Artikel nr 9 fra blad nr 3-2003
Emne: Bibelforum
Behov for gode gjerninger


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Det er flere grunner som gjør det lett for oss å overse det som Bibelen lærer om gode gjerninger. La oss begynne med å se litt på noen av disse. 

Feilaktige oppfatninger 

For det første har vi den tankegang som er så rotfestet hos oss mennesker, at vi må gjøre noe for å oppnå nåde hos Gud. Da blir gode gjerninger plassert på feil sted, som om de skulle være offer som kunne tilbys Gud. 

Gjerninger i stedet for nåde 

En slik tankegang fornekter Kristi fullkomne frelsesverk (Rom 4; 9,30-10,9; Heb 10,1-14). Det er bare det som Jesus har gjort for oss, som gjør oss rettferdige for Gud. «Det er nok, det som Jesus gjorde.» 

Også for den som har kommet inn i samfunn med Kristus, er det viktig å holde fast ved dette, så en ikke havner i gjerningstrelldom igjen (Gal 3,1ff). Vi må ikke tenke at det er det at vi lykkes i vårt kristenliv eller vår tjeneste, som er betingelsen for at vi kan være Guds barn. «Bland aldri inn, du Kristi brud, det minste eget godt. For mellom synderen og Gud, der gjelder nåden blott.» 

Det var denne loviske tankegangen som reformasjonen tok oppgjør med, idet den framholdt hva Bibelen lærer om frelsen. (Jf. Conf. Aug. art. IV, XX.) 

Antinomisme 

Den motsatte ytterlighet er den tankegang som går ut på at når en har del i nåden, kan en leve som en vil, fordi det er nåden det kommer an på. I dette tilfellet regnes gode gjerninger som overflødige, ja, stundom endog som skadelige. Hvor forvrengt en slik forestilling er, understrekes i hele Bibelen (se f.eks. Rom 6; Gal 5). 

Saken er ganske enkelt at frelsen i Jesus Kristus betyr gjenfødelse og nytt liv. Og gode gjerninger er en frukt av dette livet (se Conf. Aug. art. VI). Jesus understreket det gjentatte ganger at «et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt» (f.eks. Matt 6,l6-20). Like lite som gode gjerninger (frukten) kan skape livet, like lite kan et liv i synd (dårlig frukt) forenes med det sanne åndelige liv. 

Psykologisk innflytelse 

Videre har den vektlegging som moderne tankegang innebærer, medført en forskyvning av oppfatningen om gode gjerninger. Her kan vi peke på et par forhold.

Det ene har ikke så lite å gjøre med innflytelse fra psykologien: Vekt på egne opplevelser og selvrealisering. Dette kommer til uttrykk i ulike religiøse retninger, og også en del holdninger hos kristne er preget av tilsvarende tankegang. 

Følgen av dette er subjektivisme – at ens egne følelser og opplevelser betyr mer enn det objektive, det som Bibelen lærer. Det gjelder om å finne det som er godt for en selv, det som en selv mener er nødvendig for å kunne leve et fullverdig liv. 

Eksempler på dette er mangfoldige. Ikke minst gir det seg utslag på det moralske område, der folk vil kalles kristne selv om de lever i direkte strid med hva Bibelen sier (f.eks. angående samboerskap, skilsmisse, homoseksualitet m.m.) Et annet trekk er innflytelsen fra feministisk likestillingsideologi (jf. den vanlige begrunnelsen for kvinnelige prester). Vi kan også nevne framhevingen av bestemte metoder for å oppnå en spesiell opplevelse, enten det nå måtte være støyende – og helsefarlig – musikk, spesielle åndelige teknikker eller annet. Alt dette er trekk som med rette kommer inn under det som reformasjonens fedre betegnet som «svermeri». 

