Samboerskap i stedet for ekteskap er blitt svært vanlig. Hvor ofte møter vi ikke noen som med et smil presenterer sin make med ordene: ”Og det er min samboer!” I 1999 var det i Sverige om lag 35.000 som giftet seg, og 20.000 som skilte seg. Tilsvarende statistikk for samboerskap finnes ikke, men antagelig dreier det seg om minst like mange. Samboerskap praktiseres i alle samfunnslag. Statsråder er samboere, like så vel som alminnelige mennesker. I Finland flyttet landets første kvinnelige president inn i presidentboligen Talludden sammen med sin samboer. 

Kristne foreldre med et ”gammeldags” syn på ekteskapet kjenner sorg og frustrasjon når de ser at barna deres bare flytter sammen med noen som om det var den mest naturlige sak i verden. Til og med i bibel- og bekjennelsestro kretser merker en at ungdommer har et mer liberalt syn på sex og samliv. Overnattinger på sin kjærestes rom, og endog i kjærestens seng, forekommer også i disse kretser, selv om det kanskje ikke tales så høyt om det. Blant konfesjonelle lutherske frikirker forekommer det at en og annen ungdom forlater sin kirke nettopp fordi en har vanskelig for å godta kirkens syn på menns og kvinners samliv.

Ungdommer i dag har som regel ikke dårlig samvittighet for at de bor sammen med den de har fast følge med. Det er jo så mange andre som gjør likedan. De fleste tar likevel avstand fra et utsvevende liv og løse forbindelser, der en går til sengs med hvem som helst. Hvorfor skulle en ikke kunne bo sammen, når en har dype og ærlige følelser for hverandre? Det forstår en ganske enkelt ikke. Ekteskap er bare en formalitet. Hvorfor skal en for resten binde seg for livet? Se på alle skilsmissene! Skulle ikke kjærligheten holde seg, blir det vel ikke noe bedre om en er ”lenket” fast til hverandre. En skal ikke love for mye. Vi vil elske hverandre i frihet. Omtrent slik er det mange unge som tenker i dag. 

Samboerforhold av ulike slag er ikke noe nytt. Mer eller mindre har det forekommet til alle tider. Det gamle konkubinatet var opprinnelig en form for samboerskap – senere ble det ensbetydende med å ha en elskerinne i huset. Ser en tilbake på vårt lands konger, adelsmenn og høyere embedsmenn (inkludert geistligheten) finner vi ganske mange, gifte så vel som ugifte, som åpenlyst hadde elskerinner, som også fødte dem barn. I Europa var det likedan. Verst var kanskje August ”den sterke”, kurfyrste og siden konge i Polen i slutten av 1600-tallet. Han fikk utenom ekteskapet med tiden ikke mindre enn 354 barn som han erkjente som sine. Finere folks eskapader ser nesten ut til å ha vært et statusprivilegium. Kravene til vanlige folks liv og levned var høyere. Men selv blant dem ble det ansett som mer unnskyldelig at menn hadde ”sidesprang” enn kvinner. De siste ble ofte dømt strengt, om de ble tatt på fersk gjerning eller ble gravide. Dobbeltmoral og hykleri har ofte florert på dette området. Dette var ikke så mye bedre før. Utukt og ekteskapsbrudd ligger mennesket i blodet. Mennesker har alltid hatt vanskelig for å holde sine drifter i sjakk, og hatt lett for å unnskylde sine feiltrinn. 

Ekteskap ser jo ikke alltid ut til å fungert så bra. Men skal vi av den grunn oppgi denne ordningen, som var den første Gud innstiftet på jorden? Hvorfor ikke gå over til andre, mer fleksible samlivsformer, som for eksempel samboerskap? 

Det kristne svaret er naturligvis at Guds gode bud og ordninger ikke oppheves av at mange mennesker bryter dem. Det er ikke det sjette bud som det er feil med, men menneskene. Der hvor budet blir holdt høyt og ekteskapet holdt i ære, virker det alltid på en måte forebyggende som vern og bremse overfor grov utukt. 

Sporene skremmer 

Dessuten er ikke alternativene bedre. Sporene skremmer. Allerede et overflatisk blikk på historien, litteraturen, klassiske drama og skuespill viser hvor mye lidelse og død det har ført til med svik og brutte forhold mellom mann og kvinne. All menneskelig erfaring viser at der en ikke verner om kjærlighet og troskap, ekteskap og familie, der brytes samfunnet ned, forholdet mellom mennesker slåes i filler på en skrekkelig måte, og mange går det riktig ille med – ikke minst barn, som mister retten til å vokse opp i et trygt hjem med far og mor.

Ekteskapets ordning har vært truet før, men er det på en særlig måte i vår tid. Vi ser nå resultatene av den massive, ideologiske nedvurderingen av ekteskapet som fant sted på 1900-tallet, spesielt i siste halvdel av århundret. Marxistisk og sosialistisk ideologi har ført målrettet kamp mot ekteskap og familie som den enerådende samlivsformen. Kjernefamilien er blitt framstilt som en historisk sett forholdsvis ny foreteelse, sprunget fram av økonomiske samfunnsforhold under industrialismen. 

