På den tiden da Hans Nielsen Hauge vekket det norske folk opp av syndesøvnen, syntes enkelte at forkynnelsen hans var for lovisk. En av dem var Knut Spødersvold fra Bjerkreim i Rogaland. Han ble plogspissen for en bevegelse som ville være mer evangelisk enn haugianismen. De ble kalt "de sterktroende". Stort sett var det i Rogaland og Agder de fikk innflytelse. Men det gikk med dem som det ofte har gått med mange "overevangeliske", de havnet i beinhard loviskhet. Denne bevegelsen som beskyldte Hauge for loviskhet, karakteriseres i dag av en av deres egne på denne måten: "Evangeliet om det store som Jesus har gjort, er kommet i skyggen av alt som vi ikke har lov til å gjøre, og alt vi må være lydige mot". (Vabø)

Tyngdepunktet for bevegelsen ble etter hvert Kristiansand og Egersund-området. B. B. Lomeland ble den førende skikkelsen. Han var med på å utforme læren og samfunnsmønsteret. I 1892 brøt de med den norske kirke og dannet "Samfunnet". Det ble et svært lukket samfunn som få hadde innsyn i, men i den senere tid har vi fått flere skrifter som har satt søkelyset på dette spesielle samfunnet. I 1990 gav "Samfunnet" ut første bind av sin historie og den gir et godt innblikk i det som har skjedd og deres selvforståelse. Samme året kom det også ut en sterkt kritisk bok skrevet av to med bakgrunn i samfunnet. "Dei sterktruande – Om Lomelendingane, Perane og Larsane" av Grødeland og Oma.

I 2000 gav Grethe Vabo ut en meget personlig skildring av livet sitt i dette samfunnet. Tyngdepunktet i hennes bok er de problemer hun møtte i forhold til andre kristne. Hun er reflektert og ser med kritiske øyne på mange ting i menigheten og ønsker endringer. Argumentene hennes er mest ut fra det som er rett og rimelige, og ikke ut fra Skriften. Men det er blitt en svært leseverdig bok.

Atskillig større tyngde er det i Emanuel Valands bok "Reformatoren" som kom i 2001. Han gir en omfattende historisk innføring i begivenhetene rundt de sterktroende. Hensikten med boken hans er å vise hvor "Samfunnet" har sporet av og han ønsker å gi et bidrag til å føre dem inn på en rettere vei. I tillegg til historien gir han et godt innblikk i den læren de forfekter.

Kirkesynet er sekterisk i det de mener at bare deres samfunn er rett. Gud rike forsvant fra den norske kirke da de gikk ut. De er alene om å forvalte sannheten. Derfor isolerer de seg fullstendig fra andre kristne. Verken dåp eller ekteskap blir godkjent dersom det ikke har skjedd innen deres samfunn, og må skje på nytt dersom utenforstående slutter seg til dem. Johannesdåpen blir regnet som den kristne dåp. De har stor pietet for de gamle lutherske lærefedrene, men på deres spesielle avvik, finner de ingen støtte hos sine lærefedre.

Selv om samfunnet har hatt svært strenge regler, har de ikke unngått splittelse. Den første splittelsen i "Samfunnet" skjedde i 1901. Da gikk en gruppe ut og dannet "Det almindelige samfunn". Omkring 50 år senere ble det et nytt skisma og "Det almindelige Lutherske Samfunn" ble dannet. Det er et dystert bilde som blir tegnet, men jeg har også lagt merke til at det er krefter som søker felleskap med andre kristne.

Emanuel Valand har gitt oss en informativ bok og den engasjerte meg. Han har valgt sammen med noen andre i Egersund å gå bort fra denne sammenhengen og de har dannet en menighet med tilslutning til DELK (Det evangelisk lutherske Kirkesamfunn). Jeg vi anbefale boken til alle som er interessert i kirkehistoriske spørsmål. Annen halvdel av boken er program for Kristen Samlingsparti. Personlig synes jeg denne sammenblandingen var unødvendig. De står også som utgiver av boka. 

Emanuel Valand: 
Reformatoren, 
I. De sterktroendes samfunn. 
II. Program for Kristent Samlingsparti. 

Grethe Vabo: 
Åpent og ærlig.
Lunde Forlag 2000