En bispeutnevnelse 

At regjeringen skulle utnevne en ny liberal biskop i Tromsø, Per O. Kjølås – som blant annet ser bort fra Bibelens ord angående samboerskap og homofili, var ikke særlig uventet. Men det er grunn til å merke seg med sorg at hele åtte av biskopene anbefalte denne utnevnelsen. Altså er det også mange av dem som står for et forholdsvis ”konservativt” standpunkt, som legger så lite vekt på at det læres direkte i strid med Guds ord. Og den kvinnelige formannen i kirkerådet sier at homofili-spørsmålet har liten betydning når det gjelder ansettelser i kirken.

Med dette har Den norske kirke tatt et nytt langt skritt i retning av å bli en ”løgnkirke”. Selv om det ennå finnes prester som forkynner og veileder ut fra Guds ord, blir de stadig færre – og møter stadig større motbør. Derfor blir det mer og mer avgjørende at troens folk samles og får sin åndelige næring og veiledning utenom de offisielle kirkelige sammenhenger. En kan i alle fall ikke ha tillit til den åndelige veiledning hos dem som ikke klart viser at de tar avstand fra denne utglidningen. 

Andre utglidningstrinn 

Norges KFUK/KFUM vedtok på sin generalforsamling i sommer at samboere kan være ledere i organisasjonen. I praksis innebærer dette at en dermed som den første av de frivillige kristelige organisasjonene her i landet, offisielt har forlatt det kristne verdigrunnlag og gått inn for direkte hedenske standpunkter. 

På den største teologiske læreinstitusjonen her i landet, Menighetsfakultetet – som offisielt står for konservativ teologi, har en av professorene, J.O. Henriksen, tatt til orde for et ”homofili-liberalt” standpunkt. Det tok svært lang tid før det ble gjort noe med saken, flere måneder etter at hans syn ble offentlig kjent. Hadde det vært tale om en betenkelig moralsk sak, ville en sikkert – som ellers i samfunnet – reagert øyeblikkelig med suspensasjon inntil saken var avklart. Men når MF nølte med å gjøre noe, på tross av at Bibelen klart sier at vranglære er enda langt mer alvorlig for den kristne menighet, viser det at institusjonen har fjernet seg stadig mer fra en åndelig veiledning som troende kan ha tillit til. Den kompromissløsning som styret valgte, at Henriksen får fortsette som lærer i et annet fag, og en del andre uklare signaler som er kommet fra lærerhold, gjør at denne tilliten vanskelig kan gjenopprettes. 

Nye ”liturgiske” former 

Som reaksjon mot utglidningen i den offisielle kirke er det naturlig at det oppfordres til å samle seg for eksempel om vennesamfunnet på bedehuset. Men hvordan står det til i de organisasjoner som vanligvis er de ledende i dette fellesskapet? Dessverre ser vi trekk også her som vil ødelegge dette fellesskapet om oppbyggelse på klar bibelsk grunn. 

På Indremisjonsforbundets bibelskole på Bildøy ble det sist høst arrangert evangeliseringskurs med blant annet undervisning i drama og ”lovsangsdans”. Vi vet at andre skoler allerede har innført slikt, men det er spesielt skuffende at det som har vært regnet for en klart bibeltro institusjon, følger etter på denne måten. Vi vil særlig si litt om det siste elementet her (drama har vi tatt opp tidligere i Bibelsk Tro). 

Dette må sies å snu det som en bibelskole burde undervise i, på hodet. For det første er det sparsomt med belegg i Bibelen for en slik praksis. Det som finnes, er fra Det gamle testamente (som Salm 149,3; 2 Sam 6,14), og en må undres på hvor berettiget det er å innføre slike trekk fra den gamle pakt i vår gudstjeneste. Dessuten er det heller ikke der omtalt som noen fast ordning, men mer som spontane ytringer. For det andre burde en bibelskole konsentrere seg om å undervise i Bibelens og evangeliets innhold – det som skaper glede og lovsang. Nå ser det ut til at en vil begynne med bestemte uttrykksformer – noe som lett kan skape nye former for ”liturgi” og formalisme. For det tredje må det nevnes at grensene mot verdslighet lett kan utviskes når en begynner å innføre slike former i kristent arbeid. 

