Første del av denne gjennomgåelsen sto i nr. 6/ 2001.  

Paulus ber for Onesimus 

Vi kommer nå til det som selve formålet med at apostelen skriver dette brevet. Paulus vender seg til sin fortrolige venn Filemon med denne vakra bønnen for den rømte slaven Onesimus. Jeg siterer – for sammenhengens skyld – et lengre stykke fra brevet til Filemon: 

”Derfor, selv om jeg i Kristus med stor frimodighet kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, nå også Kristi Jesus fange, ber jeg deg for min sønn, Onesimus, som jeg har fått her i mine lenker. Før var han unyttig for deg, men nå er han nyttig både for deg og meg. Nå sender jeg ham tilbake til deg. Ta du imot ham! Det er mitt eget hjerte. Jeg hadde ønsket å beholde ham her hos meg, slik at han i ditt sted kunne ha tjent meg mens jeg er i lenker for evangeliets skyld. Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre dette, så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje. Kanskje ble han nettopp derfor skilt fra deg for en stund, for at du kunne få ham igjen til evig eie – og da ikke lenger som trell, men som mer enn en trell: som en elsket bror. Slik er det i høy grad for meg, oghvor meget mer da for deg, både i kjødet og i Herren. 

Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham som meg selv! Har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, så skriv det på min regning! Jeg skal betale det! – for ikke å si deg at du til og med skylder meg deg selv! Ja, bror! Måtte jeg nå ha nytte av deg i Herren! Gled mitt hjerte i Kristus.” (v 8-20) 

Sammenhenger viser altså at Filemon hadde en slave som hette Onesimus. Navnet betyr nyttig. I vers 11 og 20 brukes det et ordspill som spiller på denne betydningen. 

På rømmen 

Onesimus stjal penger fra Filemon (jf. v 18), og rømte bort. Etter en tid kom han til Rom. En tradisjon beretter at han sløste bort alle pengene. Bunnfattig, utsultet og fortvilt tenkte han på å kaste seg i Tiberen (elva som renner forbi Rom). Tykikus (eller kanskje Epafras?) som også var fra Kolossæ og hadde kommet til Rom for å hjelpe Paulus, traff nettopp da på Onesimus, tok hånd om ham og førte ham til Paulus i hans fangenskap. Der ble Onesimus omvendt. Det er vanskelig å vite hvor mye sannhet det er i denne tradisjonen. 

Man kan også tenke seg at Filemon fra Kolossæ hadde sendt sin betrodde slave Onesimus til Rom med penger til Paulus. På veien ble så fristelsen for stor for Onesimus. Han drar sin egen vei og sløser bort de pengene som apostelen skulle ha hatt. Men Den Hellige Ånd uroer til slutt Onesimus’ samvittighet så mye at han oppsøker Paulus for å bekjenne sin synd. Han for syndenes forlatelse og en god samvittighet. 

Tilgivelse og ny begynnelse 

Unasett hvilket hendelsesforløp som er det riktige, er det det at Onesimus får forlatelse som er det avgjørende. Det ble en ny start for den rømte slaven. Og la oss minne hverandre om at muligheten til å få syndenes forlatelse og et nytt liv gjelder alle mennesker også i dag. 

Hva slags synd et menneske måtte bære på i sin samvittighet – i dag finnes det mulighet til å få syndstilgivelse og bli frelst. ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Joh 1,7). La oss tenke på dette hvem så enn møter i våre omgivelser. Og for vår egen del! Grunnen for syndenes forlatelse er Jesu Kristi blod, som ble utgytt på Golgata kors. Forlatelsen blir vår i samme stund som vi vender om og bekjenner vår synd. ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all rettferdighet” (1 Joh 1,9). En tyv, en ekteskapsbryter, en som baktaler, en morder, en som har forsømt sin bibellesning, en som har tenkt urene tanker – alle har samme mulighet til forlatelse og renselse. For Jesu Kristi skyld! Gud være takk! 

Men så gjelder det også for den som har fått begynne på nytt, for den som er blitt tilgitt, å vise et nytt sinn. Den som for eksempel har stjålet, skal også be den han har stjålet fra, om tilgivelse – om om det er mulig, betale tilbake. 

Onesimus måtte også dra tilbake til sin herre Filemon og forsøke å klare opp i det som var blitt vrangt. Men det var ikke så lett. Ifølge romersk lov hadde slaveeierne i prinsippet uinnskrenket makt over slavene. Om en slave hadde begått et lovbrudd, ble det straffet mye hardere enn om det gjaldt en fri borger. Onesimus risikerte, om han vendte tilbake til Filemon, ikke bare å bli pisket, men endog å bli straffet med døden. 

Derfor skriver Paulus dette viktige brevet til slaveeieren Filemon, som samtidig var hans venn og medarbeider. Egentlig hadde Paulus, både på grunn av sin alder og i kraft av sin stilling som apostel, kunnet befale Filemon å ta godt hånd om Onesimus. Nøyaktig hvor gammel apostelen var på dette tidspunktet, vet vi ikke, men kanskje omkring 60 år. Når har i vers 9 kaller seg selv ”den gamle”, skal vi minnes på to kjensgjerninger. Menneskers levealder på den tiden var kortere enn i dag, og Paulus hadde gjennomgått svært store anstrengelser i sett liv for evangeliets sak. Se 2 Kor 11,23 flg. 

