Artikel nr 02 fra blad nr 2-2002
Emne: Påske
Oppstandelsen som historisk faktum


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

For noen år siden vakte det en del oppmerksomhet da en kjent teolog uttalte at det etter hans mening ikke ville bety noe for troen om en skulle finne levningene etter Jesu jordiske legeme i Palestina. Slik taler en ekte liberal teolog, det vil si en som kjenner seg fri fra myndigheten i Guds åpenbarte ord. 

For apostlene taler ganske annerledes: ”Er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet” (1 Kor 15,14). 

Men apostelen legger også til: ”Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn” (1 Kor 15,20). 

Det vi har nevnt, setter i relieff to viktige saker: 1) At Jesu oppstandelse har grunnleggende betydning for vår tro, og 2) at det stadig blir reist kritikk mot oppstandelsen som et historisk faktum. 

Tvilen på at Jesu oppstandelse virkelig har funnet sted, kan ha flere årsaker. Oppstandelsen er enestående, og den er et under. Den som ikke vil godta som historisk faktum noe som ikke har paralleller i andre hendinger i naturen eller verdens historie, har lett for å avvise alt det som taler for oppstandelsen, selv om den er aldri gå godt bevitnet. Dessuten ønsker ikke vantroen å godta at det Bibelen sier, er sant. 

På bakgrunn av dette kan det være nyttig å foreta en gjennomgang av beretningene om Jesu oppstandelse, med tanke på å analysere det historiske innholdet i dem. Det finnes eksempler på at mennesker har kommet til tro da de tok fatt på en slik oppgave. I alle fall er oppstandelsen en viktig del av vår tro, og det har betydning for oss hvordan det er fatt med grunnlaget for vår tro sammenlignet med vantroens innvendinger. 

De bibelavsnittene vi skal gjennomgå, er: Matt 28; Mark 16; Luk 24 og Apg 1 (som er en fortsettelse av Lukasevangeliet): Joh 20-21 og 1 Kor 15,1 flg. 

Før vi går videre, er det en prinsipiell sak vi bør nevne når det gjelder vurdering av historiske hendinger. Vi er vant til fra moderne kritisk teologi at forskjeller i framstilling ofte hevdes å være motsetninger og selvmotsigelser, som igjen er tegn på at beretningene ikke er ”ekte”. En har i mange år vært opptatt av å forsøke å skrelle av alle lag som kirkens tradisjon skal ha tilføyd, for å komme fram til det opprinnelige. Resultatene er ofte magre, og like forskjellige som synspunktene til de teologer som framsetter dem. 

Men en slik ensidig analytisk framgangsmåte er i virkeligheten ikke sakssvarende. Det er saktens i mange tilfelle grunn for historisk forskning til å være kritisk til seinere tilføyelser, som gjerne har sin grunn i ulike idealiserende tendenser. Men samtidig kan ulikheter i framstillling nettopp ha sin årsak i at øyenvitner fester seg ved ulike trekk (en kjensgjerning som er velkjent fra etterforskningsarbeid). Og beretningene i Det nye testamente er skrevet ned så tidlig etter at begivenhetene fant sted, at sannsynlighetene er små for at omfattende tilleggstradisjoner kunne vokse fram. 

Likevel kan det være på sin plass å se på de nytestamentlige beretningene i lys av innvendinger som er framsatt, og stille troverdigheten til slike innvendinger opp mot Bibelens troverdighet. 

Vi skal i det følgende ta opp tre forskjellige spørsmål: 1) Har Jesus oppstandelse virkelig skjedd? 2) Hvordan skjedde oppstandelsen? 3) Hva betyr Jesu oppstandelse? 

Det første av disse spørsmålene har å gjøre med påliteligheten i de bibelske beretningene, og det er dette vi skal se mest på i denne artikkelen. Det andre spørsmålet er det nødvendig å stille på grunn av tanker om oppstandelsen som reduserer den til en psykisk opplevelse eller lignende. Det tredje spørsmålet knytter hendingene sammen med vår tro. 

1. Oppstandelsens virkelighet og beretningenes pålitelighet 

De mest radikale moderne teologer (som f.eks. Bultmann) hevder at oppstandelsesberetningene er mytiske framstillinger uten historisk grunnlag – slik vi finner mye av i andre religioner. Det er om å gjøre for oss å finne den tidløse sannhetskjernen i dette, og frigjøre den fra foreldete forestillinger. 

Men slike tanker gjør apostlene til bevisste løgnere og bedragere. For de sto fram som vitner om noe som de var overbevist om hadde hendt, og ikke var myter og eventyr (jf. Luk 1,1-4; 2 Pet 1,16). Og de var villige til å gi livet sitt på grunn av denne overbevisningen. 

Deres vitnesbyrd inkluderer både omtalen av det som skjedde, og det at de selv ved møtet med den oppstandne ble forvandlet fra feige og skremte mennesker til de mest frimodige forkynnere. Det virker svært lite sannsynlig at en slik plutselig forandring hos en stor mengde mennesker kan ha skjedd på grunnlag av en oppdiktet eller mytologisk historie. 

Dessuten inneholder beretningene mange detaljer som tilsynelatende er uvesentlige, som ikke hører heime i en mytologisk framstilling, men som er typiske for en øyenvitneskildring. 

Men la oss gå litt nærmere inn på disse detaljene, både forskjellene og likhetene. 

Kvinnene ved graven 

Alle evangeliene sier at det var kvinner som først kom til graven og så at den var tom. Allerede dette trekket er en sterk indikasjon på at beretningene er øyevitneskildringer. For kvinners vitnesbyrd var ikke regnet for å være like pålitelig som menns (jf. Luk 24,22-23). Hadde beretningene vært oppdiktet, er det usannsynlig at ikke menn skulle være oppgitt som de første sannhetsvitner. 

Men hvem var det som gikk til graven, og hvor mange var de? Markus taler om Maria Magdalena, Maria, mor til (apostelen) Jakob, og Salome (Mark 16,1), Matteus nevner de to ved navn Maria (Matt 28,1), mens Lukas sier de to Maria, Johanna, og noen flere kvinner som hadde fulgt med Jesus fra Galilea (Luk 24,10; jf. 23,55). Johannes har Maria Magdalena som hovedperson, og forteller at hun straks løp tilbake til byen og fant Peter og Johannes (dvs. forfatteren av det fjerde evangeliet, Joh 21,20.24). Men det klart av det hun sier, at det var flere kvinner som hadde gått ut til graven (Joh 20,1-2). På dette punktet beror ulikhetene mellom evangeliene bare på at det er forskjellig hvem av kvinnene som er navngitt. 

Hvorfor gikk kvinnene til graven? Matteus sier rent generelt at de kom for å se til graven, Markus og Lukas forteller at de hadde med seg velluktende urter, og Markus sier konkret at de kom for å salve Jesu legeme. Kvinnene hadde vært vitner til at Jesus ble gravlagt etter korsfestelsen, før sabbaten (Matt 27,61; Mark 15,47; Luk 23,55-56). Det ser ut til at begravelsen foregikk i hast for å bli ferdig før sabbaten begynte, slik at kvinnene ikke fikk anledning til å utføre den salvingen de normalt ville foreta (jf. Joh 19,38-42). Dette er trekk som er naturlige i øyenvitneberetninger – ikke minst fordi de forskjellige kildene nevner ulike detaljer, og det er detaljer som det er vanskelig å forstå ville ha noen betydning ellers. 

Når kom kvinnene til graven? Evangeliene samstemmer i at det var tidlig den første dag i uken. Matteus har et uttrykk som noen har ment betyr ”like etter sabbaten”, det vil si at oppstandelsen skulle ha funnet sted allerede om kvelden – fordi det nye døgnet hos jødene begynte i seks-tiden om ettermiddagen. Kvinnene skulle i så fall ha kommet til stede og sett forvirringen hos dem som holdt vakt ved graven. Men dette er urimelig av flere grunner. For det første ville det da ikke være tid til både å gå ut til graven og å utføre salvingen før det ble mørkt. Dessuten er det ikke noe som tyder på at Matteus ønsker å korrigere det som er fortalt i de andre evangeliene. – En annen detalj er at Markus sier at kvinnene kom fram til graven ved soloppgang (Mark 16,2), mens Johannes sier at det enda var mørkt (Joh 20,1). En naturlig forklaring på det er at fremdeles var mørkt da kvinnene begynte å gå ut til graven, som lå litt utenfor byen, og at de nådde fram ved soloppgang. 

Kvinnene visste at Josef av Arimatea hadde – slik det var vanlig – rullet en stor stein foran graven, og at den var så tung at de ville ha problemer med å flytte den (Mark 16,3). Men da de kom fram så de at den var rullet bort fra åpningen. Hvem hadde gjort det? 

Vakten ved graven 

Det er bare Matteus som omtaler vakten. Er det da noe han har funnet på for sin egen del av apologetiske grunner? 

Men hvorfor skulle egentlig de andre evangeliene nevne dette? Matteus skriver åpenbart med spesiell tanke på jødene, mens både Markus og Lukas først og fremst har ikke-jøder i tankene (noe vi ser blant annet av det faktum at de forklarer jødiske skikker for leserne). Og det som er fortalt om vakten, hadde særlig betydning for jødiske lesere. Dessuten hadde neppe Markus og Lukas så godt kjennskap til det som hendte blant jødenes ledere. Markus var jo en ung mann på den tiden, og Lukas var ikke til stede i Jerusalem da (jf. Luk 1,1-4). Johannes, som tydeligvis skrev sitt evangelieskrift seinere enn de andre, nevner svært få trekk som er omtalt i de andre tre evangeliene. 

Er da det sannsynlig, det som er fortalt om vakten? For det første, er det rimelig at jødenes ledere ba Pilatus om soldater til å vokte graven (Matt 27,62-66)? Det er i alle fall to forhold som støtter det Matteus forteller: 1) Jødene hadde allerede før korsfestelsen stor innflytelse hos Pilatus når det gjaldt å få sin vilje med Jesus. 2) De jødiske lederne var ikke dumme, men handlet rasjonelt ut fra sine forutsetninger. De visste at Jesus hadde sagt at han skulle stå opp igjen fra de døde – noe de ikke trodde på, og at han hadde mange tilhengere, selv om disiplene tok flukten ta han ble tatt til fange. Derfor var det naturlig for dem å forsikre seg om at ikke disiplene kunne komme i nattens mulm og mørke, fjerne Jesu legeme og utbre ryktet om at han var oppstått igjen. De ville da ikke hatt mulighet til å kontrollere det. 

I stedet ble det de jødiske lederne som produserte selvmotsigende rykter (Matt 28,12-15). For hvordan kunne vaktene vite hva som skjedde mens de sov? Og hvordan kunne de, som romerske soldater, ha frimodighet til å si at de hadde sovet på vakt? Det var nemlig dødsstraff for det. 

Og alt tyder på at det var tale om romerske soldater. Ellers ville det ikke ha vært nødvendig å gå til Pilatus for å be om vaktstyrke. Vaktene ville da heller ikke behøvd å være redd for at Pilatus skulle få høre hva de hadde sagt. Forseglingen av graven som ble foretatt, var også en typisk romersk framgangsmåte. Det Pilatus sa til jødene, kan tyde på at han allerede hadde tenkt på at det burde settes ut vakt (Matt 27,65). Dersom det da var slik at det var jødenes ledere som kommanderte denne vaktstyrken med Pilatus’ tillatelse, forklarer det at vaktene først kom tilbake til jødene og fortalte hva de hadde opplevd ved graven. 

