Vår tid overveldes av farger. Det er mye sant i munnhellet om at det er positivt med ”farge på tilværelsen”. Men når det blir for mye av det, blir det forvirrende og uoversiktlig.

Eksempler på dette finner vi alle veier, i fargesprakende reklame, i moderne malerkunst der farger er viktigere enn motivet, i glorete blad og tidsskrifter, i konserter og annet der spesielle lyseffekter har en dominerende plass. I en del tilfelle brukes slike effekter bevisst for redusere deltakernes fornuftsmessige vurderingsevne og la dem bli fylt av en bestemt opplevelse.

På den andre siden preges vår tid av en forunderlig svart-hvitt-maling i viktige spørsmål. Vi ser det i samfunnet når det gjelder framstilling av alkoholpolitikk, der all vekt i media legges på såkalt frihet og på økonomiske fordeler, mens alle negative konsekvenser stort sett forties. Vi ser det i debatten om innvandring, når alle forsøk på nyansering blir stemplet som ”rasisme” fra visse hold. Ikke minst når det ligger en bestemt ideologi bak, har det lett for å bli slik at en anser dem som ikke deler denne ideologien, for å være ikke-meningsberettiget. Så er for eksempel den feministiske likestillingsideologi blitt noe av det mest intolerante vi har i vårt samfunn. Langt på vei er det slik også på akademisk plan blant utviklingslærens tilhengere.

I åndelige sammenhenger ser vi noe av det samme. Det gjelder ikke minst dominerende ledere i nyere religiøse bevegelser – men ikke bare der, som oppfatter enhver kritikk som motstand mot selve sannheten.

Med tanke på slikt er det forståelig at oppmerksomheten rettes mot fenomenet ”maktmennesker” i kristen sammenheng. Som regel blir det da betraktet fra en psykologisk synsvinkel. Men da oppstår den fare at en lettvint stempler andre som ”dømmesyke mennesker” eller endog ”psykopater”, som en ikke bør høre på, uansett hva de sier. Det går ikke lang tid mellom hver gang en ser denne teknikken bli brukt overfor dem som hevder Bibelens absolutte normer.

Vi må ikke underslå at dette med ledere som dominerer på usunn vis, er et problem som vi må ta alvorlig. Til dels ser det ut til at det skal bli et økende fenomen i endetiden (Matt 24,24; 2 Tim 4,3). Men noe som jeg tror er viktig å understreke i denne sammenhengen, er at det er Bibelen som skal gi oss retningslinjer også angående slike ting. Vi har et konkret eksempel på akkurat dette problemet i 3. Johannesbrev. Der oppfordres de troende til å gjøre det som er rett, uten å ta hensyn til en leder som ville bestemme alt etter sitt eget hode. Bibelen inneholder mye mer ”visdom” enn moderne mennesker bryr seg om å innrømme.

Også i slike konkrete spørsmål er det viktig at vi retter oss etter hele Guds råd (Apg 20,27) slik det er gitt oss i Bibelen. Vi må ta hensyn til de forskjellige sider som Bibelen viser oss. Når derfor en leder for eksempel gjør krav på spesiell autoritet i kraft av sin stilling, og ikke vil ta hensyn til andre nådegaver, er det et faresignal og imot Guds ord. Men veiledningen til de ledere som taler i samsvar med Guds ord, skal vi rette oss etter.

Vi opplever stadig at tingene blandes sammen, slik at det blir selve de normer som Gud har gitt i sin åpenbaring, som skal ”nyanseres”, eller at våre vurderingsnormer hentes fra andre steder. Da oppstår nettopp et slikt ”fargesammensurium” som sløver vår dømmekraft og gjør oss til slaver av vilkårlige subjektive opplevelser eller av påvirkninger utenfra, fra det Bibelen kaller ”verden". Det blir slik at ”alt flyter”. Men da er en også kommet på avstand fra den evige, hellige Gud.

Og det er den egentlige tragedien for dagens mennesker: En tror en kan greie seg, og har det minst like godt, uten å regne med Gud. Men resultatet uttrykker Bibelen klart med få ord: ”Uten Gud og uten håp i verden” (Ef 2,12).

Det er noen grunnleggende forhold vi må holde fast ved for å kunne vurdere rett:

(1) Alt det Bibelen sier om en sak, om hva vi skal tenke eller hvordan vi skal handle, har betydning. Stor urett er ofte blitt gjort i kristendommens navn fordi en bare har plukket ut de sider som passer en selv, og i praksis latt tidens rådende tankegang være det som bestemmer.

(2) Det Bibelen sier, må leses i sin rette sammenheng, slik at det blir en sunn åndelig ”balanse” – skjønnsomhet – i vår vurdering.

(3) Det er ikke bare tale om at vi bruker Bibelen og lar det den sier, avgjøre våre vurderinger. Det avgjørende er egentlig at Guds ord bruker oss, det vil si at vi er grepet av ham som er vår Frelser, og har vårt liv i ham. Apostelen Peter taler om at vi ”ved Guds makt blir holdt oppe ved tro” (1 Pet 1,5). Får ikke det skje med oss i denne tid, er vi prisgitt tidens omskiftelser.