Forbønn

I Rom 5,5 sies det om de troende: ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”. Paulus viser tydelig i brevet til Filemon at han er fylt av denne kjærligheten – både til Onesimus og til Filemon. Han kunne ha befalt Filemon hvordan han skulle gjøre med den ulydige slaven. Men i stedet er hele brevet skrevet med en inderlig, kjærlighetsfull og bedende tone. ”Selv om jeg … kunne pålegge deg å gjøre det som er din plikt, så vil jeg heller be deg om dette, for kjærlighetens skyld. … Jeg ber deg for … Onesimus” (v 8-10). 

Paulus appellerer og ber for den mislykkede – ber om at han må bli møtt med kjærlighet og nåde. 

Når vi leser dette, føres våre tanker til Jesus, han som ber for oss som det på så mange måter har gått i stykker for. Jesus er vår forsvarer, som taler vår sak innfor Gud (1 Joh 2,1). Han appellerer og går i forbønn. Han ber om det som er godt for oss (Rom 8,34). Hvilken forbønn! Hvilken forbeder! 

Når Paulus skal sende Onesimus av sted, kjennes det som om å sende ”mitt eget hjerte” (v 12). Så nær var han blitt knyttet til slaven. Da Onesimus ble sendt tilbake, dro han egentlig ikke ensom. Han hadde vunnet Paulus’ hjerte, og det var som om han bar en del av apostelen med seg. 

Er det ikke noe tilsvarende med Jesus og den troende? Når vi syndere kommer fram for nådens trone i himmelen, er Jesus der og sier: ”Far, ta imot denne skrøpelige og feilende disippel som mitt eget hjerte. Forbarm deg over ham for mitt utgytte blods skyld!” Og vår himmelske Fars kjærlighetsfulle favn blir åpnet direkte for hver botferdig synder som komme i følge med Jesus. 

Ikke av tvang 

Egentlig ønsket Paulus å beholde Onesimus. Men i så fall måtte han ha Filemons samtykke (v 13-14). Og Filemon skal ikke kjenne seg presset til å gi slipp på Onesimus. Alt må skje ut fra en indre overbevisning, ”så ikke din godhet skulle være som av tvang, men av fri vilje” (v 14). 

Her rører vi ved en viktig bibelsk tankegang. Det kristne livet skal ikke styres av lovens ytre tvang, men av en indre, ny vilje (som er i samsvar med lovens retningslinjer). 

Som eksempel kan vi nevne dette med å gi. I Guds rikes virksomhet trenges det penger. Det kan man ikke komme fra. I den sammenheng har det som hver enkelt av oss ofrer, eller det vi kan kalle givertjeneste, en veldig betydning. Vi kan fremme eller hindre Guds rikes vekst ved den måten vi behandler våre materielle goder på. Se 2 Kor 9,6. Men det å gi er først og fremst en ”hjertesak”. Det må styres av en indre overbevisning, som Herren gir oss når vi lever ham nær i Ordet og bønnen. ”Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller med tvang. For Gud elsker en glad giver” (2 Kor 9,7). 

Alt til det beste 

Når Paulus skriver til Filemon, vil han få ham til å tenke på dette som hendte med Onesimus, i et videre perspektiv. Det kunne jo se ut til å være et uerstattelig krav når Filemon mistet sin slave. Men slik måtte han ikke tenke. Gud hadde hatt sin hånd med i dette også. Det som i seg selv var noe vondt, hadde Gud vendt til noe godt. Onesimus hadde ganske visst vært skilt fra sin herre en tid. Men nå kunne han vende tilbake – ikke i første rekke som slave, men ”som en elsket bror” (v 16). 

Tenk om vi også kunne møte vansker, tilbakeslag og motgang ut fra den sannhet som står i Rom 8,28: ”Vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud”. Det som vi kaller medgang eller motgang – alt kan Gud vende til det beste for sine barn. Enten Gud gir sine barn noe, eller han tar fra dem noe, har han samme positive hensikt. ”Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver, og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene.” Slik har vi sunget med Lina Sandell mange ganger. La oss forsøke å komme dette i hu i livets hverdag med dens skiftende forhold. 

I vers 16 kaller Paulus Onesimus ”en elsket bror”, og legger til: ”Slik er det i høy grad for med”. Det viser hvilken inderlig kjærlighet som rådde mellom dem. Denne kjærlighet mellom trossøsken er noe vi må stå vakt om og ta vare på. Djevelen gjør alt han kan for å ødelegge den. I Heb 13,1 leser vi formaningen: ”La broderkjærligheten bli ved!” 

Paulus ber så for Onesimus. Ja, han formaner Filemon til å ”ta imot ham som meg selv” (v 17). På denne måten appellerer han til den vennskap som rådde mellom ham og Filemon. Nå skulle dette vennskapsbåndet settes på prøve. ”Så sant du holder meg for din medbror i troen, så ta imot ham” (v 17).

(Overs. G.R.)