Artikel nr 7 fra blad nr 2-2003
Emne: Påske
Jesu venner i Betania


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Alle som har lest evangeliene, vet at Jesus hadde noen gode venner i den lille byen Betania, som lå like øst for Jerusalem, på skråningen av Oljeberget.

Det var søstrene Marta og Maria, og deres bror Lasarus. Dessuten får vi vite at de bodde i et hus som tilhørte Simon den spedalske (Matt 26,6; Mark 14,3; jf. Joh 12,1-2). Om dette var deres far eller deres eldre bror, kan vi ikke si sikkert. Det er de tre søsknene som evangeliene forteller mest om.

I denne heimen tok Jesus ofte inn sammen med sine disipler når han besøkte Jerusalem. Det ser blant annet ut til at det var der han bodde de siste dagene, før han gikk veien til Getsemane og Golgata (Matt 21,17).

Det er tre hendinger i disse søsknenes liv og deres forhold til Jesus, som det blir fortalt spesielt om. Og det er viktige ting vi blir minnet om gjennom disse hendingene. Vi vil derfor se litt på dem i sammenheng med hverandre. 

En travel dag

Det ser ut til at Marta var den eldste av de tre søsknene. I alle fall blir det fortalt at det var hun som tok imot Jesus og disiplene i sitt hus, første gang vi hører om denne heimen i Betania (Luk 10,38-42). 

I denne fortellingen er det Martas og Marias forhold til Jesus som står i fokus. Marta fikk en irettesettelse av Jesus fordi hun gjorde seg "strev og uro med mange ting". Som motsetning framheves Marias eksempel, fordi hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til Jesu ord. Hun hadde – som Jesus sa det – "valgt den gode del".

Mange har i denne beretningen festet seg ved perifere ting og utlagt den på en misvisende måte. Det er for eksempel ikke det at det fortelles om kvinner som tjente Jesus, som er hovedsaken. Alle troende trenger den påminningen Jesus gir her.

Det blir også misvisende å legge vekt på forskjeller i lynne mellom de to søstrene. Ganske visst var de ulike, og det kan godt hende at noen trenger påminningen i denne teksten mer enn andre. Men hovedsaken er ikke at Marta var aktiv og Maria mer passiv. Vi skal i en seinere beretning se at også Maria saktens var aktiv i sin tjeneste for Jesus. 

Kanskje det beste utgangspunktet er å notere seg hvor naturlig Martas innstilling egentlig var. Hun kjente ansvar i huset, og ville gjerne stelle i stand best mulig for Jesus. Det ble travelt, og hun skulle ønske hun hadde fått hjelp av Maria. Dermed endte det opp i bebreidelse over at Jesus tillot at søsteren i stedet satte seg til å høre på hans undervisning.

Vi kjenner oss så godt igjen i dette. Fra en side sett er det så fint at Marta ønsket å tjene Jesus på best mulig måte. Men midt i sin tjeneste og aktivitet kom hun skeivt ut. Hun fikk det hektisk og ble oppjaget, og så ville hun selv bestemme hvordan alt skulle være og sette andre i sving. Hun glømte å bli stille for Jesus og lytte til hva han ville henne.

Da Jesus pekte på Marias eksempel for å vise Marta hvilken åndelig avvei hun holdt på å slå inn på, var det ikke Maria som person eller hennes egenskaper han trakk fram. Hovedsaken var at hun hadde fått tak i det eneste som er virkelig nødvendig. Hun hadde valgt den gode del – å lytte til Jesu ord, livets ord.

Den påminningen Jesus gir i denne beretningen, har vi bruk for både personlig i vårt åndelige liv, og når det gjelder "prioritering" i Guds rikes tjeneste. Det er ikke rett å si at det viktigste i Guds rike er tjenesten. Det viktigste er å få leve nær Jesus og bli bevart ved hans ord (jf. Joh 21,22). Det er der også tjenesten har sitt utspring. Og blir vi ikke hele tiden fornyet ved hans nåde, kan også tjenesten føre oss galt av sted (2 Kor 4,1).

Ditt verk er stort,/ men jeg er svak/og lett til jorden bøyes./Men bruk meg, Herre, for din sak,/kan blott ditt navn opphøyes!