Når vekten legges på en selv og egne opplevelser, er det klart at gode gjerninger enten skyves i bakgrunnen, eller får et annet innhold enn det som Bibelen lærer. – I det hele tatt er det grunn til å spørre om ikke enhver teologi som skiller rettferdiggjørelse og helliggjørelse ad på en slik måte at det blir tale om to prinsipielt adskilte opplevelser eller trinn i kristenlivet, i større eller mindre grad kommer skjevt ut når det gjelder å oppfatte gode gjerninger rett. For kristenliv og gode gjerninger er ikke å jage etter å komme opp på et høyere åndelig nivå eller å trakte etter spesielle opplevelser, men å vokse i og å leve ut det livet vi eier i Kristus. 

Allmenn etikk 

En annen moderne vektlegging kommer til uttrykk i mange former for sosialetikk, der det som oppmerksomheten konsentreres om, er de spørsmål som allment er mest oppe i tiden, det vil si, i massemedia. «Verden skal skrive sakslisten» het det i et slagord for noen år siden. Nå heter det gjerne at kirken må vise sin troverdighet ved å konsentrere seg om de store verdensproblemer (nedrustning, en ny økonomisk verdensorden, miljøpolitikk o.l.). 

Dette kan i første omgang høres bra ut, men det rommer mange problemer. Kilden til vurderingene blir verdslig nyhetsformidling, ikke Bibelen, og forkynnelsen blir mer et speil av tidens tankegang enn av Guds evige ord. Ja, i virkeligheten fører det til en ny form for loviskhet, fordi det blir mer om å gjøre å ha noe å si om slike problemer, enn å forkynne budskapet om omvendelse og frelse. 

Sett i lys av slike overveielser, er det ikke vanskelig – på tross av de store forskjeller i de praktiske anvendelser – å kjenne igjen den prinsipielle grunnholdning som vi møter både hos fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid, og i den katolske teologi som reformatorene kjempet mot: Det som de teologisk lærde sier, blir viktigere enn det som Guds ord sier. Følgelig gjøres «Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter», eller sagt med andre ord: «Deres frykt for meg er menneskebud som de har lært» (Matt 15, 6-9; Jes 29,13). 

Hvorfor er gode gjerninger nødvendige? 

To spørsmål må vi svare på når det gjelder gode gjerninger. Det ene er hvorfor det er nødvendig å legge vekt på gode gjerninger. 

Det er nødvendig, viser Bibelen oss klart: «Vi er ... skapt i Kristus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Efes 2,10). «Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger» (Tit 2,14). «Også våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger, der det er behov for det, så de ikke skal være uten frukt» (Tit 3,14). 

Gode gjerninger er ikke nødvendige overfor Gud. Det har vi alt sagt litt om ovenfor. Syndige mennesker kan ikke gjøre fullkomne gjerninger, som kan gi dem rett til å oppnå noe hos Gud av den grunn. «En rettferdig mann synder også i sine gode gjerninger» (Luther). Bare Kristi rettferdighet er fullkommen. Og den er nok for den som tar imot den i tro. Det åndelige hykleriets vesen består først og fremst i det at en – helt eller delvis – vil gjøre noe selv for å fortjene nåde og velsignelse hos Gud. 

Gode gjerninger skal heller ikke gjøres først og fremst for ens egen del. I vår lutherske bekjennelse er det sagt slik: «Videre lærer vi at denne tro bør frembringe gode frukter og gjøre gode gjerninger som er befalt av Gud. Det må skje for Guds skyld, men ikke forat vi skal stole på slike gjerninger og at vi med dem fortjener rettferdiggjørelse innfor Gud» (Conf. Aug., art. VI). 

En avgjørende forskjell 

Det er avgjørende at vi skjelner mellom gjerninger som gjøres for å oppnå noe hos Gud eller mennesker, og det som etter Bibelen virkelig er gode gjerninger, nemlig en frukt av det åndelige livet som vi har i Jesus Kristus. Derfor kan vi si at gode gjerninger er nødvendige som et tegn på at dette livet er til stede, fordi den som hører Kristus til, har i sitt hjerte fått en trang til å leve med en god samvittighet, til Guds ære og til beste for sine medmennesker. Det er altså en livets nødvendighet. På samme måte som et tre som er plantet ved rennende bekker, gir frukt «i sin tid» (Salm 1,3), slik må en sann kristen frambringe gode gjerninger. Men det er ikke frukten som skaper livet. Det er livet i nåden som skaper frukten. 