Kan det tenkes at vaktene hadde rullet bort steinen for å undersøke graven, før de forlot den? Det stemmer dårlig overens med den skrekk de var grepet av (Matt 28,4), og dessuten at graven var forseglet i nærvær av deres overordnede (Matt 27,66). 

Budbæreren ved graven 

Dette trekket fortelles i de tre første evangeliene, med litt forskjellige detaljer. Matteus sier at det var en engel som rullet bort steinen og satte seg på den (Matt 28,2). Denne engelen talte til kvinnene, som etterpå kom til graven (v 5-7). Lukas taler om to menn i skinnende hvite klær (Luk 24,4-7), et uttrykk som beskriver engler (v 23). Markus forteller om ”en ung mann” som satt på høyre side inne i graven, og var kledd i en lang hvit kjortel (Mark 16,5-7).

Uttrykksmåten hos Markus har fått noen til å hevde at det ikke var tale om en engel, men om en ung mann som var kommet fra byen – for eksempel en av yppersteprestens tjenere, eller Markus selv (som rimeligvis er den som ble omtalt i Mark 14,51-52). Men hvordan kunne en utenforstående ung mann allerede ha nådd fram til overbevisningen om at Jesus var stått opp? Hadde han bare sagt: ”Han er ikke her”, ville denne forklaringen kanskje ikke ha vært utenkelig, selv om den stemmer dårlig med det som er sagt hos Matteus og Lukas. Men alle tre evangeliene er enige om budskapet til kvinnene innenholdt minst to trekk: 1) Konstateringen av at ”han er ikke her”, og 2) budskapet om at han er stått opp. Matteus og Markus forteller sier at budskapet inneholdt to trekk til: 3) befaling til kvinnene om å gi si fra til disiplene, og 4) beskjed om at Jesus skulle møte dem i Galilea. 

Bare dersom en er skeptisk til alt Bibelen sier om engler, er det nødvendig å anta at budbæreren ved graven ikke var en engel. Engler åpenbarte seg ved viktige hendelser i Jesu liv – etter fristelsen (Matt 4,1; Mark 1,13), i Getsemane (Luk 23,43) og ved himmelfarten (Apg 1,10). 

Var det en eller to engler til stede ved graven? Oppfatter vi beretningene som øyenvitneskildringer, er det egentlig et uvesentlig spørsmål. For det kan godt ha vært to engler til stede, selv om flere av kvinnene bare la spesielt merke til den som talte til dem. Johannes nevner også to engler ved graven, men i en annen sammenheng – nemlig da Maria Magdalena sto igjen ved graven etter at Peter og Johannes hadde vært der (Joh 20,12).

Møtte kvinnene budbæreren utenfor eller inne i graven? Begge deler kan godt være rett. Matteus sier jo at engelen sa til kvinnene: ”Kom og se stedet hvor han lå”. Det kan godt ha vært slik at engelen satt på steinen utenfor graven da kvinnene kom dit, men at han reiste seg, gikk foran dem inn i graven, satte seg der og talte til dem. 

Den tomme graven 

Var graven virkelig tom, eller var det bare kvinnenes redsel som hadde fått dem til å tro at den var det? 

Det siste kan i alle fall ikke ha vært tilfelle, for kvinnene trodde til å begynne med at noen hadde fjernet Jesu legeme (Joh 20,2; jf. v 13). 

Sannsynligheten for at noen kunne ha fjernet Jesu legeme, er svært liten, alle omstendigheter tatt i betraktning. Fiender – for eksempel yppersteprestens tjenere – kunne det ikke ha vært, for da ville jødenes ledere lett ha påvist i ettertid hvor legemet var. Gravrøvere kunne det heller ikke ha vært, for de kunne ikke ha kommet forbi vakten. Og disiplene og Jesu venner i det hele tatt var for oppskremt til å tenke på slikt. De kunne heller ikke noen uker seinere ha stått fram med frimodighet og forkynt at Jesus var oppstått, dersom denne forkynnelsen var grunnlagt på et bedrag. 

Johannes forteller en detalj som er verdt å notere seg spesielt. Han sier at Peter og Johannes la merke til at svetteduken, som var på hodet, ikke lå sammen med de andre linklærne som Jesus var begravd i (Joh 20,6-8). At klærne lå igjen, viser for det første at ingen hadde fjernet legemet, for da ville de ikke ha latt være å ta klærne med. Det faktum at kluten som hadde vært på hodet, lå for seg selv, viser dessuten at Jesu legeme simpelthen hadde forsvunnet fra linklærne, som ble liggende tomme igjen. 

Møtene med den oppstandne 

Dette er det som Det nye testamente legger mest vekt på som bevis for at Jesus virkelig er stått opp igjen fra de døde. Slik omtaler apostelen Paulus det (Rom 1,4; 1 Kor 15,1-8). Hans brev til korinterne er antagelig skrevet før evangeliene ble nedtegnet, og danner dermed en uavhengig kilde. Og evangeliene forteller mye om hvordan Jesus møtte disiplene og sine andre venner etter oppstandelsen. 

Men det er ikke de samme hendingene som er nevnt alle steder. Det er derfor på sin plass å se nærmere på hvordan detaljene passer sammen, og å si litt om kronologien. 

Matteus omtaler to møter med den oppstandne: 1) Kvinnenes møte med Jesus da de var på vei tilbake fra graven, og 2) møtet på et fjell i Galilea, da Jesus ga dåps- og misjonsbefalingen. 

De møter med den oppstandne som Markus nevner, er møtet med Maria Magdalena (jf. Joh), møtet med to som gikk ute på landet (jf. Luk – Emmausvandrerne), og møtet med disiplene om kvelden første påskedag. – Den avslutningen av Markus-evangeliet som vi har i våre bibelutgaver (Mark 16,9-20), mangler i noen håndskrifter. Noen avslutter med vers 8 – det vil si før det er tale om at den oppstandne viste seg, og enkelte har en annen, kortere avslutning. Men de fleste håndskrifter har den avslutningen vi kjenner med, og det er neppe grunn til å tvile på at den skal være med. Vers ville ha dannet en unaturlig slutt på skriftet, og versene 9-16 er en oppsummering som både stadfester trekk som er nevnt i andre evangelier, og inneholder noen spesielle trekk (som vekten på disiplenes vantro, v 13-14). (Det kan tenkes ulike grunner til at avslutningen av dette evangeliet er blitt slik, for eksempel at Markus av en eller annen grunn ble avbrutt i skrivingen før det siste avsnittet var på plass, og fullførte seinere, eller kanskje den siste delen av bokrullen ble revet av i noen av de første håndskriftene, og måtte føyes til igjen etterpå. – At det i Mark 16,8 sies at kvinnene, fordi de var redde, ikke fortalte noen om det de hadde opplevd ved graven, må ut fra sammenhengen ikke forståes absolutt, for da ville jo ingen ha visst om det, men at de ikke talte om det offentlig eller utenfor disiplenes krets.) 

Lukas forteller om Emmaus-vandrerne, at Jesus hadde et spesielt møte med Peter (24,34), og at han åpenbarte seg flere ganger for disiplene i Jerusalem fram til himmelfarten.

Johannes legger vekt på personlige møter med den oppstandne – med Maria Magdalena, med disiplene første påskedag, med Tomas og de andre disiplene en uke seinere, og med en del av disiplene ved Gennesaretsjøen i Galilea. 

