Artikel nr 11 fra blad nr 5-2002
Emne: Kristenliv
Evangelisk-Luthersk Samling


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Jan Nilsson

Når det gjelder utbredelse av evangeliseringsheftet og traktater, har Bibelsk Tro hatt en del samarbeid med Evangelisk-Luthersk Samling og Luthersk-litteraturmission i Sverige. De har blant annet sørget for oversettelse til av evangeliseringsheftet til flere språk (svensk, russisk, telugu, swahili, tamil). En av deres ledere, Henric Staxäng, har deltatt på sommersamlingen på Audnastrand. Og leserne har sikkert lagt merke til at vi i bladet har gjengitt flere artikler som er kommet fra folk tilknyttet denne bevegelsen. 

Derfor er det naturlig å gi en liten presentasjon av denne foreningen, dens bakgrunn og arbeid. Orienteringen nedenfor er hentet fra en artikkel skrevet til foreningens 30-årsmarkering i 2001, litt forkortet og bearbeidet. 

Evangelisk-Luthersk Samling (ELS) ble stiftet i 1971 under navnet Lutherska Bibelstudiestiftelsen. Inititivtakere var mennesker som hadde tilhørt Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS, stiftet 1856). Navnendringen ble nødvendig da Sverige gikk inn i EU, og et nytt direktiv gjorde at det ikke lenger ble tillatt å bruke betegnelsen "stiftelse" i navnet på en forening. 

Olje og vann er ikke lett å forene. Det samme gjelder vesensforskjellige oppfatninger om Bibelen – på den ene siden at den er et menneskelig dokument som inneholder feil og mangler, noe som gjør det vanskelig å vite hva som er "autentisk", og på den andre siden Bibelens eget vitnesbyrd om at den er det guddommelig inspirerte Ord fra Guds munn. Det siste innebærer at mennesker til alle tider må bøye seg for Bibelens ord. Det er er det Ord som både vil og kan opphøye mennesker like til himmelen, nettopp fordi det er sant helt igjennom og forkynner Jesus og syndenes forlatelse for oss. 

Den første bibelsynskrisen i EFS oppsto på begynnelsen av nittenhundretallet, da Bibeltrogna vänner (BV) ble stiftet. Etter det var det i mange år ganske rolig med hensyn til dette spørsmålet. Den bibelkonservative delen var toneangivende, og fortsatte å være det fram til midten av 1960-tallet. Da blusset debatten opp igjen om bibelordets gyldighet til alle tider. Det begynte med forståelsen av det tredje bud, men snart ble det avdekket stadig større forskjeller i synet på Bibelen. 

I distriktet Västerbotten ble reaksjonen kraftig. Der hadde EFS 1/3 av sine medlemmer, og en bibelkonservativ holdning var utbredt. På denne tiden skulle det foretaes en "oppgradering" av Johannelund teologiske institutt. Man skulle flytte fra Stockholm til Uppsala, og innlede et nærmere samarbeid med Uppsala universitet. Før dette ble gjort, ba Torsten Nilsson om at EFS’s styre skulle behandle spørsmålet om bibelsyn. Han var en begavet taler og skribent med stor utstråling. Det finnes mange vitnesbyrd om hans vekkelsesorienterte forkynnelse og advarsler mot den liberale teologi fra den tid han virket i Västerbotten. Han studerte videre, og fikk en bred plattform innenfor EFS – ikke minst blant unge. 

I mai 1967 holdt han i EFS’s styre et foredrag om bibelsyn. Det ble hemmeligstemplet. Det ble ikke nevnt i protokollen fra møtet der det var hovedpunktet. Taktisk sett kunne det synes å være en klok beslutning, for en stor del av medlemmene var neppe rede til å la Johannelund og EFS bli inntatt av det historisk-kritiske bibelsyn. 

Fire styremedlemmer protesterte, og de reserverte seg også to år seinere, da saken ble offentlig kjent, og styret endog hadde gitt uttrykk for at det hadde tillit til Torsten Nilsson. Da hadde han rukket å bli kalt til rektor på Johannelund og til og med ta avskjed derfra, da styret ikke lenger var enig i å uttrykke tillit til ham. Foredraget hans var også blitt kjent, siden et av de kritiske styremedlemmene refererte til det. At det var hemmeligstemplet, gjorde saken enda mer mistenkelig for dem som fikk rede på den. 