At Marta tok Jesu formaning til hjerte, ser vi av den neste beretningen vi har om Jesu møte med søskenflokken. 

En heim i sorg

Menneskelig sett er det en av de svært triste beretningene i Bibelen vi finner i Joh 11. Lasarus var blitt alvorlig syk, og søstrene sendte bud til Jesus. Men Jesus kom ikke før etter at Lasarus var død og begravet. 

Det er to hovedlærdommer vi skal merke oss i dette avsnittet. Den første er den personlige siden for hver den som tror på Jesus. For oss kan situasjonen se vanskelig, ja, helt håpløs ut. Men Jesus kjenner til alt, og vet råd som vi ikke ser. "Jesus kjem aldri for seint". 

Den andre grunnleggende siden er at dette ser ut til å være noe som skjedde kort tid før Jesus gikk veien til Jerusalem til kors og død for vår skyld. Både det han taler om oppstandelsen, og hans handling da han viste seg som herre over døden, peker framover mot fullendelsen av hans gjerning på jorden – hans død og oppstandelse (jf. Rom 1,4; 1 Kor 15,3-4).

Men la oss her særlig se litt nærmere på forholdet mellom Jesus og vennene i Betania. Denne gangen var det Marta som først gikk Jesus i møte. Maria ser ut til å ha sørget så tungt at hun hverken hadde kraft eller mot å gå til Jesus.

Også Marta syntes det var underlig at Jesus ikke kom før. Og det hun sier til Jesus, viser at hun slites mellom tvil og bedrøvelse på den ene siden, og tro Jesus på den andre siden. 

Jesus begynner å tale til henne om oppstandelseshåpet, og at det er knyttet til ham og hans frelsergjerning. Slik styrker han hennes tro, og fører henne fram til en fornyet bekjennelse av troen.

Deretter går Marta tilbake til huset, med bud fra Jesus til søsteren Maria: "Mesteren er her og kaller på deg".

Her står vi ved et av de fineste trekkene ved denne beretningen. Mens Marta forrige gang Jesus var på besøk, måtte få en irettesettelse av ham, var det denne gangen hun som fikk være til åndelig hjelp for Maria. Det viser oss at i troslivet og de helliges samfunn er det ikke tale om noen enveistrafikk. Den som i noen tilfelle har fått veiledet andre, kan i andre tilfelle være den som selv trenger hjelp. Og den som har hatt behov for hjelp, ja, for påminning og irettesettelse, kan i andre sammenhenger være den som får vise andre den rette veien. 

Martas ord til Maria blir ofte sitert som et kall til å vende om og tro på Jesus. Men i den sammenhengen de opprinnelig ble talt, var ordene en påminning til en som allerede trodde på Jesus, men var sunket ned i sorg og fortvilelse. Det er ord til trøst, som viser at Jesus bryr seg om den enkelte. Det er et kall til å møte Jesus på nytt, til å få fornyet troen og frimodigheten.

Vi skal ikke her gå inn på detaljene i hvordan fortellingen fortsetter. Vi vet at Jesus gjorde et under og ga Lasarus livet tilbake, på tross av at han hadde vært død i fire dager.

Også i denne beretningen er det naturlig først å feste seg ved det som sies om søstrene Marta og Maria og hvordan Jesus handlet med dem. Men evangeliet forteller i tillegg noe om Lasarus som viser oss vesentlige trekk ved samfunnet med Jesus.

Fellesskap med Jesus

Som person virker det som om Lasarus kommer i skyggen av sine søstre. Vi vet ikke om det skyldes at han var tilbakeholdende av natur, men det er heller ikke av betydning. Det som er viktig, er at vi gjennom det som er fortalt om ham, blir minnet om viktige sider ved livet i tro på Jesus.

Tre trekk settes i fokus. 

For det første lærer vi at det åndelige livet beror på Jesu under. Lasarus fikk tilbake sitt jordiske liv – for en tid. Men det i seg selv er ikke det viktigste. Når Jesus gjorde slike under, var det fordi de var tegn som skulle peke på hva han virkelig kom for å gjøre for oss. (Joh 20,30-31).

Dette ser vi ikke minst av det Jesus taler om oppstandelsen og troen på ham. Det åndelige livet og håpet om oppstandelse og evig liv har vi bare ved Jesu Kristi nåde, ikke på grunn av noe vi selv eier eller får til.

