Artikel nr 09 fra blad nr 5-2002
Emne: Kommentar
Kallet som ble borte


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

 I vår tids kristendom ser det ut til at mange av de bibelske rikdommer og nyanser holder på å bli glømt. Vi ser det i revisjoner av åndelige tekster på mange områder; i sang- og salmetekster, i Den norske kirkes gudstjenesteliturgi sammenlignet med det vi hadde tidligere, i bibeloversettelse (særlig 78-oversettelsen). 

Et av de bibelske begreper som en hører mindre og mindre om i forkynnelse og vitnesbyrd, er kallet. I kristen sammenheng brukes dette ordet om to ulike saker: 1) Om kallet til omvendelse og frelse, og 2) om kallet til tjeneste. Begge deler er grunnleggende viktige i Bibelen (Salm 50,1; Matt 22,14; 2 Tim 1,9; Matt 4,23). 

Ordet "kall" understreker at det ikke er tale om vår gjerning, men om Guds. Det er ikke vår bestemmelse det kommer an på, men at han kaller og er Herre. 

Svekkes forkynnelsen av hva Bibelen sier om Guds kall, er det fare for at forståelsen både av kristenliv og av tjeneste blir forvrengt. Det vi peker på her, vil derfor være en av de viktige indikasjoner vi har på om det vitnesbyrdet vi møter, er sunt – forutsatt at kallet blir forstått slik Bibelen viser oss. 

Forkynnes kallet til frelse? 

I flerekretser ser det ut til at dette ikke lenger står i fokus. I mange kirker får vi høre at det er det å være døpt og delta i kirkens aktiviteter som er hovedsaken. Det legges ofte stor vekt på at fellesskapet skal være inkluderende, og i mange tilfelle hører en ikke noe særlig om annet enn menneskelig samfunn. Videre blir det ofte understreket at vi må oppmuntre hverandre til å oppleve det positive. Hva dette er, kan komme til uttrykk på ulike måter. 

Men ut fra Jesu ord må all denne "positive" aktivitet stilles inn for et brennende spørsmål: Hva gagner alt dette, dersom Jesus på dommens dag ikke vil kjennes ved en (Matt 7,22-23)? 

Bibelens ord om kallet inneholder to avgjørende sannheter som vi aldri må glømme: 

Det ene er evighetsperspektivet (Matt 16,26). Det er ikke livet i verden og våre åndelige opplevelser her som er hovedsaken. Jesus kom for å frelse oss fra synden, føre oss inn i samfunn med Gud og gi oss evig liv. "Hvor salig er den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen". 

Den andre avgjørende saken er at frelsen er helt og holdent Gud verk i Kristus Jesus. Guds nåde er vårt eneste håp. Og den som vil "rettferdiggjøres" – helt eller delvis – ved noe annet, blir stående utenfor Guds nåde (Gal 5,4). Vi må understreke ordene fra katekismen gang på gang: "Jeg tror at jeg ikke av egen kraft eller fornuft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet…" 

Er det slike sannheter som står i sentrum i vår tids forkynnelse om å være en kristen? 

Å forkynne kallet til frelse er ikke ensbetydende med å appellere til mennesker om å bli kristne eller gi seg over til Jesus. Det er å forkynne Kristus og hans verk så "syndere kan se at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne". 

Forkynnes kallet til tjeneste? 

Visst blir det i mange sammenhenger talt om hvor viktig det er å gå inn i oppgaver i Guds rike. Og vi møter ofte intense appeller om dette. 

Likevel forekommer det meg at det ofte er noe som mangler. Det kan tales store ord om at kristne ved å følge Jesus skal forandre verden. Men er det vår innsats eller behovet for vår tjeneste som står i fokus, har en ikke forstått hva kristen tjeneste er. 

Apostelen Paulus sier om dette: "Da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet" (2 Kor 4,1). 

Kristen tjeneste springer ut av at vi har fått del i Kristi nåde ved ordet om korset. "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det" (Matt 10,8). Bare den som lever "ved korsets fot hos Jesus", kan tjene ham (jf. Luk 10,42). Også når det gjelder tjenesten, er det avgjørende viktig å være klar over at det er ikke vi som bestemmer, men det er Kristus som er Herren. Derfor blir nådegavene så viktige – rett forstått (jf. 1 Kor 12,11). 

Har en ikke klart for seg at tjenesten er av nåde, blir det lett slik at våre "rettigheter" står i fokus, slik vi ofte ser det i debatter om menns og kvinners tjeneste. Begynner noen å forkynne i strid med Bibelen, blir det ofte vanskelig å gripe inn – fordi en ikke har forstått evighetsalvoret i en virksomhet og en forkynnelse som Herren fordømmer. Hvor viktig nådegavene er i kristen tjeneste, hører vi ofte lite om. Dessuten er en forvrengt tale om nådegavene utbredt i våre dager, en forkynnelse som legger vekten på hva vi selv skal oppleve gjennom nådegavene. 

Men ser en ikke på tjenesten slik som Bibelen viser at vi skal gjøre det, kan det på den ene siden lett bli slik at en selv vil bestemme hvordan det skal være (jf. Luk 10,40; 3 Joh 9-10). På den andre siden kan en lett kjøre seg fast og bli motløs, når ikke det er samfunnet med Jesus, og hans nåde, som alltid er det viktigste. 

Forkynnes kallstanken for hele vårt liv? 

Det er en side til ved kallet til tjeneste – en side som ser ut til å ha blitt så å si helt borte. Det er at vårt liv og jordiske yrke, uansett hva det er, er et kall fra Gud. Dette kallet la Luther stor vekt på. 

Det ser ut til at vi i våre dager på nytt opplever den samme avvei som vi leser om tidligere i kirkehistorien, og som kulminerte i den katolske kirkes gjerningsreligion – nemlig at en er opptatt av "nye" måter å tjene Gud på. Så blir gjerne spesielle virkemåter og oppgaver sett på som bedre enn de som er brukt tidligere, eller en vil oppnå en høyere åndelighet ved å utføre gjerninger som Guds ord ikke sier noe om. 

Så blir kristne preget av verdens tankegang, noe som ikke minst gjør seg gjeldende i synet på arbeid og fritid. En tenker ikke over at nettopp i dette møter en mennesker som en skal være Guds sendebud til – ikke bare ved direkte vitnesbyrd, men også ved utføre ens gjerning i troskap mot ham (Ef 6,6). I stedet blir en smittet av tidens kravmentalitet, og tendensen til byråkratisk ansvarsfraskrivelse. En blir mer opptatt av systemet enn av å tjene mennesker. 

Når det gjelder kallet til tjeneste, tror jeg vi trenger å fokusere ikke bare på oppgaver i Guds rike, men at vi skal følge Guds kall i de oppgaver vi står i, uansett hva det er. 

De to slags kall som Bibelen taler om, har en nøye sammenheng med hverandre. Kallet til tjeneste er avhengig av kallet til å ta imot og leve i Guds nåde. Derfor skal vi legge merke til at det var til en som trodde på Jesus, men som satt i sorg og mismot, de kjente ordene først ble talt: "Mesteren er her og kaller på deg" (Joh 11,28).