Artikkel nr 12 fra blad nr 4-2001
Emne: Barnelærdommen
Skriftemål, husandakt og hustavle
Av Guttorm Raen.

ENoen deler av katekismen er det mange som ikke har særlig kjennskap til. For i enkle utgaver av Luthers lille katekisme er disse utelatt. Men da går en lett glipp av noe som Luther mente var vesentlig å minnes for vår tro.

Skriftemål

Det kan synes underlig for oss at Luther la så stor vekt på skriftemålet, når en tenker på hvordan det er blitt misbrukt i den katolske kirke. Der er det et sakrament, botens sakrament. En har plikt til å skrifte for en prest minst én gang i året, og ved siden av å tilsi syndenes forlatelse, kan presten pålegge botshandlinger for den som skrifter. Det er en betingelse for å få syndstilgivelse ("absolusjon") er at en konkret bekjenner sin synd for presten. Også i vår egen kirkes historie kjenner vi til at skriftemålet har vært satt som betingelse for å delta i nattverden. Det blir lett noe formalistisk over en slik praksis, og det kan føre til at en blir mer knyttet til presten og selve kirken som institusjon enn til Kristus og Guds ord. Det er derfor naturlig at vekkelseskristendom stort sett har vært avvisende til å bruke skriftemål som en fast ordning.

Skriftemålets hovedsak

Men hva er det Luther vil understreke gjennom det han sier om denne saken? Skriftemålet omfatter to stykker, sier han: "Det ene er at man bekjenner synden, det andre at man mottar avløsningen eller syndsforlatelsen av ham vi skrifter for som av Gud selv, og ikke tviler på dette, men fullt og fast tror at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen."

Det er altså to hovedsaker som dette punktet i katekismen understreker for oss. Det ene er at hovedproblemet for oss mennesker er synden. Og det gjelder ikke bare som en generell sannhet – det gjelder oss personlig. Det er vår egen synd som er så alvorlig (jf. Jes 59,2; Matt 1,21).

Å peke på denne sannheten er ikke minst aktuelt i våre dager, da mange vil vektlegge helt andre ting – også i forbindelse med kristendommen. Noen hevder at det er galt å tale så mye om synd og om evig frelse. Vi må heller tale om menneskets positive verdi og om troens betydning for vårt liv i verden. Men saken er jo den at dersom det ikke gis frelse fra synden, da er vi fortapt, og alt annet er unyttig (jf. 1 Kor 15,17).

Den andre hovedsaken som understrekes, er at vi kan trenge hjelp til å tro syndenes forlatelse. For det er ikke slik som en del synes å tenke, at dette er en selvfølgelig sak. Den som vet at han har med den hellige Gud å gjøre, og som ved Guds lov har fått se litt av det som bor i ens syndige hjerte, skjønner godt hva det er Per Nordsletten synger om: "Kan du have meg kjær selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud!"

Det kan ha stor betydning å få forkynt evangeliet om syndenes forlatelse fra andre, enten en måtte ha "grove" synder å bekjenne, eller en kjemper mer generelt med å tro at Guds nåde gjelder for en selv. Det kan hende at vi stundom kjemper med åndelige problemer mer enn nødvendig, fordi vi ikke tenker over betydningen av dette.

Bibelen taler mye om hvor viktig det er er både å få del i syndsforlatelse, og å meddele den til andre. "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet" (Jak 5,16). I Fadervår står bønnen om syndsforlatelse sentralt. En annen side som henger sammen med dette, er at den som selv har fått sine synder tilgitt, skal vise det overfor andre (se f.eks. Matt 6,14-15; Kol 3,13).

Praktiske spørsmål

Det som vi har pekt på ovenfor, er hovedsaken i katekismens ord om skriftemål. Luther gir også en del anvisninger om hvordan det kan praktiseres. Men vi ser at dette er ikke ment som tvang eller påbud om at det skal gjøres på en bestemt måte. Skriftemålet er ikke et "sakrament", men en åndelig praksis som kan være til hjelp for oss. I noen sammenhenger faller det kanskje mer naturlig å tale om sjelesorg enn å bruke betegnelsen "skriftemål". Luther bruker betegnelsen "skriftefar" eller "den som en skrifter for", om den som hører syndbekjennelsen og tilsier syndenes forlatelse. Det er ikke noen betingelse at det er en prest. Det kan godt være en annen kristen som en har tillit til.