Det er vanskelig å skjønne annet enn en må ha mistet noe av tilliten til Ordets kraft når en begynner å innføre slike former. Det er skuffende, og har vakt mange reaksjoner, at ledere som en har hatt tillit til, begynner å tale om dramatisering som ”forkynnelse”, og setter ”lovsangsdans” på linje med prekenen som virkemiddel i kristent arbeid, slik bibelskolerektor Hardang gjør det i et innlegg (Dagen 3/11). Selv om han understreker at nådemidlenes funksjon ikke må rokkes ved, er det jo nettopp det som skjer når forkynnelse og ordløse ”virkemidler” settes på lik linje. 

Bekjennelse uten overbevisning 

I slutten av september skulle det i Storsalen i Oslo arrangeres en stor bekjennelseskonferanse i Storsalen i Oslo, med fokus på det såkalte ”Timoteus-manifestet”. Denne konferansen ble avlyst i sin opprinnelige form, blant annet fordi det ble for stor uensartethet i deltakernes forventninger. Også dette møtet skulle ha brukt drama som et virkemiddel (ifølge Dagen 22/9). 

Den nevnte begrunnelsen for endringen forundrer ikke så lite. Hvor er det blitt av bekjennelsesvilligheten når ikke for eksempel unge og eldre deltakere kan stå sammen om den? 

Det er dessuten en god del å stille spørsmål ved også når det gjelder innholdet i manifestet. Flere sider har vært nevnt, men vi vil ta fram én sak. Spesielt 1 Timoteusbrev understreker tydelig at det finnes ulike tjenester for menn og kvinner, men dette temaet ble i det hele tatt ikke berørt – på tross av at det blant initiativtakerne var ledere for organisasjoner som tidligere har framholdt dette sterkt (og på tross av at uttalelsen kalles ”Timoteus-manifestet). Egentlig var det vel ikke annet å vente, siden en av innbyderne er en biskop som går inn for kvinnelige prester. Men det innebærer at en underslår en del av Bibelen budskap som er viktig i kampen mot vår tids feministiske verdsliggjøring. 

Kvinnelige forkynnere? 

Parallelt med dette leser vi i Utsyn, Misjonssambandets blad, at det slåes til lyd for å få flere kvinnelige ”forkynnere”. En ser ut til helt å ha glømt den understreking som tidligere har vært gjort i organisasjonen angående tjenestedeling. For det er klart at dersom en begynner å utviske begrepene på denne måten, slik at betegnelser som naturlig gjelder forkynnelse og lære, brukes om andre tjenester (som heller burde kalles vitnesbyrd eller evangelistgjerning), da har en tatt et langt skritt i retning av å neglisjere hva Bibelen sier om disse ting. I samme retning trekker det at en uten reservasjoner ofte ser ut til å foretrekke kvinner som ledere og talere på forsamlingens gudstjenestesamlinger (på tross av at sammenhengen 1 Tim 2 blant annet viser nokså klart at det normale er at det er menn som leder bønnetjenesten på slike møter). 

Vekkelse? 

Det fortelles om vekkelse enkelte steder. Så sant dette ordet brukes i bibelsk betydning, det vil si at det betyr at mennesker kommer i syndenød og får vende seg til Jesus, må vi glede oss over det. Det er oppmuntrende når det kan skje i vår åndelig mørke tid. Da minner det oss også om å be om at de som vender om, må bli bevart og ført videre i de kristne sannheter på rett måte, og om at evangeliet kan nå til enda flere. Samtidig vet vi at ordet i dag ofte brukes om åndelige bevegelser som står fjernt fra bibelsk kristendom – og da er det grunn til å være skeptisk. 

Vi har ovenfor stort sett pekt på trekk som det ikke er grunn til å glede seg over, og det kan virke som om "grunnvollene nedbrytes” (Salm 11,3). Da er fristelsen til motløshet også nærliggende. Men ”Gud er på tronen ennu, og han kommer sine i hu” (jf. Salm 11,4-5).