Noe av det som nyhetene er fulle av, er overfall, ran, opptøyer, slagsmål, drap og så videre. Også i vårt eget land ser det ut til at stadig flere griper til trusler og voldsbruk når det er noe som går dem imot.
De siste månedene har nyhetene vært særlig mye opptatt av to spesielle drapssaker. At detaljer om slike ting utbroderes slik at det nærmest blir underholdning, er én side av utviklingen. Samtidig sjokkeres mange fordi det er alminnelige mennesker som ingen tenkte slikt om, som er blitt arrestert og dømt for slike forbrytelser. En synes det er utrolig, og prøver seg med mange slags forklaringer for å finne ut hva det er som skiller dem som kan begå slike handlinger, fra andre mennesker. I forbindelse med dette kan det være på sin plass å peke på to – tre kjensgjerninger som Bibelen taler om.
Åndelige forfallstider
Moralsk utglidning henger sammen med åndelige forfallstider. Når bevisstheten om hva som er rett og galt, blir svekket, og – enda viktigere – når viljen til å tenke på at det finnes en Gud som vi står til ansvar for, blir borte, da er det ikke underlig om det glir ut også i samfunnet. Det blir som i dommertiden: Hver mann gjør det som er rett i hans egne øyne, det som han selv finner for godt (jf. Dom 21,25).
Denne utglidningen kan gi seg utslag på alle slags områder. Samtidig viser Bibelen oss – ikke minst i de mange domsprofetiene – at det er noen områder som er spesielt typiske for utviklingen.
Det første av disse er at gudsfrykt og respekt for det hellige blir borte. ”Ingen gudskunnskap finnes i landet” (Hos 6,1). ”Mitt folk går til grunn fordi det ikke har kunnskap. Du glemte din Guds lov” (Hos 6,6).
Det andre som særlig ofte påpekes, er mangel på respekt for ekteskapets betydning, og utglidning når det gjelder seksualmoral. ”De har en utuktens ånd i sitt indre, og Herren kjenner de ikke” (Hos 5,4). De to siste beretningene i Dommernes bok illustrerer disse to sidene på en spesiell måte.
Det som nest etter disse to trekkene nevnes som særlig typisk, er vold og uærlighet. ”Dere har forkastet dette ord og satt deres lit til vold og krokveier og støttet dere på slikt” (Jes 30,12). ”De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord” (Hos 4,2).
Ofte er det en nær sammenheng mellom vold og utglidning i seksualmoral (jf. Mal 2,16). Dette er også noe som illustreres i den siste beretningen i Dommernes bok. Siden vi lever i et samfunn som holder på å bli avkristnet, skal det ikke undre oss at det øker med voldsbruk.
Syndefallets konsekvenser
Den andre hovedkjensgjerningen vi skal være klar over, er syndefallets konsekvenser.
Når en hører om bestialske forbrytelser, kanskje begått av mennesker som en kjenner, ser vi at mange reagerer med å prøve å finne en forklaring som går ut på at de må være syke eller ha en slags sjelelig defekt.
Det er ganske visst sant at sinnssykdom og sinnsforvirring kan få mennesker til å begå handlinger som en aldri ville ha gjort om en var ved sans og samling. Slike mennesker trenger først og fremst kyndig hjelp, ikke dom. Men vi kan ikke se bort fra at det også finnes tilfeller da sinnsforvirringen skyldes forhold som en selv er skyld i, som for eksempel beruselse.
Vi skal være klar over at hos alle mennesker av Adams ætt er kjødet – den syndige natur – en ”avgrunn”, selv om en kanskje ikke vil være ved det selv. Det kan være mange ting som holder det ”i sjakk”, slik at mange tanker og følelser som finnes i hjertets dyp, ikke kommer til uttrykk i handling. Ikke minst sunt familieliv og gode samfunnsordninger er med og holder onde handlinger i tømme (jf. Rom 13,3-5).
Han hadde forstått det rett, den framtredende evangeliske engelskmannen som det fortelles om for mange år tilbake. Han var ute og spaserte sammen med en venn, da de fikk se en forbryter som ble ført bort for å bli henrettet. Da vendte denne mannen seg til vennen og sa: ”Hadde det ikke vært for Guds nåde, kunne det ha vært meg som gikk der.”
Erkjennelse av syndefallets realitet skulle tilsi at vi ikke blir overrasket over å se eksempler på menneskets ondskap. Det skulle også hindre oss i å havne i fariseisk dømmesyke.
Apostelen Paulus vitner dette på bakgrunn av personlig erfaring: ”Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus” (Tit 1,12-14).
Det har til alle tider vært en sterk tendens hos mennesker til å fornekte syndefallets betydning og hevde at alle er ”gode på bunnen”. Men la oss tenke litt over realitetene. Det er for eksempel alminnelige bra mennesker som blir påvirket i en massesituasjon til å gå fra sans og samling og foreta lynsjinger. Slik var det da folkemengden ropte ”Korfest ham!” om Jesus utenfor landshøvdingen Pilatus’ borg, og slik har det stadig vekk vært opp gjennom tidene. Det var alminnelige bra mennesker, de fleste av dem som fulgte Hitler og utførte de grusomheter han forlangte.
