"Se til og ta dere i vare for all havesyke!" sier Jesus i Luk 12,15, "for ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod."

Men det er mange, ja, kanskje de fleste mennesker, som tror nettopp det. Derfor er de så ivrige, ja, rent ut syke etter å oppnå og få tak i. De arbeider og anstrenger seg for det, enten det måtte være hederlig eller på uhederlig måte. Og selv om de kanskje allerede har mer enn nok til livets oppholdelse og en høy levestandard, ønsker de likevel stadig mer. 

Vi lever i et forbrukersamfunn, som er overmåte rikt på såkalte forbruksgoder. Men pengebegjær og trang etter stadig mer av det som kan skaffes og kjøpes for penger, synes umettelig. 

Det gjør seg gjeldende ikke bare hos dem som allerede er rike og har mer enn nok. Denne innstillingen finnes kanskje i like høy grad hos dem som har mindre enn de med høyest lønn og som ikke kan tillate seg helt det samme som de aller rikeste. Hos dem gir det samme pengebegjær og den samme tro på at et menneskes liv er avhengig av hva det eier, seg ofte utslag i misunnelse og bitterhet – selv om man for sin egen del aldri har manglet hverken klær eller daglig brød, men har hatt råd til en hel del mer enn dette. 

Selv i fromme kretser, ja, i våre egne hjerter og tanker er vi ifølge vår falne natur tilbøyelige til å henfalle til samme falske tro på og jag etter det som livet nettopp ikke er avhengig av: "alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har" (1 Joh 2,16).

Nettopp derfor behøver vi i aller høyeste grad å legge oss på sinne Jesu egen og apostlenes stadig gjentatte, alvorlige advarsel mot all havesyke. For, «verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid» (1 Joh 2,17). 

Gud alene er livet avhengig av 

Med særskilt adresse til dem i den troende menighet som står i fare for å bukke under for rikdommens bedrag, skriver Paulus i 1 Tim 6,9-10: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.» 

Nå fantes det den gang noen, og det er også i dag noen i de troendes forsamling, som ikke bare ønsker å være, men også er rike. Med tanke på dem skriver apostelen litt senere i samme kapittel: «Du skal pålegge dem som er rike i den nåværende verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud, han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk» (v 17).

I stedet for å skrape sammen stadig mer til seg selv og fråtse i overforbruk skal de formanes til å "gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre" (v 18-19). 

«Gud, han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk» –. Ham alene er det livet – ‘det virkelige liv’ – er avhengig av! Det gjelder i den nåværende så vel som i den kommende verden. Ham alene er det derfor vi skal frykte, sier Jesus (Matt 10,25-31). 

Ham og hans trofaste, faderlige omsorg for oss i alle ting skal vi derfor sette vårt håp til og stole fullt og fast på. Ingen som gjør det, blir noen sinne gjort til skamme. Som det står i Heb 13,5: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg!» 

Du skal ikke ha andre guder foruten meg 

Dette var det første bud, som Gud gav til sitt folk Israel ved åpenbaringen og paktsslutningen på Sinai (2 Mos 20,3). 

Det er Guds vilje også for oss i dag. Det skulle være bestemmende for hele vårt liv – for vårt gudsforhold, vårt forhold til andre mennesker og til verden omkring oss og alt som er i den. «Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» For alle vårt hjertes tanker og ønsker, de planer vi legger og de beslutninger vi treffer, både vår skjulte og vår åpenlyse ferd og alle våre handlinger – alt er åpenlyst for ham (Heb 4,12-13). 

Om betydningen av det første bud sier Luther i sin forklaring i Den lille katekisme: «Det vil si: Vi skal over alle ting frykte og elske Gud, og stole på ham.» 

Er det så det vi gjør? La oss prøve oss selv i lyset av det Luther i Den store katekisme skriver om hva en Gud er, og hva det vil si å ha en Gud: 

«En Gud er det man venter seg selv alt godt av, og tar sin tilflukt til i all nød. Det å ha en Gud er altså ikke noe annet enn å ha den man tror og liter på av hele sitt hjerte … Det er bare hjertets tro og tillit som avgjør om du har Gud eller en avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din Gud rett, og omvendt: hvor troen og tilliten er falsk og urett, der er heller ikke din Gud rett. For de to hører sammen: troen og Gud. Jeg sier altså at det som du henger ditt hjerte på og forlater deg på, det er også din egentlige Gud.

