Mange ser ut til å tenke at tro og overtro ofte henger sammen. 

Opplysningstiden satte fornuften i høysetet, og moderne mennesker har gjerne rost seg av at de har gjennomskuet gammel overtro, inkludert Bibelens såkalte "myter". Fordi kristne tror på under, har de lettere enn andre for ukritisk å godta beretninger om underfulle hendelser som i ettertid viser seg ikke å ha reelt grunnlag. 

En slik karikatur er det ikke uvanlig å møte. Men stemmer den med virkeligheten? Og enda viktigere, hva slags holdninger er det egentlig Bibelen legger oss på sinne med hensyn til slike saker? 

Det sies at vi på mange måter er kommet inn i en "post-moderne" tid når det gjelder holdninger og tenkemåter. Vi kan ikke her gå inn på hva som ligger i dette. Men noe som er typisk, er at en er ikke lenger så opptatt av å tolke verden objektivt ut fra fornuften. Psykologiske synsmåter har langt på vei overtatt. En er mest opptatt av "det som gir mening for meg". 

Et typisk eksempel finner vi når det hevdes at kirken har underslått det såkalte Thomasevangeliet. Det er en påstand som står i strid både med fornuften og historiske fakta. For dette skriftet er åpenbart blitt til i gnostiske kretser noen generasjoner seinere enn de historiske evangeliene. Men mange ønsker tydeligvis å ha en "annen Kristus" enn ham vi møter i Bibelen. 

Det kan virke eiendommelig at sammen med alt dette er det som vi kan kalle "gammel" overtro, på full fart på vei inn igjen i folks bevissthet. I mange tilfelle er det blitt en nødvendighet å "banke i bordet" eller "krysse fingrene". Knapt noen avis eller noe ukeblad er uten spalter med horoskop. Mange er blitt opptatt av "sjel" i naturen. Den såkalte "alternative" litteraturen er full av alskens påstander hentet fra ulike hold, ikke minst "mystisk" religion. 

Ut fra det Bibelen sier, er dette likevel ikke så underlig. Og det er mye visdom i Chestertons observasjon: "Kirken har somme tider vært overtroisk, men den har likevel aldri vært så overtroisk som verden ble, da den ble overlatt til seg selv." 

Bibelen nevner godtroenhet overfor underlige fenomener – både religiøse og andre – som et typisk trekk for endetiden. Falske profeter skal få mange tilhengere fordi de legger vekt på tegn og under (Matt 24,24). Videre sies det at han som framstår som Antikrist, skal bli dødelig såret og legt på underfull vis. "Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret" (Åp 13,3). 

Den makt som moderne massemedia har fått, gjør at det i dag ikke er vanskelig å forestille seg at dette kan skje. Gang på gang ser vi hvor lett det er for dem som har evne til å bruke disse mediene, å sette i gang massebevegelser. Men vi bør spørre oss selv om det er rett at et fåtall mennesker som dominerer disse mediene, og som ofte synes å ha svært uklare begreper om hva som er rett og galt, skal avgjøre våre vurderinger. Vi skal ikke stenge oss ute fra den informasjon som blir oss til del gjennom slike medier, men alt skal vurderes ut fra hva Gud har sagt (jf. Jes 8,12-13.19-20, som er svært aktuelle ord i denne sammenhengen).

Tilbake til spørsmålet om kristne og godtroenhet. Er det ikke naturlig for en som tror på en Gud som gjør under, å godta alt som omtales som Guds under, enten det nå er helbredelser, vekkelser eller annet? Er det ikke uåndelig å møte slikt med en kritisk innstilling? 

Vi møter saktens åndelige bevegelser som svarer bekreftende på disse spørsmålene, og hevder at en ikke har rett til å kritisere dersom en ikke har deltatt i deres virksomhet. Men er dette rett?

I katekismen har vi lært at vi "skal ta alt i beste mening". Det gjelder først og fremst omtale av personer, i motsetning til sladder (Luthers forklaring til det åttende bud). 

Det bibelordet som vel taler mest konsist om denne saken, er 1 Tess 5,21: "Prøv alt, hold fast ved det gode!" Hva vil det da si å prøve alt? 

Mange ser ut til å tenke at det betyr å smake på eller delta i. Men ordet betyr å undersøke om noe er godt eller ekte. En prøver ikke en fluesopp ved å ete den, men ved analysere den og sammenligne med en pålitelig beskrivelse. Det finnes rikelig med materiale om trosbevegelsen og andre moderne retninger (for eksempel i skriftlig form, inkludert det den selv har utgitt) som gjør oss i stand til å vurdere hva den står for uten at vi trenger å delta på deres møter. 

Også når det gjelder ubekreftede påstander om underfulle ting, er det naturlig at en sunn kristen inntar en nøktern og avventende holdning. Å være kritisk til nye ting eller høytflyvende idéer er ikke nødvendigvis noe negativt, i ordets egentlige betydning. Alt skal prøves, ikke godtaes uten videre. Og prøven består i at en undersøker om det stemmer med hva Bibelen sier. 

Et par ting til må nevnes i denne sammenhengen. Det er ikke alle som har like stor evne til å gjennomskue "tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud" (2 Kor 10,5). Likevel sier Skriften at "ikke en gang dårer skal fare vill", når de går på Herrens vei (Jes 35, 8). Sannheten i dette bekreftes når vi ser at mange av de groveste villfarelser kommer fra folk med stor intellektuell kapasitet. 

Hvordan henger dette sammen? Kortfattet kan vi si at alt beror på kraften i evangeliets ord, "ordet om korset" (1 Kor 1,18). Det som det kommer an på, er å eie og leve i syndenes forlatelse, i samfunnet med Jesus. 

Evangeliet er både et budskap og en kraft. Derfor er det å "prøve åndene" både å se etter om det som presenteres, er i samsvar med Bibelens ord, og å oppdage og kjenne om korsets sannhet er det som alt dreier seg om (jf. 1 Joh 2,21). Måtte aldri denne kraften bli borte hos oss!