Det er heller ikke sagt noe om at en må skrifte med visse mellomrom. Sann kristen forkynnelse (og nattverden) bringer ordet om syndenes forlatelse, og for en del kristne kan det være at en ofte ikke har behov for mer. Men for de fleste vil det nok være tider da det kan være nødvendig eller godt å få konkret hjelp av en annen kristen når det gjelder dette.

En annen side som Luther tar opp, er spørsmålet om hvor mye synd som bør bekjennes. Med dyp åndelig visdom understreker han at det kan variere en god del.

For Guds ord setter ikke opp som noen betingelse at vi må føle eller bekjenne en viss mengde synd for at det skal være rett. Det kan nok variere både fra tid til tid og fra person til person. Det avgjørende er at vi gir Guds ord og Ånd rett når han taler om syndens alvor, også når han åpenbarer det som ikke er som det skal være hos oss.

Når Luther taler om at den som skrifter og mottar ordet om syndsforlatelse, skal "fullt og fast" tro "at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen", betyr dette at en skal ha tillit til Guds løfter i evangeliet. Det vil ikke si noen form for "mekanisk" syndsforlatelse, som om en som har et ubotferdig hjerte, skulle ha rett på Guds nåde fordi han utfører en bestemt handling som det å bekjenne synd.

En side til som vi bør si litt om, er taushetsplikt i sjelesorg. For prester er det lovbestemt. Men også andre bør regne det som en selvfølge at det en hører i skriftemål og sjelesorg, skal en tie med – så sant det ikke skulle være tale om noe som direkte vil skade andre. For den som har med andre å gjøre i sjelesorg, er ikke annet enn en tjener som hjelper en annen til å få det rett med Gud. Dessverre har det vært tilfeller da dette ikke er blitt overholdt, og det kan nok være en årsak til sjelesorg praktiseres mindre enn det burde i somme kretser. Vi må vokte oss så ikke den hjelpen dette skulle være, blir ødelagt av løsmunnethet eller av fristelsen til å briske seg av at en blir brukt i sjelesorg. (Om dette, jf. Ordsp 11,13).

Husandakt

Mange av katekismens deler innledes med ordene: "Hvordan en familiefar på en enkel måte skal lære sine husfolk…"

Dette er også en side som ser ut til å ha blitt svekket i våre dager.

For disse ordene peker ikke bare på en måte som var praktisk til å undervise mennesker i de kristne sannheter på Luthers tid. De peker også på en dyp bibelsk sammenheng.

Det gjelder betydningen av familien. Og i familien er husfaren forstander, det vil si at han har ansvar for at den åndelige veiledning skjer på rett måte. Selv om han overlater en god del av den praktiske undervisningen til andre, har han en stilling som innebærer et spesielt ansvar.

I tillegg til at de nevnte ordene står som overskrift over de fleste av katekismens deler (budene, trosartiklene osv.), finner vi noen egne avsnitt om morgen- og aftenbønn, og om bordbønn. De første kan vi si gjelder først og fremst individuell andakt, de siste handler mer om bønn i fellesskap.

Slike anvisninger understreker at hele vårt liv og all vår gjerning skal være omsluttet av Guds ord og omsorg (Kol 3,17).

Derfor er det naturlig for en troende å begynne dagen med bønn (jf. Salm 5,4; 88,14), og å legge seg på nytt i Herrens hender når natten kommer (jf. Salm 4,9).

At det legges spesiell vekt på bordbønn, hører naturlig sammen med hva Jesus lærte oss i Fadervår – "Gi oss i dag vårt daglige brød" – og likeså med alle ordene om tillit til Gud i forbindelse med dette (se f.eks. Matt 6,25 flg; 1 Tim 6,8). Vi skal takke for Guds gaver, også de som gjelder vårt jordiske liv (1 Tim 4,4).

Bønn og Guds ord

Sammen med bønnene taler Luther om å minnes de sannheter Gud har åpenbart oss i sitt ord. Han tilrår for eksempel at en skal lese trosbekjennelsen og Fadervår i forbindelse med morgen- og kveldsbønn. Og i forbindelse med bordbønnene siterer han bibelord som taler om Guds skaperomsorg.

