Dette stykket er egentlig et svar på et brev fra en konfirmant, men saken har sikkert interesse for flere. De spørsmålene som taes opp, handler om meningen med livet og om dans.
Situasjonen er jo slik at barna i de fleste skoler må lære seg å danse. Det kreves i læreplanen. Det skal mye til for å si nei og stå for dette blant kameratene, selv om man ønsker å si nei. De fleste lærere lar kanskje dem som ønsker å slippe, få lov til det – men ikke alle. Be for de barn og unge som på ulike måter må lide for sin tro!
Takk for brevet! Jeg tenkte at siden disse spørsmålene er ganske alminnelige, kan jeg sende en kopi til alle konfirmantene, og også sette det inn i bladet ("Pietisten").
Du skrev:
"Hei! En klassekamerat har spurt meg om dette:
- Hva er meningen med livet – for en kristen?
- Hvorfor danser du som kristen ikke?
- Det finnes andre kristne (f.eks. i Den svenske kirke) som går på diskotek, hvorfor? Har de en annen tolking av Bibelen?
Kan du hjelpe meg med å svare på disse spørsmålene?"
Jeg kan forsøke å hjelpe til med spørsmålene. Hensikten er at du selv skal lese svarene og forstå hva saken dreier seg om, slik at du forhåpentligvis kan svare med egne ord også om spørsmålene blir stilt litt annerledes.
Hva er meningen med livet for en kristen?
Meningen med livet – det er et spørsmål som de fleste mennesker tenker på en gang i blant. For noen blir spørsmålet svært vanskelig. Til og med troende kristne kan få problemer med dette spørsmålet i perioder av sitt liv. Blir man deprimert, forsvinner ofte den naturlige glede over livet som Gud har skapt oss med.
Bibelen, som vi tror på, sier en hel del om hvorfor vi lever, og om hva som er livets egentlige mening.
For det første, vi lever fordi Gud vil det. Tidlig i Bibelen leser vi om hvordan Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – sa: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse" (1 Mos 1,26).
Gud vil at vi skal leve og være i hans nærhet. Da syndefallet skjedde, og vi ble syndere og mistet alt, åpenbarte Gud sitt store frelsesverk, sin store redningsaksjon. Han avdekket det han hadde bestemt slik som en kunstner gradvis avdekker et vidunderlig kunstverk. Kvinnen og mannen (Eva og Adam) i det ødelagte paradiset fikk høre om Jesus, selv om navnet hans ikke blir nevnt. Gud sa til slangen at "han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl" (1 Mos 3,15). "Han" – det var kvinnens "ætt", etterkommer, frelseren som Faderen skulle sende for å ta straffen for synd og gjøre oss fri. Han skulle være en kvinnes sønn og samtidig er han Guds egen Sønn – han hadde ingen jordisk far. Senere forklarer Gud mer og mer om frelsen i de bøkene vi har i Bibelen. Når vi kommer til Jesus gjennom dåpen og troen, får vi være Guds barn. Gjennom ham får vi virkelig være Guds bilde, feilfrie og fullkomne. Alt det Jesus er, det er vi, og Gud ser det. Jesus tok på seg alle mennesker synd og gjorde alt for alle mennesker. "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!" (Joh 1,29) Men dersom vi ikke hører og tror på Jesus, går vi fortapt. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Joh 3,16).
Å bli forent med Jesus gjennom troen, det er det største i livet. Det høres ut som en klisjé for den som ikke har møtt ham, men Jesus er virkelig livets mening. Hovedmeningen med livet er altså at vi skal ta imot Jesus og få leve i fred med Gud her på jorden og siden i evigheten. Livet går fort, men evigheten tar aldri slutt. Tar vi ikke imot Jesus, da går vi fortapt og må dele evigheten med djevelen i hans fengsel, sier Bibelen.
Til meningen med livet hører også det å gjøre godt, i likhet med Jesus, som også er vårt forbilde, og "gikk omkring og gjorde vel" (Apg 10,38). "Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger" (Tit 3,8). "Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt" (Tit 3,14).
Å gjøre godt vil si at man i tro, bønn, bibellesing og kristent trosfellesskap lever sammen med Jesus, og samtidig fornøyd og glad utfører sine oppgaver og plikter her på jorden. Gud har skapt denne jorden, og vil at familier, samfunn, land og bibeltro forsamlinger skal fungere til han kommer igjen. Han vil at vi skal be ham om ledelse og hjelp, og så bruke vår tid, våre krefter og våre evner på en god måte. I skole, arbeid, heim, fritid og forsamling. Han vil også gi oss spesielle gjerninger, spesielle oppgaver å utføre, for at mennesker skal få hjelp og bli minnet om ham. "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem" (Ef 2,10). "Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen" (Matt 5,16).
