Artikel nr 4 fra blad nr 1-2004
Emne: Vitnesbyrd og tjeneste
Kjærligheten - troens tegn


Av Odd Eivind Stensland

Jesus sier at i de siste dager skal kjærligheten bli kald hos de fleste (Matt 24,12). Han sier ikke at selve kjærligheten skal bli kald. Men den skal bli kald hos de fleste.

Jesus er sammen med sine disipler på Oljeberget da han taler om det som vi leser i Matteus kapittel 24. De spør ham om hva som "skal være tegnet på ditt komme og på denne tidsalders ende?" Dette spørsmålet svarer ikke Jesus på umiddelbart. Han sier derimot: "Se til at ingen fører dere vill!" (v 4) Det var hovedsaken.

Så begynner Jesus å fortelle om hvordan det skal gå til i de siste tider.

"For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill. Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene. Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal da falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste." (v 5-12)

Det at kjærligheten blir kald, er et av kjennetegnene på de siste tider. Det blir så kaldt mellom venner, naboer, ektefeller. Det finnes ektefolk som nesten aldri snakker i sammen. På alle felt i samfunnslivet blir det så kaldt og ukjærlig mellom mennesker.

Forlatt sin første kjærlighet

I Åp 2,1-7 hører vi om menigheten i Efesus. På sin tredje misjonsreise var Paulus bortimot tre år i Efesus. Ingen steder har han virket så lenge (se Apg 18,19; 19,1-20; 20,17-38).

Her fikk Paulus oppleve en rik tid med mye vekkelse (Apg 19,10 flg).

"I Efesus blir jeg inntil pinsen; for en stor og virksom dør er opplatt for meg, og det er mange motstandere" (1 Kor 16,8-9). Så begynte Paulus som bibelskolelærer i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år (Apg 19,9-10; 20,29-31).

Det fortelles at apostelen Johannes slo seg ned der på sine eldre dager. Så de hadde mye god forkynnelse.

Siste gang vi hører Efesus nevnt, er i sendebrevet i Åpenbaringsboken.

Menigheten i Efesus fikk en god attest: "Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett." (Åp 2,2-3)

Men så kommer det et "men": "Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet" (2,4). Det som var galt med denne menigheten, var i grunnen alt. De hadde forlatt sin første kjærlighet. De hadde forlatt Jesus. Hvordan kunne det skje? De hadde god forkynnelse, åndsfylt forkynnelse. De hadde både Paulus og Johannes der.

Det står ikke at de hadde mistet sin første kjærlighet, men de hadde forlatt den.

Min første kjærlighet

Hva var det som skapte din kjærlighet til Jesus første gangen? Var det ikke det at du fikk se at Jesus har jo forlatt meg all min synd. Var det ikke det at nøden over din synd drev deg til Jesus, og du fikk all din trøst i ham? Jo! Rosenius skriver om denne sak om hva som er brudens kjennetegn: Det er "at Kristus er uunnværlig. Først og fremst som forsoner og rettferdighet. