Religiøsitet er ofte ”in”. Sann kristendom blir aldri populært. Religiøsitet frelser ingen, sann kristendom frelser alle. Religiøsitet er gudsdyrkelse produsert av det gamle mennesket. Kristendom er frukter av en ny fødsel, et guddommelig under. Religiøsitet er kristendom uten omvendelse.

Etter fallet ble ikke mennesket ateistisk, men religiøst. Kain ba og Abel ba. Kain var religiøs, Abel kristen. Ateismen kan ingen slå seg til ro med over tid. Med den er det som med et barn som er lei av maten som står på bordet. For en tid vil det skyve maten fra seg. Men snart sprenger sulten på, så det spiser nesten hva som helst. Religiøsitet er mat for det falne mennesket. Reiser du til Afrika, finner du tusen former for religiøsitet. Reiser du til Asia, finner du tusen andre.

Verre er den å avsløre i kristen kledning. To personer kan nemlig ha de samme meninger om etiske spørsmål. De kan gå i samme kristne forsamling. De ber til den samme Gud. De er leder for samme barnelag. Ja, de kan ligge i samme ekteseng. ”Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.” Den ene er religiøs, den andre kristen.

Religiøsiteten med kristent fortegn er ikke totalt verdiløs. Den bidrar til oppdragelse i kristen tro. Den støtter kristent arbeid økonomisk og arbeidsmessig. Den kan være et vern mot et liv i skadelige synder. Dessuten tjener for så vidt også en persons mentale helse. Vi kan av og til høre noen vitne slik: ”Da jeg ble en kristen fikk jeg fred i mitt indre”. Det kan også religiøsiteten klare. Den kan gi et menneske god samvittighet og ro like inn i døden. Den slags fred kan vel være godt for sinnet, men er ikke fred med Gud. Den er bedragerisk og er som djevelsk bedøvelse før den evige undergang – for religiøsitet frelser ingen!

Omvendelse

”Fatt et annet sinn og omvend dere” (Apg 3,19). Det er ikke skjedd med den religiøse.

Den som kan overtrå Guds bud, uten at det driver ham til Jesus i bekjennelse og bønn om syndenes forlatelse, har ikke dette sinn. Den person kan være religiøs, men ingen kristen etter Guds ord.

Det finnes religiøse samboere, men ikke kristne. Det finnes religiøse baktalere og skattesnytere, løgnere og havesyke. Men om de ikke vender om i bekjennelse og bot, så blir det med religiøsitet. Kristendom er det ikke. Her gjelder regelen: En surdeig syrner hele deigen. Er det kun en ting i livet som ikke tåler Herrens lys, blir hele hjertet mørkt. ”Fatt da et annet sinn og omvend deg!”, lyder Guds bestemte, men kjærlige røst.

Men mer må sies for å forstå dette skillet. Fariseerne levde ikke i noen åpenbare synder, likevel møtte Jesus dem med et budskap om omvendelse. De måtte ikke bare omvende seg fra alt ondt i menneskenes øyne, men også fra alt godt. Det fariseerne mente var godt, var nemlig ondt i Guds øyne. Hele deres gudsdyrkelse var selvopptatthet, selvforgudelse, selvtilfredstillende. Jo, de gav store almisser og de var hjelpsomme, vennlige og sikkert gode forbilder i det meste. De ivrigste fikk også vitnesbyrd fra Paulus om å være nidkjære i å vinne mennesker for Gud. Men i all sin skinnende gudsdyrkelse tjente de kun seg selv og sin egen religiøse samvittighet. Tross all sin fromhet og iver får de høre fra Jesus når han taler om den trange port til himmelen: ”Selv går dere ikke inn, og de som er i ferd med å gå inn, hindrer dere.”

Det er det fryktelige med all religiøsitet til alle tider. I all sin kristelighet, med alle sine gode meninger og fromme livsførsel, blir de den sanne kristendoms største motstander.

I møte med Jesus fikk aldri en selvlaget omvendelse noen ros, ikke engang om de mente seg å ha Guds hjelp til den. Derfor medførte et møte med Jesus en personlig krise. I alle fall om de tok imot Jesu ord som sannhet – og det må vi jo gjøre om vi vil vende om til Jesus! Nikodemus hadde det ikke godt etter en natts samtale med med Jesus. Heller ikke kvinnen ved Samarias brønn trivdes når samtalen dreide inn på det mest ømtålige punkt i hennes liv. Peter måtte blitt sjokkert etter å fått høre av Jesus: Vik bak meg Satan. Hvordan hadde farieseerne det etter de personlig fikk høre ve-ropene over sitt liv, enda de hadde vist Jesus stor gjestfrihet og innvitert han til deres hus? Vi kunne fortsatt med den unge rike mann som gikk bedrøvet bort fra Jesus, eller Tomas som stod der skamfull i møte med den oppstandne. Videre kunne vi fulgt Jesu behandling av sin mor Maria da hun tiltales av Jesus som ”kvinne – hva har jeg med deg å gjøre”, eller hedningekvinnen som ble sammenlignet med en hund av Jesus, som svar på bønnen: ”Herre, hjelp meg!”.

Bibelens vitnesbyrd om denne saken er overveldende. Erfaringen bekrefter det samme. Og jeg tror vi er inne på kjernen i forskjellen mellom religiøsitet og kristendom her. Den religiøse mangler denne personlige krise som et møte med Jesus alltid gir. Hvordan denne oppleves, skal vi ikke lage skjemaer for. Men en omvendelse etter Guds ord er ikke mindre enn en personlig konkurs. Også den som er vokst opp i en kristen heim, må erfare dette om barnetroen skal modnes til en frelsende tro som voksen. Alle må svare på spørsmålet som Jakob fikk: Hva heter du? Hvem er du? Med hvilken rett spør du etter mine gaver? Hva grunn skulle jeg ha til å svare på dine bønner?

Vi møter ofte begrepet livskriser, og de fleste med noen år på nakken har erfart det. Forandringene og omveltningene i livet ble større enn du klarte å bære, og så kjennes det som om alt raser sammen. Livets utfordringer syntes å være for vanskelige å takle.

Åndelige kriser kan ofte følge livskriser, men det er ikke det samme. Det er ikke alle som har livskriser som har vært inne i en åndelig krise med omvendelse som resultat. Her er det viktig å skille.

Tenk deg et menneske som står støtt på taket av et høyhus. Plutselig begynner huset å riste. Det rister og skjelver mer enn huset klarer å bære. Til slutt bryter det sammen. Mennesket på toppen kan være så ressurssterk, så flink, så dyktig, så godt som det bare vil – det er dødsens. Slik kjennes det å måtte svare sant på spørsmålene ovenfor.

Men slik går det til å bli omvendt til Gud. Grunnvollen under deg rokkes. Du har ingenting å gripe til. Folk kan rope til deg: Ja, men du er jo så god! Du er så konservativ, du tror jo, du har jo tatt et standpunkt for Jesus, du er jo ingen ateist, du har fått så mange bønnesvar, er det noen som vet hva kristendom er så er det deg, og så videre. Det hjelper så lite når huset faller. Du er fortapt og ditt forhold til Gud kan kun uttrykkes i disse ord: Herre frels!

Gud kommer slike i møte med et bestemt budskap. Paulus ville ikke vite av noe annet budskap. Det er Ordet om korset. På korset ble synderne frelst fra Guds vrede. Trosvisst eller ikke, gledesfylt eller tørt, anfektet eller likegyldig – hører ditt hjertet Ordet om korset som din redning for den du er, er troen tent og omvendelse skjedd. Du er en kristen. En tro som evig liv eller evig død hviler på Bibelens budskap om at Jesus alene er nok for deg, er omvendelsens mål. Derfor er omvendelse og tro på Jesus så uløselig knyttet sammen. Ingen sann tro uten omvendelse fra synd og ingen sann omvendelse som ikke finner sin hvile i troen på Jesus.

Jesus beskriver fariseerne slik: ”…som ikke trenger til omvendelse”. Med de ord bekrefter han sannheten som her er nevnt. En som er omvendt til Gud i sannhet, kjenner det akkurat motsatt: Du trenger stadig til omvendelse. Det er så mye halvt med deg. Det er så mye som ikke skulle være hos en sant omvendt. Du skulle seiret over den synden nå! Du skulle kjent mer fred i vanskelige situasjoner, mer glede i møte med ordet, mer frimodighet, og så videre.

Den religiøse sier som de sa til Malakias: ”Hva skal vi vende om fra?” (Mal 3,7). Den kristne sier: ”Jeg trenger visst enda til omvendelse!” Aldri får slike tro evangeliet som en passe rett omvendt. Alltid må de tro det som en synder. Hvor vidunderlig å forstå at Gud peker nettopp på slike når han forkynner sitt glade budskap om syndenes forlatelse ved Jesu blod.

* * *

Du vet gjerne mye om at Gud frelser den fortapte. Du har hørt det fra talerstol og lest det i bøker. Men vet du det også av egen erfaring? Når Ordet om Jesus som frelse for de fortapte forkynnes, høres de da av deg som herlige ord – de eneste som kan frelse deg og trøste deg. Ikke så at de alltid følelsesmessig gjør godt å høre om Jesus, men er det noe som kan trøste deg, så er det disse ord. Eller er det bare ord som hører med som en del av din kristendom, fordi du har lært at dette er viktige ord. Da er det å frykte at du hører til blant de religiøse, men ikke de kristne. Blir du i tvil nå, så er mitt råd å be med Jeremia: ”Omvend meg du så jeg blir omvendt”.

Å bli klar over denne situasjonen, eller frykte at du ikke eier livet i Gud, fører ganske sikkert inn i en personlig nød. Men det er ikke farlig, ikke en gang om du kjenner det galt på gal måte. Da nærmer du deg nemlig sannheten om deg selv. Du får det aldri galt på rett måte. Skulle du mot formodning gjøre det, så var det i alle fall galt. Aldri blir det rett hos deg – det er sannheten! Måtte Gud fullføre sin gjerning så du ble enig i det! Aldri får du tro nåde for din synder som en det er rett med, men nettopp fordi det ikke er rett med deg må du gripe til Jesus!

* * *

Vi lever i en tid med mye religiøsitet, men lite sann kristendom. Men dette skrives ikke først og fremst for at vi skal vurdere andre menneskers forhold til Gud, men vårt eget. Andres hjerteforhold tar vi ofte feil av. Her gjelder regelen: ”Hva angår det deg? følg du meg!” Joh 21,22.

Men disse sannheter skal ikke kun tas med inn i lønnkammer og selvprøvelse. De skal også tas med ut i livet og i tjenesten. Den skal ligge der som en smertefull uro som driver oss til kjærlig omsorg i tjenesten. Denne uroen kan gjerne uttrykkes gjennom lignende spørsmål:

– Jeg er glad for det går så mange unge i det kristne ungdomslaget på bedehuset, men hvorfor er de så vanskelig å få med på vanlige møter? Hvorfor tar de det så lett med verdslig musikk, lesestoff og filmer? Er det fordi de ikke virkelig er omvendt til Gud? Er det bare religiøsitet? Det er rett å stille spørsmål, men svar kan ikke sikkert gis. Det kan være små og umodne spirer blant dem som ikke bærer så mye frukt enda. Derfor må det bare ligge der som en uro.

– Av og til opplever du at mennesker bestemmer seg for å bli kristne. Du gleder deg stort, men kjenner fortsatt på uroen: ”Har de fått se evangeliet?”. Uroen må ikke bli til fordømmelse, men til omsorg. Ikke til selvrettferdig snakk blant likesinnede, men bønn om å få være til hjelp for vedkommende. Heller ikke til sur kritikk over taleren som ikke er dypere i sin forkynnelse. Alle har ikke alt. Har du sett noe som forkynneren ikke ser, er det fordi Herren har gitt deg et kall til å formidle det.

– Videre skal denne uro være det kompass vi styrer med i den jungel av virkemidler vi omgås i dag. Jo, du kan være enige i at det er mange virkemidler og møteformer som kan samle mye folk, men det er ikke det viktigste for den som bærer på denne uro. Da blir spørsmålet: Føres de inn i Ordet? Føres de inn i vekkelse? Blir troen en levende hunger etter Ordet om Jesus, eller blir det bare noe selvfølgelig som de egentlig godt kan klare seg uten? Føres de inn i et hellig liv i kamp mot synden og verden? Hva med kallet for andre menneskers frelse, forpliktende tjeneste i Guds rike? Blir dette lagt inn på dem som et tvingende kall fra Gud? Dette har Ordet skapt i deg, og du vet at bare Ordet kan skape det i andre også. Ordet i sang, Ordet i forkynnelse, Ordet i vitnesbyrdet. Mange virkemidler kan skape religiøsitet. Bare Ordet kan skape kristendom.

* * *

”Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham”. Mal 3,18.

Slik taler profeten Malakias. Religiøsitet tåkelegger skillet mellom et Guds barn og verden. Skillet er skarpt nok for Gud, men for oss blir det tåkete.

Til mer vi nærmer oss den siste tid, stilles vi oftere og oftere på valg. For hvert nytt steg ned frafallet fører samfunnet, settes du på et nytt valg: Hvem vil du følge? Følger du tiden, blir livet behageligst. Følger du Kristus, blir livet langt mer kampfullt.

Den religiøse tjener kun seg selv, også i sin kristelige fromhet. Alt som koster, drar den seg unna. Ja, så sant han ikke ved sin lidelse og kamp kan få anerkjennelse av andre for det. Slike eksempler er det mange av, enten det gjelder å få anerkjennelse som en skikkelig kristen, en konservativ, ja, til og med en martyr. Men oftest tolker religiøsiteten Ordet til forsvar for seg selv. Den unnskylder og forsvarer et kristenliv slik de selv ønsker å leve det. Dette vil bli avslørt mer og mer i den siste tid.

Om ikke den religiøse vekkes opp, vil de ikke ha øyne til å se dette med, og heller ikke kraft til å stå det imot. Det har ingen av naturen. Derfor vil endens tid mer og mer åpenbare hvem vi tjener. Det kreves ballast for å kunne seire i denne åndskampen som bare blir sterkere og sterkere med tiden. Ballasten som kreves er denne: En erfaring, ja, en stadig fornyet erfaring av at Jesus og hans soningsdød kan du ikke være foruten.