I mai 1970 skrev 18 EFS-medarbeidere, de fleste forkynnere, et brev til styret for EFS i Västerbotten. Det ga uttrykk for stor uro, og en henstilling om at spørsmålet om bibelsyn skulle taes opp på den neste årskonferansen. Her tapte de som advarte mot den nye linjen. Blant dem var Josef Nygren, tidligere distriktsforstander i Västerbotten. 

Starten 

Året etter ble Lutherska Bibelstudiestiftelsen (LBS) stiftet, og Arne Hansson ble ansatt som misjonsforstander. Fra EFS kom det henstilling om at man ikke skulle la den nye organisasjonen få bruke bedehuset, og man forsikret at det egentlig ikke var noe som var forandret. 

Flere venner beholdt sitt medlemskap i EFS da de gikk inn i den nye foreningen. I dens statutter var det slått fast at den ikke var et nytt samfunn, men bare en forening som skulle virke for at det ble holdt møter og bibelstudier på Ordets grunn. 

Håpet om at EFS i det minste i Västerbotten skulle vende tilbake til fedrenes bibelsyn, bleknet etter hvert. LBS ble mer og mer etablert som en egen organisasjon, selv om den var liten.

Det har i slike situasjoner lett for å bli slik at man blir altfor opptatt av den organisasjonen man har gått ut av. Likevel tror vi at det har vært Guds plan at også vår vesle organisasjon har blitt til og fortsatt består. Mange mennesker har fått og får høre Guds ord gjennom dette redskapet. 

EFS fikk et korrektiv og hadde nytte av at Bibeltrogna vänner ble dannet i 1911. På samme måte ble LBS en tankevekker, og i noen kretser kanskje også en bremse på utviklingen innen EFS. Ikke alle som reagerte på og deltok i striden mot det historisk-kritiske bibelsyn innenfor EFS, ble medlemmer i LBS. Til dels hadde dette geografiske årsaker, Sverige er stort, og det er også Västerbotten. LBS/ELS har hatt betydelig støtte blant flere EFS-medlemmer rundt omkring i tiden det har eksistert. 

På landsbasis var det kanskje David Hedegård som var den fremste bannerføreren i kampen mot den nye linjen innenfor EFS, særlig gjennom sitt tidskrift "För biblisk tro". Andre som har hatt stor betydning, er Brynolf Bäckman fra Västerbotten, som satt i EFS’s styre da Torsten Nilsson holdt sitt foredrag, og undertegnedes far, Tore Nilsson, som var predikant i EFS fram til han ble riksdagsmann i 1966. 

Forkynnelse i tale og skrift 

Blant de bøker som ble skrevet mot nedrivningen av tilliten til Bibelen, var "Bibeln är Guds ord", som kom ut på Berea bokförmidling i 1971, før LBS ble stiftet. Blant forfatterne var Carl Fr. Wisløff, Tore Nilsson, Josef Stenlund m.fl. 

I 1972 kom første nummer av bladet "På ditt ord" – det som nå heter "Pietisten". Lennart Andersson var redaktør. I 1976 ble Tore Nilsson redaktør for bladet. 

Ganske snart etter stiftelsen ble den gamle husmorskolen i Byske innkjøpt til til møte- og leirsted. Byskehemmet, som nå heter Ytterstfors kursgård, har betydd mye for mange. Elsa og Arne Hansson ledet arbeidet der med iver og grundighet fram til 1983. På 1970-tallet fantes det meste av LBS’s arbeid i nordre Västerbotten, der misjonæren Arne Hansson virket med Guds ord på tettsteder, og fikk inngang på nye steder.

Arbeidet i sørlige del av Västerbotten var ikke så omfattende. Sentrum for virksomheten her var Tore Nilssons fredagsbibelstudier i Skolgatan 73 i Umeå – et hus som noen venner hadde kjøpt inn til LBS. 

Både i nordlige og sørlige del av Västerbotten var det meste av LBS’s arbeid til å begynne med knyttet til bedehus ute på landet – slik EFS’s arbeid hadde vært. Endringer i befolkning, kristenliv og lokale forhold har ført til at arbeidet etter hvert ble mer konsentrert til byene Umeå og Skellefteå. 

Konflikter og tilhørighet 

Mot slutten av 1970-tallet var det noen av vennene som valgte å gå over til Bibeltrogna vänner – på grunn av konflikter som, så langt jeg har forstått, var av mer personlig art. I begynnelsen av 1980-årene oppsto det strid om synet på, og bruken av selve ordet rettferdiggjørelse. Det var en smertelig tid, som blant annet førte til at Arne Hansson valgte å gå ut av sin tjeneste i LBS.