Paulus nevner et møte med Peter og deretter med ”de tolv”, med mer enn 500 på én gang, et spesielt møte med Jakob, med alle apostlene, og til sist sitt eget møte med Jesus utenfor Damaskus (1 Kor 15,4-8). 

Ut fra det som er fortalt hos Markus og Lukas, har noen hevdet at Jesus bare møtte disiplene en kort periode i Jerusalem, og ikke i Galilea. Men Markus forteller at Jesus lovde å møte disiplene i Galilea (Mark 16,7), og Lukas skriver at Jesus møtte disiplene gjentatte ganger i løpet av en periode på 40 dager (Apg 1,3). Det er derfor ingen grunn til å tenke at åpenbarelsene var begrenset til Jerusalem. 

Matteus forteller at Jesus selv møtte kvinnene da de var på vei tilbake fra graven til byen (Matt 28,8-10). Johannes forteller om et spesielt møte med Maria Magdalena (Joh 20,11-18), og Markus sier at dette var den første åpenbarelsen av den oppstandne (Mark 16,9-11). Er dette den samme hendelsen fortalt på motstridende måte? 

Detaljene er så forskjellige at det tyder på at det gjelder ulike hendelser. Dersom vi beskriver hendelsesforløpet på følgende måte, faller alle detaljene på plass: Maria Magdalena kom sammen med de andre kvinnene til graven, og var kanskje lederen for dem. Da de oppdaget at steinen var rullet bort, virker det som om kvinnene sa til hverandre at noen måtte ha fjernet Jesu legeme. Impulsiv som Maria var, sprang hun tilbake til byen for å fortelle dette, før kvinnene ved graven hadde sett englene. Hun fikk tak i Peter og Johannes, som sprang ut til graven, og kom dit etter at de andre kvinnene hadde begynt å gå tilbake. Peter og Johannes oppholdt seg bare kort tid ved graven, og da de hadde gått sin vei, sto Maria igjen og sørget, inntil Jesus kom og talte til henne (jf. Mark 16,9). Etter det åpenbarte han seg for de andre kvinnene, som ennå var på vandring tilbake til byen. 

Den neste åpenbaringen var om ettermiddagen, til de to som ”gikk ute på landet” – Emmaus-vandrerne. Før de kom seg tilbake til Jerusalem, hadde Jesus også hatt et møte med Peter (Luk 24,34; 1 Kor 15,5). Når Lukas sier at dette førte til at de disiplene som var igjen i Jerusalem, var kommet til tro, mens Markus sier at disse disiplene ikke trodde (Mark 16,13), kan den naturlige forklaringen være at tvil og tro kjempet om plassen hos dem. Noen trodde, andre tvilte, slik det var helt fram til de møtte Jesus på et fjell i Galilea (Matt 28,17).

Møtet med disiplene i Jerusalem om kvelden første påskedag, er omtalt både av Markus, Lukas og Johannes. De to første sier at det var da Emmaus-vandrene hadde vendt tilbake. Johannes presiserer at Tomas ikke var til stede da. Når da Markus og Lukas i denne sammenheng omtaler flokken som ”de elleve” Mark 16,14; Luk 24,33), må det være fordi dette var en spesiell betegnelse for disippelflokken da Judas var borte (jf. Luk 24,9; Apg 1,16). På tilsvarende måte er ”de tolv” en betegnelse for hele apostelgruppen (jf. Apg 6,2), og det ser ut til at Paulus bruker denne betegnelsen slik om den samme hendelsen, på tross av at en eller to av disiplene manglet (1 Kor 15,5). 

I forbindelse med åpenbaringen om kvelden på påskedag forteller Lukas at Jesus fikk mat å ete, for å vise at han virkelig var oppstått (Luk 24,41-43), mens Johannes sier at han viste dem sårmerkene, og at han begynte å tale med dem om deres framtidige kallsoppgave. 