Dette synet er siden i stor utstrekning blitt overtatt av mange feminister i ulike grupperinger. De betrakter den såkalte kjernefamilien som en snare som låser kvinnen til barn og hjem og hindrer henne i å gå ut i arbeidslivet, være produktiv og leve likestilt med mannen i samfunnet. Begge foreldre skal arbeide, og barna skal taes hånd om av staten. Barn, heter det, har det bedre ved tidlig å bli inkludert i samfunnets omsorg, enn ved å være utlevert til foreldre som betrakter dem som en slags personlig eiendom. Seriøse forskere som peker på at den feministiske historieskrivningen ikke er korrekt, blir ikke hørt. At den flere tusen år gamle ordningen med ekteskap og familie finnes i ulike kulturer, ikke minst innen den jødisk-kristne tradisjonen, blir benektet, bagatellisert eller fortiet. 

Skolens sex- og samlivsundervisning har vært et viktig redskap for den ekteskaps- og familiefiendlige ideologien. I flere tiår er den seksuelle frigjøringens livsstil pumpet ut i skolen: Det er normalt med sex før ekteskapet. Det gjelder bare å lære seg å utøve den med ansvar, og av hensyn til andre benytte prevensjonsmidler til vern mot AIDS og kjønnssykdommer – og naturligvis mot uønskede barn. Særlig omsorg vies innvandrerfamilier med andre religiøse og etiske vurderinger og et annet syn på uskyld og ekteskap. De må jo opplyses om hvordan en gjør det i Sverige. 

Et annet trekk som er særlig typisk for vår tid, er massemedias store gjennomslagskraft ved hjelp av ny teknologi. Tilbudet er enormt og lett tilgjengelig. Filmindustrien og fjernsyn sender daglig ut en flom av bilder og lyd som viser ugifte, elskende par i seng med hverandre. Det blir framstilt som noe helt normalt og naturlig at en lever slik. Den som mener dette er ødeleggende for den oppvoksende slekts framtid og deres vilje til å inngå ekteskap og danne familie, blir ansett for å lide av seksualskrekk og ufølsomhet overfor menneskers helt naturlige og legitime behov for å leve ut sine drifter. Å leve avholdent og henvise seksuelt samliv bare til ektesengen, blir også framstilt som skadelig og noe som leder til en hemmet personlighet og store psykiske problemer. 

Lite eller ingenting sies om det motsatte, nemlig at mange at mange har store problemer, og rammes av angst og depresjoner, nettopp på grunn av kravet om å være ”normal”, ha tidlig sexdebut, og gjøre det som alle gjør på film og TV. Før var ofte uskyld noe fint og attraktivt, i dag er det nærmest noe sykt. 

Om vi nå tror at vi selv og våre ungdommer ikke blir påvirket av den tid vi lever i, og dens tankegang, da er vi mer blåøyde enn vi har lov til. Vi blir påvirket, vender oss til det nye, og blir med tiden mer og mer avstumpet. Mange slutter å reagere, og begynner i stedet å akseptere. 

Rett veiledning 

Nettopp derfor er det viktig at kirken underviser om Guds bud, og gir etisk og moralsk veiledning. Men hvor ofte hører en noe tale om at samboerskap – som i svensk lov er definert som at ”en ugift mann og en ugift kvinne bor sammen under ekteskapslignende forhold” (§ 1 i loven 1987:232) – ikke er det samme som ekteskap? Ekteskap konstitueres av det livslange løftet om troskap som en mann og en kvinne frivillig gir hverandre etter den gamle rettsregelen ”consensus facit nuptias” – gjensidig samtykke skaper ekteskap. 

Virkelig kjærlighet er beredt til åpent å gi et slikt samtykke eller løfte. Den offentlig ekteskapsvielsen er ingen tom formalitet. Gjennom den sammenføyer Gud selv de to til ”ett kjød” (Matt 19,4 flg). 

De som er samboere, tviler egentlig på sin kjærlighet, og er derfor ikke beredt til å avgi noen bindende løfter. Ofte har en også et romantisk, følelsesdominert syn på kjærlighet, og ser ikke at kjærligheten handler mer om vilje til troskap og felles ansvar for hjem og familie. 

Å være samboende – eller nøye seg med forlovelse, som heller ikke er det samme som ekteskap – er ganske visst bedre enn et utøylet seksualliv, men det er likevel i strid med Guds sjette bud. Den gamle ordlyden i dette budet, ”du skal ikke drive hor”, sier egentlig mer enn det nyere oversettelsen ”du skal ikke bryte ekteskapet”, siden det siste i farten kan oppfattes som om budet bare gjelder gifte personer. Seksuelt samliv utenom ekteskapets ramme er synd, og Jesus selv stiller uttrykkelig samboerskap under Guds dom, når han til den samaritanske kvinnen sier: ”Du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann” (Joh 4,18). 

