Fra en leser er det kommet reaksjoner på stykket "En himmelsk hilsen til prøvede mennesker" i nr. 6, 2000. Vi siterer fra brevet: "Skulle jeg tro at alt det onde var kommet fra Gud - ja, da kunne jeg bare gitt opp. Det ville jo si at Gud straffer meg uopphørlig fordi jeg er ett forferdelig menneske. Og dette er da helt ubibelsk!! Gud straffer ingen. Han tukter og oppdrar oss - ja vel, men ikke uopphørlig straff. Jeg har funnet uendelig stor trøst og glede i Jobs bok. Der kan jeg lese om samtalen mellom Gud og Satan som resulterer i at Satan får Guds tillatelse til å plage Job. Og hva er Satans intensjon? Jo, å få Job til å fornekte Gud! Og hvorfor var dette så viktig for Satan? Gud elsket Job så uendelig høyt, og Job elsket Gud. Det forholdet ville Satan ha slutt på. Det er fantastisk trøstefull å tenke på at SATAN plager meg fordi jeg er elsket av Gud. Han vil rive meg bort fra Gud - men Gud på sin side står fast hos meg, hjelper meg, trøster meg, styrker meg. Gud forlater meg aldri!! Så får heller Satan herje som han vil. Egentlig føyer han meg bare i ett enda dypere og tettere samfunn med Gud. Dette er trøsten, styrken for prøvede mennesker. Ikke at alt det som hender kommer fra Gud. Nei, det er en forferdelig tanke.
Jeg håper dere kan vurdere dette, og komme med motforestillinger til stykket som sto."
Det er nokså vanlig, når en kommer inn i mørke stunder, at en kan oppleve at en får problemer med det som andre synes er godt og trøstefullt – og som objektivt sett skulle være det. Det kan være sykdom eller åndelige anfektelser eller andre prøvelser som gjør det. Stundom kan det være enkelte trekk som gjør at det blir vanskelig, slik at en mister helheten og bare ser vanskelighetene. I Jobs bok er jo en slik situasjon skildret på denne måten: "Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat. … Hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler" (Job 33,20.22). Dette gjelder nok ikke bare rent fysisk, men også i åndelige saker.
Når det er sagt, kan det være grunn til å presisere noen sider i forbindelse med det nevnte stykket.
(1) Det et klart at det onde ikke kommer fra Gud. På den andre siden kan aldri mennesker som ikke bryr seg om Gud og det han har sagt, ha trøst av at Gud står over alle ting.
(2) Vi har som mennesker ansvar for våre handlinger (Gal 6,7). Det finnes onde ting som tydelig rammer mennesker fordi de selv er skyld i det.
(3) På den andre siden, det er ikke slik at det som er ondt, er noe som vi må greie med selv. Vi vet det finnes dem som i bunn og grunn hevder det. Gud har gitt oss midler til å stå imot Satan på, men det er vår egen sak om vi gjør bruk av disse, sies det.
Men vi tror ikke på en Gud som på en måte overlater sine barn til seg selv om noe ondt rammer – selv ikke om det skulle være selvforskyldt. Han står over også dette, og tillater at det skjer. Han trekker seg heller ikke unna når Satans piler rammer oss. Han vet hva som er best for oss, også om vi skulle gjøre noe som vi må angre på etterpå. Vi skal få regne med at han står bak og vet hva som er best for oss i alle ting. Dette punktet er det artikkelen vil understreke.
(4) Det som møter oss i verden, er mye mer komplisert enn vi ofte forstår. Vi skal ikke forstå det slik at alt det vonde vi måtte oppleve, er straff for våre synder (jf. Joh 9,3). Det er rett at det i bunn og grunn er en følge av syndefallet, og at Satan gjør alt han kan for å plage Guds barn. Det er også sant at den som tror på Jesus, skal få se fram til en dag da alt vondt er borte (jf. Rom 8,18).
Men Guds barn skal få regne med at Herren er med også i det som er uforståelig for oss – selv om det kan hende at vi opplever ting som vi bare må "la ligge", la være å finne mening i nå. I bunn og grunn var det dette Job også fikk oppleve. Han følte jo at Gud var blitt hans motstander i prøvelsen. Og hjelpen for ham ble ikke å forstå alle ting, men at han fikk møte Herren på nytt og fatte tillit til at han visste best.
Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert:
Den vei du meg før’,
for meg er den beste å gå.