Etter en strid innenfor BV om synet på forsamling og sakrament, sluttet en del av deres medlemmer seg til LBS. Mange har spurt hvorfor to så like organisasjoner virker side om side. Noen svar kan nok brødre på begge sider gi, mens andre svar kanskje må vente til himmelen – om de da fortsatt er aktuelle. I seinere år har vi vi hatt en del organisert bytte av predikanter, i tillegg til personlige kontakter mellom brødre ide to organisasjonene. Tore Nilsson talte ganske ofte i BV’s sammenhenger mens han var riksdagsmann. 

I denne perioden kom BV-predikanten og presten Gustav Nilsson i Lillsjöberg til å bety mye for oss, ikke minst som konfirmantlærer, men også som forkynner. 

Vi skulle ønske at velsignelsene kunne komme uten strid og smerte, men slik er det ikke alltid. 

Forkynnere og arbeidssentra 

I 1983 ble undertegnede ansatt som forkynner i LBS. I 1997 ble Henric Staxäng ansatt, og i 2000 Göran Holmgren. Holmgren og jeg har gått forkynnerlinjen på Fjellhaug Skoler. Holmgren virket tidligere for EFS i vestre Norrland. Staxäng var tidligere prest i Svenska kyrkan, og tjenestegjorde sist i Botsmark. Han har hovedansvar for arbeidet ved Mariehemskyrkan (se nedenfor), mens Holmgren har ansvar for arbeidet i Ytterstfors. Selv har jeg nå 25 % stilling i ELS, og arbeider resten av tiden på en kristen friskole, Mariaskolan.

En stor del av vårt arbeid har hele tiden vært båret oppe av fritidsforkynnere, som er blitt kalt til å tale Guds ord. Uten dem kunne ikke arbeidet vokse som det har gjort. Tore Nilsson var for eksempel aldri ansatt i LBS/ESL. 

LBS’s eiendom i Umeå ble solgt til en av vennene, Lennart Andersson, på midten av 1970-tallet. Da eiendommen ble solgt videre omkring ti år seinere, sto vi uten hus – og uten penger. Gjennom personlige kontakter fikk vi benytte Mariehemskyrkan til møter på fredager og til gudstjenester på bestemte søndags ettermiddager. Det meste av virksomheten ble drevet av Finska församlingskretsen og Svenska kyrkan, som eide lokalet. I løpet av de neste årene økte LBS’s arbeid, mens virksomheten til de andre minket. Etter en spennende salgsprosedyre, der vi tror Herren var med og ledet, fikk vi kjøpt Mariehemskyrkan i 1991. Dette forsamlingslokalet har betydd mye for oss. 

Virkefelt 

Fra 1987 har vi drevet nærradio i Umeå, og fra 1992 i Skellefteå. Selv om det ikke er lett å anslå lytterantall, antar vi at dette er vår største prekeplass, ikke minst i Skellefteå. 

I 1989 og 1993 ble det holdt en ett semesters bibelskole med lærere fra Sverige, Finland og Norge. Det er kommet spørsmål om ikke dette skal gjentaes. 

En viktig del av arbeidet har vært konfirmantleirer om sommeren, med stadig større deltakerantall. For min del hadde dette avgjørende betydning. Leirene holdes omtrent annet hvert år. 

Når det gjelder ytre misjon, støttet vi i begynnelsen et arbeid som finske misjonærer drev i Senegal. Siden har den nære tilknytning til Luthersk-litteraturmission (LLS) blitt den viktigste kanal for ytremisjonsarbeid, og det fremste misjonslandet er blitt India. Blant annet har vi det økonomiske ansvaret for et barnehjem drevet av pastor Yobu (se BT nr. 6/2000).

Økonomiskt sett ligner ELS en humle. Vi har få reserver og sjelden midler i kassen til mer enn noen få måneders lønnskostnader. Men vi har hele tiden fått de gaver vi har behov for. Selv om medlemsantallet ikke er mer enn om lag 120, er det adskillig flere mennesker som kommer til møter og gudstjenester. 

Framtiden beror på Guds ledelse og velsignelse. Vi tror at ELS er et stillas der en del av muren i Guds evige byggverk blir oppført. Vi er en del av Guds synlige kirke, der Ordet blir forkynt og nådemidlene forvaltet. Noen organisatoriske sider, blant annet forholdet til Svenska kyrkan, er ikke avklart ennå. Det avgjørende er at vi kan bli bevart ved Ordet i samfunnet med Jesus ved hans frelsende blod. 

Fra "Pietisten" 
(Oversatt og litt forkortet av Guttorm Raen)