Mange kristne er preget av oppgitthet. Hva kan en gjøre når barna flytter ut og bor i samboerforhold? Vi kan jo ikke tvinge dem til å leve etter kristen moral! Og det er jo sant. Vi skal også vokte oss for å bryte naturlige familiebånd fordi det foreligger ulikheter i tro og moraloppfatning. 

Likevel kan vi gjøre en hel del. Vi kan be for dem og snakke med dem. Vi trenger ikke alltid tie og samtykke. Det er viktig at vi tar vare på de anledninger som gies til å argumentere for det som er rett, og advare mot det som er urett, selv om vi beskyldes for å være forstokket gammelmodige. 

Vi kan også opplyse om at det her ikke er tale om noen spesiell kristen moral som bare gjelder for kristne. Ekteskap er nemlig en jordisk og samfunnsmessig ordning, ikke bare åpenbart i Bibelen. Dette er noe som hører med til den naturlige lovens område, det vil si at det er tale om en moral som kan oppfattes av fornuft og samvittighet hos alle tenkende mennesker. Den naturlige loven medfører velsignelse også for ikke-kristne i den grad de holder den, og på den andre siden medfører den ulykke når de bryter den. Ordene om at ”det et menneske sår, det skal han også høste” (Gal 6,7), er en allmennmenneskelig erfaring, som også hedninger kjenner. 

Om ekteskapet og familien sier den lutherske bekjennelsen: ”Gud påbyr oss å holde ekteskapet i ære. I alle vel ordnede samfunn, endog blant hedningene, er lovene om dette blitt omgitt med stor ære.” (Conf.Aug. art. XXIII, fra latinsk tekstutg.) 

Reformatorene hadde sin kamp å kjempe mot nedvurdering av ekteskapet, som da ble ansett som en lavere stand, ikke minst sammenlignet med sølibatet. Luther skriver i Den store katekisme at ”det ekteskapelige liv er ingen spøk og vits, men noe fortreffelig som er båret av Guds alvor”. Ektestanden skal ikke settes ”likeverdig med andre stender, men foran og over dem alle”. For ektestanden har betydning for hele samfunnet. 

Vi på vår side har en kamp å kjempe for ekteskapet og mot samboerskap. Det er en oppgave for hver kristen som samfunnsborger, på ulike måter i den politisk-demokratiske prosessen å virke for et ”velordnet samfunn”, som ikke river ned ekteskap og familie, men setter vern om disse ordningene. Ingen samfunnsinnsats kan være viktigere enn dette. 

(Overs. G.R.) 

Tilleggskommentar Dette stykket gir en god og konsis oversikt over de moderne tanker om samboerskap, og en klar redegjørelse for det lutherske syn på ekteskapet, slik det med grunnlag i Bibelens ord kommer til uttrykk i vår bekjennelse. 

Men et par konkrete spørsmål kan det være godt å si litt mer om. Det ene gjelder den tankegang at giftemål bare er en formalitet – det finnes jo mange ulike måter å inngå ekteskap på rundt om i verden. Så hvorfor skal det være galt med samboerskap? Og står det egentlig i Bibelen at samboerskap er synd? Det siste spørsmålet dukker av og til opp, selv om de fleste bryr seg lite om hva Bibelen sier. 

Først litt om forskjellen mellom ekteskap og samboerskap. Når det hevdes at giftemål bare er en formalitet, og at det derfor i prinsippet ikke er noen forskjell på ekteskap og samboerskap, er jo dette for det første direkte feil rent samfunnsmessig og lovmessig. Dessuten inneholder denne påstanden en fatal selvmotsigelse. For dersom giftemål ”bare” er en formalitet, hvorfor er det da så om å gjøre å unngå denne ”formaliteten”? 

I virkeligheten er jo saken den at mange velger samboerskap fordi de ikke er rede til å gå inn inn ekteskapets forpliktelser, i alle fall ikke foreløpig. At de da også mister mye av ekteskapets velsignelse, tenker de knapt over, og enda mindre det faktum at de i virkeligheten tar seg til rette uten å ville ta ansvar. For det å eie et annet menneske i troskap og kjærlighet og dele livet med en annen i ekteskapelig samliv, er en av de største gavene Gud har gitt mennesker her på jorden. 

Når det gjelder hva Bibelen sier om saken, har vi for det første det sjette bud: ”Du skal ikke drive hor” eller ”Du skal ikke bryte ekteskapet”. Selv om den moderne ordlyden har åpenbare svakheter – som det ble påpekt ovenfor, burde den i de minste få alle mennesker til å skjønne at det er ekteskapet Gud har satt som ramme for det seksuelle samliv mellom mann og kvinne. 

Bibelen nevner eksempler på mennesker som lever i forhold som tilsvarer samboerskap – på samme måte som den omtaler mennesker som lever i andre synder. Men aldri blir dette betraktet som jevngodt med ekteskap. Apostelen Paulus understreker at det er noe stort å leve ugift, om en har kall til det. Men de som ikke kan leve avholdende, skal gifte seg (1 Kor 7,9). 

Et hovedord om denne saken er Heb 13,4: ”La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.” Klarere kan det ikke sies at all seksuell omgang utenom eller før ekteskapet er synd, som er under Guds dom. 

(G.R.)