En av de anklager som stadig rettes mot den rosenianske bevegelse, er at dens forkynnelse av nåden i Kristus er en form for såkalt nyevangelisme, som blant annet ikke har syn for lovens betydning. Hvor feilaktig en slik kritikk er, vises med all tydelighet i følgende stykke. I virkeligheten er Rosenius’ budskap om frelsen på linje med Luthers – og med Det nye testamente.
Her må vi peke på en villfarelse som på forskjellige tider og steder er dukket opp i landet vårt. Dette er noen som anser loven for å være overflødig og unyttig både ved omvendelsen og ved den daglige fornyelse. Vi kaller dem antinomister eller lovforkastere.
Vi har ikke den samme frykt som "Moses’ disipler" har. Både på Paulus’ tid og i dag sier de at vi avskaffer loven når vi forkaster lovens gjerninger som brukbare til rettferdiggjørelse.
Disse har aldri lært å skjelne mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, lov og evangelium, kjød og Ånd. Derfor synes de at Paulus snart er altfor evangelisk og setter døren til nådestolen alt for vidåpen, og snart tar det alt for nøye med kjødet og dømmer det som de synes er bra nok.
Antinomistene står for den motsatte ytterlighet. De tror og påstår at loven er unyttig når det gjelder omvendelsen. De tror det bare er evangeliet som virker på hjertene, aldri loven.
Dette er en stor villfarelse. Hva skulle vel nåden kunne virke der hvor ikke synden er kjent? Det som dømmer og refser synden, er loven, også om den taler gjennom Kristi sår. Loven virker oftest på en hemmelig måte vi ikke kjenner. Men det står fast at jeg kjente ikke synden uten ved loven, Rom 7,7.
Loven er nødvendig for å bli frelst. Den gir ikke liv, men den gjør at evangeliet gir liv. Loven er plogen, evangeliet er sæden. Veksten kommer ikke om en bare pløyer. Bare sæden gir vekst. Men pløyer en ikke jorda, blir sæden uten frukt. Den tørker inn på den tørre overflaten og blir spist opp av fuglene.
Så er det igjen andre som bare anser loven som overflødig for dem som er født på ny. De har fått en villig ånd, de har loven skrevet i sitt hjerte, de trenger ikke noen ytre lov. Og de bruker bibelsteder som beveis for sitt syn, f.eks.: Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren – dere er jo ikke under loven, men under nåden! Du skal ikke binde samvittigheten med loven, sier de.
Til det må vi svare at dersom du er under nåden, og har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, da er din samvittighet fri. Men ikke ditt kjød. Det er aldri fritt fra loven. Og er ditt hjerte ikke rent for Gud, men du vil beholde en og annen synd ustraffet, da skal også din samvittighet være bundet. Ja, din sjel og ditt legeme skal være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø, Rom 8,13.
Men dersom du er en sann kristen, så er nok ånden villig og trenger ikke til å bli tuktet av loven. Men kjødet er skrøpelig, selvsikkert og ondt. Det må refses og tuktes, som Luther sier : "Bissel og pisk hører ikke til i brudekammeret, men i stallen hos asenet".
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk! La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, Gal 5,1-13.
(Fra boka "I syndsforlatelsens rike", Arven forlag 2000)