Gode gjerninger hjelper oss ikke en millimeter nærmere himmelen, men vi gjør gode gjerninger fordi Jesus har gitt oss retten til å komme til himmelen.
Hvorfor danser du ikkesom kristen?
Musikk har stor plass i Bibelen, og vi skjønner at en del av englenes oppgave er nettopp sang og musikk. Musikk betyr mye for mange av oss, og den påvirker oss også på en annen og mer direkte måte enn ord og tekst. Den onde forsøker å misbruke og ødelegge alt som Gud har skapt, og han vil også at vi skal gjøre det. Den hedenske gudstjenesten hadde også sin musikk, og i tider da Guds folk brydde seg lite om hans ord, var sikkert musikken også sterkt preget av hedensk musikk. Gud sier i alle fall i ett tilfelle: "La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill" (Amos 5,23).
Det er tale om dans flere steder i Bibelen. Det handler både om dans til Guds ære (Salm 149,3), og om en syndig dans som er påvirket av onde åndsmakter, som for eksempel dansen rundt gullkalven, som Israel laget seg til "erstatning" for Gud (2 Mos 32,19). Vi kan også tenke på den dansen som Herodias’ datter utførte slik at kong Herodes "mistet hodet" og lovte henne hva som helst. Hennes mor ba henne om å ønske døperen Johannes’ hode på et fat (Matt 14,6-10).
I Det gamle testamente betyr de vanligste ordene for dans å vri seg, bevege seg i sirkel. Kanskje de kunne oversettes med "ringdans". Det kan man lese om i "Illustrert bibelleksikon", og der står det også at menn og kvinner opptrådte hver for seg når man danset, og at det oftest var kvinner som gjorde det. Dansen har forandret seg mye i de seneste århundrene, og spesielt på nittenhundretallet. Ringdanser, som det for det meste dreide seg om på for eksempel Luthers tid, er blitt erstattet av pardanser med stadig mer seksuelt preg, der menn og kvinner har mye usunn kontakt, eller danser til musikk og med bevegelser som nesten uten unntak leder tankene og følelsene til sex. En ikke-kristen universitetslærer som hadde egne barn, og var bekymret for seksualiseringen av barnas og de unges liv, fortalte for kort tid siden at de vanligste diskotekdans-bevegelsene i de musikkvideoene som for eksempel sendes på MTV, har bestemte navn og er hentet fra striptease-verdenen. Altså de forestillinger der kvinner tar av seg klærne og hisser opp menn som betaler for det. Disse musikkvideoene fungerer i stor grad som inspirasjon for diskotekdansen i allminnelighet.
Sann kristendom forakter hverken kroppen eller seksualiteten. Gud har skapt begge for at de skulle være til nytte og glede i rett sammenheng. Men syndefallet gjør at vi må vokte oss så vi ikke blir dradd med i syndig bruk av kroppen og seksualiteten.
Ved mange anledninger har jeg snakket med musikere som har spilt dansemusikk og forskjellige varianter av rock og popmusikk. De har alle vært klar over at rocken og dens "søskenbarn" handler i overmåte stor grad om sex, og at den får mennesker til å bli innstilt på sex. Det samme gjelder tekstene. Tidligere i høst var jeg i samtale med en dansemusiker som jeg studerer sammen med. Han sa helt uten forbehold at pardansen på dansearrangementer helt klart er en parringslek. Meningen for de aller fleste er å komme nær noen, å bli mer eller mindre opphisset, kanskje å gå til sengs med noen, eller finne en livsledsager på denne måten. Andre som deltok i samtalen, ville mildne det han sa, men han mente i alle fall at han med tjue års erfaring i danseband kunne si at for minst 90 % av dansepublikum dreide det seg om en slags parringslek. Han hadde sett mye i løpet av disse årene.
Vi er alle født som syndere, og vi formanes til å fly til Herren fra synden og de onde begjær. Timoteus, som var en ung venn og medarbeider til Paulus, fikk denne påminningen fra ham: "Fly ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!" (2 Tim 2,22). Onde begjær finnes ganske visst ikke bare for den som er ung, og de kan gjelde mange forskjellige ting. Men det seksuelle begjæret er aller sterkest når det nettopp har "våknet". Det gjelder at man ikke leker med det og utsetter seg for unødvendige fristelser, for eksempel dansen og den onde atmosfæren som man som regel finner rundt den. I stedet skal man søke forlatelse og hjelp hos Jesus, og be om en rett livsledsager som man også kan dele seksualitetens gave med. Som bibelordet sier, er det også viktig å holde seg til et sunt og godt kristent samfunn. Vi skal strebe etter "kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!"
