Det finnes dem som tenker at det å ete brødet og drikke vinen under nattverden, bare er en symbolsk påminning om frelsens nåde. Andre mener at det som gies gjennom dette nådemidlet, er et samfunn formidlet av Den Hellige Ånd.
Men slike tanker kommer ikke til rette med den direkte måten Jesus omtaler sin gave på. "Dette er mitt legeme", sier han. Og Paulus taler om samfunn med Kristi legeme og om samfunn med Kristi blod.
Det er et mysterium for oss, men i samsvar med Jesu løfte skal vi tro at han som døde og sto opp igjen for vår skyld, er til stede og gir seg selv til oss gjennom nattverdens brød og vin.
Nattverden viser oss på en konkret måte at frelse og sann kristendom ikke er et teoretisk budskap, men noe som gjelder oss personlig.
Derfor minner nattverden oss om hva det kostet Jesus å frelse oss. Den taler til oss om at alt er fullbrakt, om at syndenes forlatelse gjelder for hver enkelt som tar imot Jesus. Kristus gir seg selv til oss gjennom dette nådemidlet, har samfunn med oss og peker på veien mot målet for oss.
Hvordan praktisere nattverden?
Det nye testamente gir ikke noen anvisning på hvor ofte en skal delta i nattverden. Det heter bare: "Så ofte som…"
Derfor kan vi ikke sette opp noen fast regel for hvor ofte det bør skje. Men det er åpenbart at det er en svakhet om det går svært langt tid mellom hver gang – og enda mer om det går lang tid da en ikke kjenner behov for å delta i nattverd. På den andre siden finnes det ikke holdepunkter i Bibelen for den tanke som er blitt nokså vanlig i våre dager, at det ikke er noen fullverdig gudstjenestesamling dersom ikke nattverden er med. Da kan det lett ende opp i en ensidig vekt på nattverden og en form for sakramentalistisk ringeakt for Ordets forkynnelse.
En bør heller ikke gjøre seg kvaler om det kan være tider da det av ulike grunner en ikke rår med, kan være vanskelig å få det til å delta i nattverden. Men er en tilfreds med å ha det slik, bør en spørre seg selv om hvordan det står til med det åndelige livet.
I flere kirkelige sammenhenger (som i Den norske kirke) er det vanlig at presten eller hans medhjelpere gir brødet og vinen til hver enkelt, mens andre (for eksempel i den såkalte "frie nattverd") vanligvis sender nattverdelementene rundt, slik at de troende deler dem med hverandre. Personlig må jeg si at jeg synes den siste måten gir bedre uttrykk for det åndelige samfunn som nattverden gir, men det må understrekes at slike ytre forskjeller ikke har noe å gjøre med nattverdens innhold. Det er Kristi ord og gave som er hovedsaken, ikke de ulike ytre ordningene, eller hva en personlig foretrekker. Derfor er heller ikke Kristi nåde avhengig av verdigheten til den som står for utdelingen – noe Luther understreker sterkt. Men noe annet blir det dersom nattverden forvrenges eller praktiseres direkte i strid med Herrens vilje.
Likevel tror jeg at jeg vil legge til en oppfordring til å bruke nattverden mer der det er naturlig, også uavhengig av "offisielle" møter eller gudstjenester. Jeg leste for en del år siden om en flokk kristne i et av de daværende østblokklandene. Fordi deres pastor var arrestert, hadde de i årevis ikke hatt nattverd, men de lengtet etter det. Jeg syntes det var tragisk at de mente det måtte en ordinert pastor til for å arrangere nattverd. Guds folk bør ikke være bundet av slike ytre bestemmelser – men vår praksis skal være i samsvar med de anvisninger Bibelen gir.
Feilaktige tanker om nattverden
Før vi avslutter dette stykket, må vi også si litt om noen vrangforestillinger og feilaktige synspunkter i forbindelse med nattverden. For som med andre av Guds gaver blir også nattverden mange ganger forvrengt og misbrukt. Dessuten kan betydningen av den rette forståelsen noen ganger bli enda klarere når den sammenlignes med feilaktige tanker.
Mangel på respekt for nattverden
Ett misbruk av nattverden er omtalt allerede i Det nye testamente. Apostelen Paulus skriver til korinterne: "Den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme" (1 Kor 11,29).
Det som apostelen irettesatte hos korinterne, var at de ikke gjorde forskjell på nattverden og på annet måltidsfellesskap – eller endog måltid uten fellesskap (1 Kor 11,20-22). De hadde glømt bort at det var noe spesielt med nattverden. Den var bare et ledd i det sosiale samværet. Derfor minner Paulus dem om Jesu ord og løfte ved innstiftelsen av nattverden – det som gjør den til et nådemiddel og til et spesielt samvær med Herren selv.
I våre dager ser det ut til at denne formaningen får fornyet aktualitet. Vi lever i en tid da respekten for det hellige og tanken på at Gud er hellig, er blitt svekket. Det er en tid da det sosiale samvær og mellommenneskelige forhold ofte får større vekt enn møtet med Gud.
Når det – for å ta ett eksempel – kan forekomme nattverdgudstjeneste i forlengelse av arrangement med dans og drama og annet rent "verdslig" innhold, står vi overfor en utglidning som må være minst like alvorlig som den Paulus påtalte.
Apostelen pekte også på at kristen nattverd ikke kan forenes med deltakelse i samvær som innebærer hedensk gudsdyrkelse (1 Kor 10,21).