Det betyr så meget som dette: se til å la meg alene være din, og søk heller ingen annen! De goder du mangler, vent dem av meg og søk dem hos meg! Og om du lider i ulykke og nød, så ta din tilflukt til meg. Jeg, jeg vil gi deg nok og hjelpe deg ut av all nød. La bare ikke ditt hjerte henge ved eller hvile i noen annen enn meg!» 

Derfor er det slik å frykte og elske Gud over alle ting og stole på ham alene, som er det gudsforhold vi er skapt og bestemt til, og som vi nå i Kristus er gjenløst til å leve i. 

Det er imidlertid ikke det som ligger oss nærmest og som vi er mest tilbøyelige til ifølge vår medfødte falne natur, som stadig bor i oss. Nei, for i den grad vi er behersket og bestemt av den, er vi blinde for hvem og hvordan Gud er – så vel i hans godhet som i hans strenghet. «Det er der ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. … Det er ikke noen som gjør godt, ikke en eneste» (Rom 3,10-12). 

Da har vi ikke gudsfrykt for øye (Rom 3,18), men blir behersket av frykt for alt mulig annet: sykdom, ulykke og tap. Eller vi henfaller til hovmodig selvsikkerhet og frekk lettsindighet, fordi vi mener at vi selv er herrer over vår tilværelse, og at vi i mange år framover har nok av både helbred og krefter, eiendom og penger (jf. Jesu lignelse om den rike bonde i Luk 12,16-21).

Om det menneske som slik mener å kunne slå seg til ro og føle seg sikker når han bare har penger og eiendom, skriver Luther videre i Den store katekisme: «Se, slike folk har en gud, og han heter Mammon, dvs. penger og gods, som man setter hjertets lit til. Dette er den hyppigste avgud på jorden. Den, som har penger og gods vet seg trygg, er glad og uforferdet som om han satt midt i Paradis – og omvendt: den som ikke har slikt, tviler og blir mismodig som om han ikke visste om noen Gud. For man vil finne meget få mennesker som er ved godt mot, ikke sutrer og ikke klager, om de ikke har Mammon. Det henger fast i vår natur like til graven.»

Troens kjennetegn: Gudsfrykt med nøysomhet 

I troen erkjenner vi at Gud er Gud og vi hans skapninger. Han alene er den suverene Herre over alle ting, og vi er helt avhengige av ham. Derfor skal vi frykte ham alene, som han vil fryktes – ikke med trellens frykt, men i barnekårets ånd (Rom 8,15): Med hellig ærbødighet og ærefrykt, «for vår Gud er en fortærende ild» (Heb 12,29). Og vi skal frykte ham i barnlig, tillitsfull fortrøstning. For som Guds kjære barn for Jesu skyld kjenner og elsker vi Gud som vår kjærlige, gode og omsorgsfulle himmelske Far, og er redd for å gjøre ham imot og bedrøve hans hellige Ånd. Ham elsker vi fordi han elsket oss først (1 Joh 4,19). Og på ham og hans trofaste omsorg for oss i stort og i smått, en omsorg som alltid er tilstrekkelig og aldri svikter, stoler vi fullt og fast. 

Jesus sier jo: «Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. …Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg» (Matt 6,25 og 32-33). 

Dette er den gudsfrykt, som Paulus skriver om i 1 Tim 4,8 at «den er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer». 

Uløselig knyttet til den er også nøysomhet, det vil si den tros- og livsholdning som gudsfrykten gir seg utslag i, og levemåte som svarer til dette. Det greske ordet som er gjengitt med ‘nøysomhet’, kunne også ha været oversatt med ‘tilfredshet’. Det står nettopp som en betegnelse for at man ‘lar seg nøye’ og ‘stiller seg tilfreds’ med det man har. 

Og ganske visst er det, skriver Paulus i 1 Tim 6,6-8, at «gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning! For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det» (jf. Ordsp 30,8-9). 

Ja, når vi i barnlig, tillitsfull fortrøstning til Gud som vår himmelske Far kaster all vår bekymring på ham, så har han omsorg for oss (1 Pet 5,7), og da kan vi i sannhet være fornøyd med det vi har. For Gud har selv sagt: «Jeg skal ikke i slippe deg og ikke forlate deg» (Heb 13,5). 

(Overs. av G.R.)