En uke seinere var det Tomas’ møte med Jesus som sto i fokus da disippelflokken var samlet (Joh 20,26-29). Tomas fikk med sine egne hender kjenne at Jesus var legemlig oppstått. At disiplene drøyde så lenge i Jerusalem etter påskehøytiden, var nok for Tomas’ skyld, og kanskje Jesus hadde bedt dem vente på ham. For normalt skulle de som kom tilreisende til høytiden, begi seg på heimvei straks høytiden var over (5 Mos 16,7). 

Derfor var det naturlig at disiplene dro tilbake til Galilea, som de var kommet fra. Jesus hadde gitt beskjed om at de skulle møte ham der. Men det gikk tydeligvis noen dager før det skjedde, så Peter tok med seg noen av de andre disiplene for å drive fiske i Genesaretsjøen, slik de hadde gjort før de ble Jesu disipler. Der ved sjøen møtte Jesus dem på nytt (Joh 21), og hadde en spesiell samtale med Peter. 

I evangeliene er det ellers bare Matteus som beskriver et møte med Jesus i Galilea, nemlig den gang alle de gjenværende disiplene (de elleve) var samlet på et fjell, og Jesus forkynte for dem det vi kaller ”misjonsbefalingen” (Matt 28,16-20). 

Men Lukas forteller jo at Jesus stadig var sammen med sine disipler i løpet av en periode på 40 dager, inntil de igjen dro til Jerusalem, og han fór fra dem opp til himmelen (Apg 1,4). Og Johannes peker på at Jesus gjorde mye mer enn det som er nedskrevet i evangeliene (Joh 20,30). 

Det er naturlig at disiplene oppholdt seg en god del av disse førti dagene i Galilea. Og antagelig fant to av de hendelsene som Paulus nevner og som ikke er omtalt i evangeliene, sted her – møtet med over 500 på én gang, og møtet med Jakob (1 Kor 15,6-7). Den siste åpenbarelsen Paulus nevner – for ”alle apostlene”, kan enten ha vært da Jesus ga misjonsbefalingen, eller møtet i Jerusalem i forbindelse med himmelfarten. 

De trekkene vi har tatt fram fra oppstandelsesberetningene, er naturlige for øyenvitneberetninger, men ikke for oppdiktede eller mytiske fortellinger. Det nevnes ulike trekk, men de utfyller hverandre på en naturlig måte. Neppe noen annen historisk begivenhet fra gammel tid er så godt bevitnet som Jesu oppstandelse, både ved at det er flere vitner, og ved at de skriftlige nedtegnelser vi har, stammer fra ganske kort tid etter at begivenhetene fant sted. Skal en dra Jesu oppstandelse i tvil som historisk faktum, er det ikke fordi kildene er uklare eller ufullstendige, men fordi en er forutinntatt med den forståelse at et slikt enestående under ikke kan være historisk. 

Men før vi er ferdig med denne gjennomgåelsen, er det to spørsmål til vi må se på. 

2. Hva hendte egentlig ved oppstandelsen? 

Dette spørsmålet er det nødvendig å stille fordi de finnes dem som nok kan innrømme at det finnes et visst historisk grunnlag for å tale om at Jesus sto opp fra de døde – for disiplene ble jo forandret ved det, men at det ikke er tale om en fysisk oppstandelse. 

Mest vanlig blant dem som er kritiske til å godta oppstandelsen av Kristi legeme som et reelt fysisk faktum, er hallusinasjonshypotesen. Men det er visse fakte som denne påstanden ikke kan komme til rette med. For det første kan det nok tenkes at én eller to-tre personer kan oppleve hallusinasjoner som en tror på selv, men ikke en stor mengde mennesker (opp til 500 personer på én gang) gang på gang. Det er, for det andre, tydelig at disiplene og de som har skrevet evangeliene, skjelner bevisst mellom slike psykiske opplevelser og virkeligheten (jf. Matt 14,26; Mark 6,49). Første gang Jesus viste seg for disippelflokken etter oppstandelsen, var det flere som til å begynne med trodde det var en ånd de så – inntil han lot dem røre ved sitt legeme og åt mat for deres øyne (Luk 24,37-43). 