Mange kristne har sagt at det har vært en stor velsignelse at de aldri har lært seg å danse. Man kan havne i forskjellige fristelsestider og fristelsessituasjoner i livet da det kan ha stor betydning at man ikke kan danse.
Jeg vil ikke med dette si at alt som kalles dans, er synd – for da får jeg problemer med Guds ord. Iblant har glede noen øyeblikk fått meg til både å hoppe og snurre rundt og ta noen steg som kan sies å være dans. Kroppen uttrykker en glede som fyller hele ens tilværelse. Dessverre har djevelen og tidsånden "ødelagt" dansen for oss, og stundom har de mest uskyldige ringleker blitt stemplet som synd av overnidkjære kristne som kanskje i god mening har villet bevare andre for fristelser som de selv lider under. Men slike ord kan i alle fall aldri brukes til forsvar for den seksualiserte pardansen.
Det finnes andre kristne som går på diskotek, hvorfor? Har de en annen tolking av Bibelen?
I våre dager kan det hende at man kaller seg en kristen selv om man slett ikke tror på Bibelen, eller om man mener den tar feil om for eksempel himmel og helvete, om homoseksualitet, om sex før ekteskapet og så videre. Mange forstår aldeles ikke Bibelens tale om synd og frelse, og ser bare Jesus som en lærer og forbilde, men mener likevel at de er kristne. Da er det ikke så underlig at man heller ikke forstår at det finnes ting som man bør vokte seg for. Det finnes kristne som ser annerledes på dette med dans, og som har en innstilling som jeg ikke kan forstå. Andre som bekjenner seg som kristne, vil gå enda lenger og mener at det heller ikke er galt å gå på diskotek, bare man ikke synder. Man hevder at man bekjemper "menneskebud" og egenrettferdighet ved å gi sine forsamlinger slike råd. Jeg kan ikke begripe hvordan man kan se bort fra menneskets svakhet og djevelens og fristelsens makt på denne måten. Jeg undres også på hvordan slike "eksperimenter" har lykkes?
En norsk bibellærer som heter Øivind Andersen sa en gang at dersom man trekker dansemusikk inn i kristne kretser, så kommer snart dansen etter. Man har tatt pop og rock inn i kristne sammenhenger, og nå har dansen også fulgt med. Jeg ser det som et tegn på frafall fra Gud, og på at man er blitt åndelig blinde og ikke lenger ser forskjell på hellig og vanhellig.
Pop- og rockemusikkens grunnelementer og "åndelige arv" kommer fra blues, som er en svært sanselig og "seksuell" musikk. Den setter folk i en spesiell "svingning", som er allment kjent for alle som holder på med den. Når det gjelder musikk, fornektes denne påvirkningen stort sett bare av dem som vil være kristne og likevel ha med seg den "svingende" musikken. Om man skulle be noen større og mindre stjerner i rockens verden om å uttale seg om deres musikk, hvor den kommer fra og hvordan den påvirker, så er jeg sikker på at de langt på vei skulle gi meg rett, selv om de selvsagt vurderer saken helt annerledes. Jeg tror aldri at pop- og rockemusikk kan "kristnes" og brukes i kristne sammenhenger med godt resultat. Opprørets musikk kan aldri bli ydmykhetens.
Jeg har også vokst opp i rockens tid, og har vært omgitt av denne musikken. Jeg har også selv spilt den på "kjellernivå" før jeg ble omvendt. Det ble helt konkret, slik at jeg måtte velge mellom dette og Gud. Musikkens "ånd" og Guds Ånd kunne ikke forenes. En del av denne musikken kan virke lokkende når jeg hører den, men jeg er helt overbevist om at den ikke er bra for meg. Den er noe av det jeg må fly bort fra.
Nå vil jeg si at man blir ikke en kristen ved å avstå fra bestemte ting eller ved å lære seg å leve på en bestemt måte. En kristen blir man ved Jesus Kristus, som døde på et kors utenfor Jerusalem da Gud lot straffen ramme ham for alle våre synder. Jesus sto opp igjen fra de døde som tegn på at Guds redningsaksjon hadde lykkes. Jesus lever virkelig, og hos den som får møte ham og får syndenes forlatelse, blir det født en vilje til også å leve etter hans vilje og hans ord. Og aldri, aldri må vi slutte med å fly til Jesus med alt det onde som hele tiden her på jorden rører seg i vårt syndige hjerte. Han har kjøpt oss slik vi er, for at vi skal høre ham til, og en gang bli ham lik.
"Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier! Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud. På deg venter jeg hele dagen" (Salm 25,4-5).
(Overs.: G.R.)