Mangel på selvprøvelse
I nær sammenheng med det foregående står apostelens formaning om å prøve seg selv før en deltar i nattverden: "La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken" (1 Kor 11,28).
Å la dette være er så alvorlig at det kan føre til fordømmelse: "Den eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, blir skyldig i Herrens legeme og blod" (1 Kor 11,27).
Men hva er det som skjer i mange kristne forsamlinger i dag? Ofte blir det ikke sagt noe om at nattverden er for Jesu venner. Noen ganger kan det se ut til at det å samle flest mulig til nattverd betraktes som den høyeste form for kristen virksomhet.
Dermed gror den forestilling fram at alle som er døpt og går til nattverd, er gode kristne – uansett hvordan hjerteforholdet til Jesus er. Ja, for mange kan det virke som om de kirkelige handlinger oppfattes som noe som så å si automatisk skal bringe folk til himmelen når bare de deltar i det.
Bibelen gjør det klart at vantro skiller mennesker fra Jesus – uansett hvilke unnskyldninger en måtte ha eller hvilken "skreddertro" en måtte ha på geistlige handlinger.
Å prøve seg selv er egentlig å prøve sitt hjerte om en har bruk for Jesus og syndenes forlatelse. Derfor er ikke den uverdig som kjenner på sin egen synd og uverdighet, men vender seg til Jesus.
Offer og gjerning i stedet for nådens gave
Den groveste forvrengning av nattverden som en såkalte kristen kirke står for, finner vi i den romersk-katolske kirke.
For folk flest er det kanskje den såkalte transsubstansiasjonslæren som regnes som den katolske kirkes største mistak i så måte. Den går ut på at når presten leser innstiftelsesordene, forvandles brødet og vinen til Kristi legeme og blod, og må ikke lenges behandles som vanlig brød og vin. Et resultat av denne tankegangen er at de troende bare får del i brødet – stikk i strid med Jesu ord.
Likevel er det andre trekk ved den katolske nattverdlæren som er enda langt verre. Stikkord i denne forbindelse er "offer" og "fortjeneste". Nattverden får i den katolske kirke gjerne betegnelsen "messeoffer".
Kjernen i dette er at presten gjennom sin handling på en måte presenterer Kristi offer til Gud. Derfor har det spesiell betydning i den katolske kirke at presten løfter opp nattverdelementene. Katolsk teologi presiserer at det ikke menes som en direkte gjentakelse av Kristi offer, men om representasjon på ublodig måte. Men gjennom messeofferet fortsetter presten Kristi forløsningsverk, heter det.
Det mest vesentlige i denne tankegangen er at det er tale om noe fortjenestefullt som kirken kan presentere for Gud til beste for levende eller døde mennesker. Det som Kristus har innstiftet som en gave til oss, snues fullstendig på hodet. I stedet for å motta frelsen uforskyldt av nåde, blir det til en gjerning som kirken utfører. Ikke underlig at Luther betraktet messeofferet som noe av det verste av pavekirkens mange avvik fra den bibelske åpenbaring.
En moderert offertanke
Selv om reformasjonen innebar et så radikalt brudd med den katolske kirkes vranglære at protestanter i dag har vanskelig for å fatte læren om messeofferet, finner vi en sterk tendens i visse kretser til å omtale nattverden som et offer. En kan for eksempel tale om at Gud gjennom nattverden velsigner gaver som vi bringer.
En annen tanke som er blitt nokså vanlig, er at nattverden utføres til beste for flere enn dem som er til stede. Som det heter i en nyere nattverdssalme i Salmeboken: "Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem". Men begynner en å trekke inn slike tanker i nattverdens nådemiddel, er en i virkeligheten kommet et godt stykke på vei mot katolsk sakramentslære.
Dette er tanker som er helt fremmede for bibelsk nattverdslære. Vi kan bære andre fram i bønn til Gud. Men nattverden er ikke vår gjerning. Den er helt og holdent Kristi gave til oss. Det er farlig å blande inn andre tanker i nattverden enn det som Kristus har lært oss.
Vi bør si litt også om Joh 6. For det finnes dem som mener at det er tale om nattverden når Jesus for eksempel sier: "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke evig liv i dere!" Men disse ordene handler ikke om nattverden. For de er talt lenge før Jesus innstiftet den, og er dessuten sagt til mennesker som ikke ville tro på ham. Uttrykkene i Joh 6 er i virkeligheten en sterk illustrasjon på hva sann tro innebærer – at ordet om Jesus og hans død får "smelte sammen" med oss i vårt hjerte (jf. Heb 4,2).
Konklusjon
I nattverdmåltidet gir Kristus, han som døde og sto opp igjen for vår skyld, seg selv til oss. Nattverden er et spesielt vitnesbyrd om syndenes forlatelse, om at frelsen gies uforskyldt av nåde. Vi kan godt si at nattverden er evangeliet i konsentrert form.
Ikke noe må få lov til å forstyrre dette vitnesbyrdet for oss. Enhver tale om noen form for gjerning eller gjenytelse fra vår side i forbindelse med nattverden, fører til at Kristi hensikt med den forkludres.
Bland aldri inn, du Kristi brud,
det minste eget godt.
For mellom synderen og Gud,
der gjelder nåden blott.
Fordi nattverden vitner så klart om Kristi forsoningsdød, er det også så alvorlig å delta i den uten å ville vende om fra sine synder og tro på ham i sitt hjerte. Men for den som vil høre Jesus til, den som har bruk for hans nåde, gir han gjennom nattverden syndenes forlatelse og vitner om at hans frelsesverk er fullkomment – at det holder helt til han kommer igjen.