Det andre som apostelen Johannes framhever om Lasarus, var at han satt til bords med Jesus (Joh 12,2). Det er naturlig å tenke at det hadde en spesiell betydning at Johannes forteller denne detaljen. 

Da skal vi huske at bordfelleskap er et trekk som i Bibelen ofte brukes som illustrasjon på samfunnet med Jesus (se f.eks. Matt 9,10-13; 8,11). Det peker på det nære samfunnet de troende har med ham. Men aller mest peker det på hva han gir oss (Luk 22,15 flg; Joh 10,9; Salm 23,5). 

Samfunnet med Jesus innebærer at vi får alt det vi trenger av ham. Men det vil ikke si at det alltid er lett i verden å være en som tror på Jesus Kristus.

For vi lærer for det tredje at samfunnet med Jesus innebærer å dele kår med ham også under motstand og forfølgelse (Joh 12,10-11). Fordi Lasarus var en av Jesu venner, og en av dem som ble redskap til at andre kom til tro på Jesus, la jødenes ledere planer om å drepe Lasarus sammen med Jesus. Motstand fra verden hører med til de kår som Jesu venner må regne med å møte her på jorden (jf. Fil 1,29; 2 Tim 3,12). 

Noe av det vi har pekt på av det som fortelles om Lasarus, er en detalj – om enn en viktig detalj – i den tredje beretningen som handler om Jesus og hans venner i Betania. I denne er det Marias tjeneste for Jesus som står i fokus.

Takknemlighetens vitnesbyrd

Både hos Matteus og hos Markus leser vi beretningen om en kvinne som salvet Jesus som et tegn på hans død og begravelse. Men det er bare Johannes som navngir henne.

Det at Johannes tar med en beretning som vi også finner i de andre evangeliene, viser oss at det er noe svært viktig som er fortalt her. Og Johannes legger til trekk som viser flere sider av hva dette betyr.

Jesus selv omtaler denne salvingen som en forberedelse for hans gravferd. Og han understreker at dette er noe som skal fortelles sammen med forkynnelsen om ham like til jordens ender (Matt 26,10-13; Mark 14,6-9). Dermed ligger det noe profetisk i Marias handling. Den er et vitnesbyrd om hvorfor Jesus kom, og hva han måtte gjennomgå for å frelse oss.

Når vi går inn på de mer personlige trekk som beretningen viser oss, er det særlig to sider det er naturlig å legge vekt på. 

Det ene er at vi ser i Joh 12 hvor feil det blir om en utlegger det som fortelles i Luk 10,38 flg, som om det er Martas "aktivitet" og Marias "passivitet" som er hovedsaken. I beretningen her fortelles det at Marta tjente ved bordet – uten at det antydes at det var noe feil ved det.

Men først og fremst ser vi at Maria slett ikke hadde sittet med hendene i fanget. Ved sitt arbeid hadde hun tjent så mye at hun kunne kjøpe en krukke med kostbar salve, som var så dyr at prisen tilsvarte en hel årslønn for en vanlig arbeider. 

Det andre viktige trekket er at Maria ga det hun hadde tjent og spart, til Jesus. Det er en illustrasjon på virkningen av samfunnet med Jesus – et tegn på takknemlighet over å ha fått del i hans nåde, over å ha mottatt livets ord og fått del i samfunnet med Jesus. Det er her giversinn blir til (2 Kor 9,8-15).

Flere av dem som satt og var vitne til det Maria gjorde, inkludert noen av Jesu egne disipler, syntes det var meningsløst, og at pengene kunne vært brukt på en bedre måte. I virkeligheten er det ingen midler som blir brukt på en bedre måte enn det som blir gitt til Jesus og hans rikes sak – ikke gaver av overflod, men offer som kommer fra hjertet til en som har fått del i Guds gaver, og opplevd hva hans nåde betyr (jf. Luk 21,1-4).

Vi får ikke høre mer om denne heimen i Betania etter dette. Men det er viktige trekk som blir fortalt oss, og vi lærer om mange sider av livet i samfunn med Jesus.

Men det aller viktigste er at det er Jesus selv og hans gjerning for oss som står i sentrum.