For vår nestes skyld 

Hovedsaken når det gjelder gode gjerninger, er at de utføres for våre medmenneskers skyld. Gode gjerninger er rettet mot nesten, ikke mot Gud. Som frukt av det livet som Gud har gitt oss, er de en del av det kristne vitnesbyrdet overfor verden (Matt 5,16). Gjennom dette skal de uomvendte bli gjort oppmerksom på en åndelig virkelighet som de ikke kjenner. Det er ikke gjerningene i seg selv som kan frelse mennesker, men de er med og peker på Gud, på hans ord og det han har gjort for oss. 

Hadde ikke dette vitnesbyrdet vært nødvendig, kunne jo Gud ha tatt sine barn heim til himmelen straks de var kommet til troen. Men vi skal leve her i verden først og fremst for vår nestes skyld. Livets og ordets vitnesbyrd må gå hånd i hånd, og samsvare med hverandre. Stundom kan livets vitnesbyrd åpne dører som ellers er stengt (jf. 1 Pet 3,1). Men livet i seg selv er heller ikke nok. For det er bare ordet om Jesu forsoning som kan frelse mennesker (Rom 10,14f; jf. 1 Pet 3,15f). 

Formaningenes nødvendighet 

Én sak til kan det være naturlig å si litt om. Når det er slik at gode gjerninger nødvendigvis følger som en frukt av det åndelige livet i nåden, hvorfor er det da nødvendig med oppfordringer til å gjøre gode gjerninger? Fra én side sett er det egentlig heller ikke nødvendig, når vi lever i nært samfunn med Kristus. Slik sett kan heller ikke gode gjerninger kommanderes fram, men de må vokse fram ved at vi tar til oss av Guds ord og av Kristi nåde. 

Men samtidig lever vi i åndelig kamp i verden – ikke bare en ytre kamp, men en kamp mot vårt eget kjød, det gamle mennesket. Derfor er formaningene nødvendige, for å vise oss hva Guds vilje går ut på, og for å påminne oss når vi går vår egen vei. Men kraften til å leve etter Guds vilje er det bare nåden som gir. 

Hva er gode gjerninger? 

Dette er det andre spørsmålet som vi må tenke litt nærmere over. For – som vi har sett ovenfor – det er mange som vil gjøre gode gjerninger til noe helt annet enn det Bibelen viser oss. 

Vi kan neppe finne noen bedre definisjon av hva gode gjerninger er, enn det Luther sier i sin «Preken om gode gjerninger»: «Det første vi må vite, er at det finnes ingen andre gode gjerninger enn de som Gud har befalt, og synd er ikke noe annet enn det som Gud har forbudt.» Videre taler Luther om hvor grunnleggende troen er for å skjønne dette rett. 

Med andre ord, det er ikke mennesker som avgjør hva gode gjerninger er. Sanne, gode gjerninger kan ikke være noe annet enn det som Gud gjennom Bibelens ord har vist oss er rett og godt. 

Guds bud 

Den mest konsise sammenfatning av dette har vi i de ti bud. (En stor del av Luthers «Preken om gode gjerninger» er naturlig nok opptatt av å forklare meningen med budene.) Videre har vi kjernen uttrykt i «det store bud»: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37-40). Mange andre steder finner vi lignende sammenfatninger: «Hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (Mi 6,8) Avsnittet i 2 Pet 1,5-8 viser hvordan de forskjellige gode gjerninger henger sammen som leddene i en kjede. 

Vi kan ikke her gå igjennom budene i enkeltheter. I stedet skal vi peke på noen trekk som det kan være spesielt nyttig å understreke når vi tenker på vår tids innstilling. 

Et hellig liv 

Vi trenger å minne hverandre om at frukten av det åndelige livet består i personlig hellighet og godhet. «Vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd» (1 Pet 1,15). 

Mange bibelord viser konkret hva dette går ut på: «Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre... Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkom-menhetens sambånd» (Kol 3,12-14; jf. Gal 5,22). 