Et samfunn som godtar vold
Det er en forunderlig selvmotsigelse som gjør seg gjeldende i vår tids forhold til vold. På den ene siden reageres det med en bølge av avsky og harme og krav om kraftige reaksjoner når en hører om tilfelle av umotivert eller spesielt grufull vold.
På den andre siden blir vold godtatt som underholdning. Film og video der sex og vold er hovedingredienser, har stor popularitet. I tillegg blir det stadig mer av slikt også i reportasjer og nyhetssendinger. Det er vanskelig å finne noen annen reell grunn til dette enn at det er noe som ”selger”. Det er blitt en sterk tendens i tiden på nesten alle områder til å belønne det som ”flytter grenser”.
Fra en side sett er det godt å se at vanlige mennesker reagerer når ekstra grufulle ting skjer. Men når grensene for hva som kan godtas, blir flyttet, og de grenser som er satt, ikke respekteres, kan det lett lede til en overreaksjon. (Også det er den siste beretningen i Dommernes bok et godt eksempel på.)
De som produserer og utgir all uhumskhet, hevder ofte ytringsfrihetens betydning, og at det er den enkeltes ansvar om en vil ta imot deres ”tilbud” eller ikke. Sant nok skal vi ikke se bort fra den enkeltes ansvar. Bibelen taler strengt om dem som ”holder med dem som gjør det” – holder med dem som gjør syndige handlinger – altså godtar det. Men de strengeste domsordene i Bibelen gjelder dem som leder andre til fristelse og fall.
Holdninger
Hvordan skal vi forholde oss til dette?
Her bør vi se på to grunnleggende sammenhenger.
(1) Den første gjelder samfunnet som helhet, først og fremst slik det kommer til uttrykk i lover og rettsvesen. Rettssikkerhet og rettferdighet er nøkkelord for et samfunn som fungerer som det skal. Bibelen understreker at dette innebærer at en ikke tar hensyn til folk når en dom skal avsies, at en lar være å dømme den som er uskyldig, og at den skyldige får en rettferdig straff (jf. 2 Mos 23,7; Ordsp 17,15).
Hvordan er så dette blitt hos oss? Vi roser oss av å leve i en rettsstat, men tendensen i seinere år har vært mot å anse behandling av forbrytere som en slags terapi. Det skal tas menneskelige hensyn på alle måter overfor dem som har forbrutt seg, de skal få prøve seg i frihet lenge før straffen er ferdig sonet, de skal få leve i luksuriøse forhold, mens til sammenligning våre eldre ofte må leve i under kummerlige behandlingsforhold. I tillegg får ”vaneforbrytere” ofte gå løs og begå nye kriminelle handlinger og plage sine medmennesker, mens de venter på at deres sak skal tas opp til doms. Det samme gjelder for dem som selv har frasagt seg retten til frihet ved å gjøre seg til slave av berusende stoffer.
I tillegg har vi fått lover som setter urettferdighet og til dels vold i system. Det gjelder ikke minst abortloven. Men også lovene om likestilling og partnerskap gir særrettigheter til spesielle grupper på bekostning av andre – til dels til grupper som har en livsødeleggende grunnholdning.
Dette sammen med det vi pekte på ovenfor, at det godtas stadig mer vold i underholdning, og en del andre faktorer som det ikke er rom til å peke på her, gjør at en ikke må undre seg over at samfunnet på mange måter ser ut til å ”råtne opp”. Vi trenger å arbeide for å gjenreise en sunn rettsbevissthet i vårt folk.
(2) Den andre sammenhengen gjelder oss som enkeltpersoner. For det er ikke nok å si at samfunnet må gripe fatt i problemet. Som mennesker og som kristne har vi ansvar for å gjøre det vi kan og vise en rett holdning til dette spørsmålet.
Også dette er noe som har flere sider. For det første skal vi komme i hu Bibelens formaning: ”Gjengjeld ikke ondt med ondt!”, og ”Hevn dere ikke selv” (Rom 12,17.19). Når det gjelder oss personlig, skal vi – som Jesus talte om i bergprekenen – heller tåle urett enn å gi igjen ”med samme mynt” (Matt 5,39-41). Dette er noe Bibelen taler mye om (jf. 1 Pet 2,21-23).
Det er blitt nokså vanlig i våre dager å komme med trusler når noen sier eller gjør noe en ikke liker. Av og til blir det slått stort opp at såkalte kristne også driver med slikt. Det må understrekes så sterkt det går an at dette i virkeligheten er uforenlig med sann kristendom (jf. Jesu strenge ord om slike holdninger i Matt 5,22).
Men om Bibelen understreker denne siden, vil ikke det si at en skal være passiv overfor all urett som blir begått. Tvert imot, det kan være nødvendig å markere en fast holdning overfor dem som gjør urett – for at ikke andre skal bli skadelidende.
Dette kan bety at en – selv om en møter motstand fra mange – støtter dem som lider urett eller blir mobbet. For å hjelpe andre kan det i noen tilfeller være aktuelt å understreke sin egen rett, slik Paulus brukte sin romerske borgerrett (Apg 16,37). Men da er det ikke for selv å få rett, men for å kjempe for at urettferdigheten skal holdes nede i samfunnet.