Dette peker på en viktig sammenheng. For bønn vil ikke bare si at vi kommer fram for vår himmelske Far med våre bønnebegjæringer. Også takk hører med til sann kristen bønn. Og takk til Gud springer ut av at Den Hellige Ånd gjennom Ordet får vise oss hva det er Gud har gitt oss.

Som overskrift på dette avsnittet har vi satt "Husandakt", selv om dette ordet ikke er direkte brukt i katekismen. Men jeg tror det på mange måter sammenfatter hva det dreier seg om – nemlig at Guds ord og bønn skal ha en sentral plass i en kristen heim. Det betyr også at barna skal læres opp i de kristne sannheter – både ved at de blir undervist i dem, og ved at de i praksis får oppleve hva et naturlig andaktsliv er.

Jeg tror ikke Luthers praktiske anvisninger om disse sakene betyr at vi i alle stykker må gjøre det akkurat slik som han beskriver. For om den ytre måten å praktisere det på får hovedvekten, kan den ytre formen lett skygge for innholdet (jf. Conf.Aug. art. VII). Men samtidig er det viktig at vi sørger for å ha gode og naturlige kristne rutiner og skikker – nettopp for at vi ikke skal bli sløve og overflatiske. Det er et tegn på åndelig fattigdom dersom det ikke er om å gjøre for oss å minnes – og å minne andre på – de sannheter som katekismen taler om.

Om jeg får ta fram et konkret, praktisk eksempel: Jeg undres på om ikke en god del av de skilsmisser som i dag forekommer også blant mennesker som kaller seg kristne, kunne ha vært unngått dersom ektefellene hadde lagt vekt på å hjelpe hverandre i det åndelige livet, og øve sjelesorg overfor hverandre.

Hustavler

Det tredje emnet som vi skal ta for oss i denne artikkelen, handler om et begrep som kanskje virker fremmed for mange i dag.

Det som det dreier seg om, er de praktiske bibelske formaninger som taler om hvordan vi skal leve og forholde oss i ulike sammenhenger – i heim, samfunn, yrkesliv og menighetsliv. De kalles "hustavler" fordi det er tekster som bør være til stadig påminning for oss – kanskje plakater til å henge opp på veggen. Det som Luther gjør i denne delen av katekismen, er rett og slett å sitere viktige bibelske formaninger.

For Bibelen understreker at vår tro og Guds ord skal ha praktiske konsekvenser for hvordan vi tenker og steller oss i livets ulike situasjoner og sammenhenger. Det er ikke vår livsførsel som er grunnlaget for forholdet til Gud, men den som har fått del i frelsen i Jesus Kristus, skal som en naturlig følge av troen legge vinn på å leve i samsvar med Guds kall og vilje (Ef 4,1). Slike formaninger er viktige både fordi Gud har lagt ned i de troende en trang til å leve etter hans vilje – som vi trenger undervisning om, og fordi vi samtidig har et kjød – den syndige natur i vårt hjerte – som helst vil få oss til å gjøre noe annet enn det som Guds ord legger vekt på.

Som bakgrunn for Luthers vekt på denne saken kan vi tenke på katolsk fromhetsliv – der kirken foreskriver spesielle fromhetsgjerninger. Det skjelnes også mellom dem som lever etter særlige fromhetskrav (som prester, munker og nonner), og vanlige kristne. Imot hele denne tankegangen sier Luther at gode gjerninger er ikke noe annet enn det som Gud har påbudt og sagt vi skal gjøre (jf. Jak 1,27). Alt annet er menneskepåfunn uten noen åndelig verdi. En følge av den bibelske begrunnede vektlegging som Luther framholder, er læren om de troendes kall i verden. Det er ikke bare tale om kall til en bestemt gjerning i Guds rike. Gud har kalt alle troende til å tjene ham i de sammenhenger de er satt. Også vår heim og vårt jordiske yrke skal betraktes som et slikt kall.

I våre dager kan vi saktens også finne tendenser til ekstra fromhetsøvelser som ikke Guds ord foreskriver (f.eks. såkalt korsvandring, pilgrimsvanding, spesielle seremonier osv.).

Men kanskje det er enda mer typisk for vår tid at en setter et avgjort skille mellom fromhetsliv og vår daglige ferd. En tenker ikke over at hele vårt liv skal leves i samfunn med Gud, at han kjenner alle ting, og ønsker å fremme sin vilje gjennom hele vårt liv. I stedet blir det lett slik at en i handel og vandel og i sitt dagligliv lar tanker og praksis være preget av verdslig påvirkning.

Hustavlens innhold

Den delen av katekismen som inneholder det som kalles hustavlen, består av "bibelsteder som skal minne om de plikter som Skriften pålegger hver enkelt av oss i hans kall og livsstilling".

Vi nevner overskriftene og de tilhørende bibelord som er tatt med – både for å vise hva det gjelder, og fordi det er en påminning om hvor allsidig veiledningen i Guds ord for våre liv er.

– Biskoper, sokneprester og predikanter – 1 Tim 3,2-6 – De kristnes plikter overfor sine lærere og sjelesørgere – Luk 10,7; 1 Kor 9,14; Gal 6,6; 1 Tim 5,17f; 1 Tess 5, 12f; Heb 13,17 – Om den verdslige øvrighet Rom 13,1f.4 – Hva undersåttene skylder øvrigheten – Matt 22,21; Rom 13,1.5-7; 1 Tim 2,1f; Tit 3,1; 1 Pet 2,13f – Til ektemenn – 1 Pet 3,7; Kol 3,19 – Til hustruer – 1 Pet 3,1.6 – Til foreldre – Ef 6,4 (Kol 3,21) – Til barna – Ef 6,1-3 – Til tjenestegutter og tjenestejenter, daglønnere og arbeidsfolk – Ef 6,5-8 – Til husfedre og husmødre – Ef 6,9 – Til ungdommen i alminnelighet – 1 Pet 5,5f – Til enkene – 1 Tim 5,5f – Til alle og enhver – Rom 13,9; 1 Tim 2,1

Rekkefølgen er neppe tilfeldig valgt. Det begynner med menighetsliv og dem som forkynner Guds ord, fortsetter med å tale om samfunnslivet, dernest ord til spesielle grupper av mennesker, og avsluttes med formaninger som gjelder alle.

Også i slike formaninger ser vi hvor direkte og personlig Guds ord taler. Det skal først og fremst tale til våre hjerter og inn i vårt personlige liv – andre, som står i en annen livssituasjon, får ord som gjelder spesielt dem.

Dermed blir også det ansvar som Gud gir til den enkelte – og noen har høyere ansvar enn andre, ikke noe som en kan rose seg av og bruke til å undertrykke andre med, men noe som en i ydmykhet skal tjene Gud og sin neste med.

I vårt samfunn er vi vant til at det først og fremst fokuseres på egne rettigheter, at andre skal imøtekomme mine krav. Hustavlen ser vårt liv i verden fra en helt annen synsvinkel. Vekten ligger på at vi i troskap skal utføre de oppgaver som er pålagt oss. For vi skal tenke at vi tilhører og tjener Ham som står over alle ting.

Bibelen taler om at etter hvert som det nærmer seg endetiden, skal Guds gode ordninger brytes ned. Vi lever i et samfunn som på visse områder endog påbyr brudd på Guds bud i lovs form. Hvor viktig er det ikke da at troende mennesker er seg bevisst at vi er kalt til å tjene Gud mer enn mennesker – og at det er nettopp ved å tjene Gud at vi også kan tjene andre mennesker på beste måten. For det er underlig – men samtidig naturlig – at et samfunn som tror at det er så opplyst at det har bedre greie på enn Gud hva som er godt for oss mennesker, også setter menneskets egoistiske krav i høysetet.

Det er ikke til å komme forbi at hustavlen inneholder formaninger som legger vekt på andre ting – og til dels går på tvers av – det som er vanlig tankegang i våre dager. Mest akutt er det kanskje når det gjelder forholdet mellom unge og eldre, og det som ikke stemmer med moderne likestillingsideologi.

Men fra en side sett bør vi ikke undre oss over at det er slik i en verden som er preget av syndefallets følger. "Jeg formaner dere, altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne" (Rom 12,1-2).