Guds vilje med våre liv er for det første at vi skal bli frelst ved å tro på Jesus Kristus, for det andre at vi skal leve til Guds ære i samsvar med kallet fra ham, og for det tredje at vi skal være tro i de oppgaver han gir oss. – Vi har lett for å snu om på rekkefølgen, og konsentrere oss om å utrette noe spesielt i vårt liv. Men dersom de to første sider ikke er i orden, blir det tredje også forgjeves (Matt 7,21-23). Det er viktigere å leve nær Jesus og å bære preg av det, enn å føle at en selv utretter noe spesielt i Guds rike.

Bibelen viser at vi skal legge særlig vekt på dette når de ytre forhold er vanskelige: «Da nå alt dette (jorden og himmellegemene) går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt» (2 Pet 3,11.14). 

Nei til verdslighet og materialisme 

En annen side av dette, som Det nye testamente også ofte understreker, er å vokte seg for verdslighet. I våre dager blir det ofte sagt at de troende ikke må isolere seg fra verden dersom vitnesbyrdet deres skal nå ut. Noe rett er det i dette, dersom meningen er å advare mot en slags isolasjon eller kloster-tilværelse. Men det er ikke sjelden at oppfordringen praktiseres som om de kristne skal delta i de ufrelstes fornøyelser og aktiviteter. 

Dette er stikk i strid med det Bibelen sier: «Skikk dere ikke lik denne verden» (Rom 12,2; jf. 1 Pet 4,1-4). «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden» (Jak 1,27). – Det er verd å tenke over følgende, som en kristen leder uttalte for noen år siden: Dersom de kristne er blitt mer lik verden, er det da verden som har forandret seg til det bedre? Enhver som har fulgt litt med i utviklingen i samfunnet i det siste, vet godt at det blir mer og mer vanlig å leve i direkte opposisjon til de kristne idealer. 

I det ordet vi siterte fra Jak 1,27, ser vi at det er særlig to sider som blir understreket når det gjelder gode gjerninger (sann gudsfrykt). Det ene er nettopp påminningen om å leve annerledes enn verden gjør. Det andre er «å se til farløse og enker i deres nød». 

Altså, gode gjerninger innebærer å ha omsorg for dem som trenger det. Det som det tales om her, er personlig omsorg og hjelp. 

Personlig livsførsel og ansvar 

I vår tid er en svært opptatt av de store linjer, av å forandre «strukturer». For dem som har høyt ansvar i samfunnet, er det viktig at de er seg sitt ansvar bevisst på forskjellige områder. Men vi må ikke glømme at Bibelen legger spesiell vekt på det å ha omsorg for vår neste i det daglige, spesiell omtanke for de troende (broderkjærlighet og gjestfrihet), men også generelt for de som lider nød på en eller annen måte, de som vi møter og kan hjelpe. 

Det er tydelig at vi er tildelt forskjellige oppgaver og ansvar, alt etter vår situasjon og stilling. «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves» (Luk 12,48). Her kan det igjen være på sin plass å understreke det personlige. En kristen som har en spesiell stilling, må ikke trekke seg tilbake bak upersonlige strukturer eller organisasjoner, men personlig gjøre rett og godt overfor dem han har ansvar for. Bibelen gir en god del anvisninger på hva dette innebærer. 

Dessuten innebærer Bibelens syn på gode gjerninger at de skal gjøres frivillig, uten tanke om de blir lagt merke til eller ei, og uten å forvente gjenytelser. Derfor er det heller ikke det avgjørende for en kristen om han får den stilling han kunne ønske seg – mange forhold kan gjøre det umulig – men at han får leve i samfunn med Gud og ferdes etter hans vilje. 

Ut fra de anvisninger som Bibelen gir – og vi kunne nevne mange flere konkrete eksempler – tror jeg det er viktig med fornyet oppmerksomhet på at gode gjerninger først og fremst har sin plass i det «små», i det daglige, i det personlige. Ikke så at vi skal se bort fra de store linjer – slik Bibelen viser oss dem. Men kristenlivet og vitnesbyrdet skjer ved at vi dag for dag får leve i nåden og la den få prege våre liv.