Slike trekk gjør det tydelig at alle forklaringer som anser Jesu oppstandelse bare som en åndelig foreteelse, eller at det bare var hans sjel eller hans ånd som viste seg for disiplene, kommer i strid med det evangeliene sier. 

Selve oppstandelsen beskrives ikke, men noen kjensgjerninger er tydelige: 

1) Ved oppstandelsen forsvant Jesu døde legeme fra graven. Det er tydelig ut fra det Johannes forteller om linklærne. 

2) Jesus hadde etter oppstandelsen et fysisk legeme som kunne berøres og var merket med sårene etter korsfestelsen (Matt 28,9; Luk 24,39; Joh 20,27), og han kunne ta til seg mat (Luk 24,30.41-43; Apg 10,43). Han var sammen med disiplene i lang tid og samtalte med dem. Da Jesus sa til Maria Magdalena at hun ikke skulle røre ham (Joh 20,17), var ikke det fordi han var en ånd, men for å vise at samfunnet med ham nå skulle være på en annen måte enn før (jf. v 29).

3) Oppstandelseslegemet var på flere måter ulikt det jordiske legemet. Den oppstandne kunne gå gjennom lukkede dører (Joh 20,19.26). Paulus kaller det for ”et åndelig legeme”, til forskjell fra det naturlige (1 Kor 15,44). 

Vi må altså holde fast ved det faktum at oppstandelsen er en fysisk virkelighet, samtidig som vi ikke fullt ut forstår oppstandelseslegemets beskaffenhet ut fra våre forutsetninger her i verden. 

3. Hvilken betydning har Jesu oppstandelse? 

Om dette emnet kunne vi skrive mange ganger så mye som det vi overfor har skrevet om selv oppstandelsesberetningene. For det er en av grunnpillarene i det som Bibelen lærer oss. (Det kunne derfor være på sin plass å gjennomgå disse beretningene på nytt, for å vise hva de enkelte beretningene lærer oss.) 

Her må vi bare peke på noen hovedlinjer. Men det er viktig – når vi leser de bibelske beretninger – at vi er klar over hva disse betyr for oss. Ellers blir det hele bare teoretisk kunnskap. 

Vi kan godt si at oppstandelsesberetningene i evangeliene har to hovedformål: 1) De viser hvordan den oppstandne Frelser selv brakte disiplene til tro på at han lever, og 2) de forberedte disiplene på den kallsoppgave Jesus hadde gitt dem, som fikk sin start på pinsedag (jf. Apg 1,1-4; 1 Kor 15). 

Videre plasserer disse beretningene Jesu oppstandelse i frelseshistorisk sammenheng. Oppstandelsen henger nøye sammen med Jesu stedfortredende død på korset, og er beviset for at frelsesverket er fullført (Rom 1,4). Derfor hadde også Jesus på forhånd gjentatte ganger talt til disiplene om det som skulle skje (se f.eks. Mark 8,31; 9,31; 10,32-34).

Ved oppstandelsen ble Jesu jordiske gjerning markert som fullført. Deretter fór han tilbake til sin Far i himmelen, hvor han ber for sine, styrer evangeliets utbredelse i verden, og forbereder sted i Guds evige rike for dem som tror på ham (Matt 28,18-20; Heb 7,25;Joh 14,1 flg). Jesus er like mye nær sine som da han vandret i verden, men på en annen – og faktisk bedre – måte. For nå er ikke hans nærvær begrenset av tid og sted. 

Det som er fortalt om Jesu gjerning, død og oppstandelse, kan vi lite på til evig liv (Joh 20,30-31). 

Se også artikkelen: Oppstandelsesberetningenes betydning (nr.2 / 2004).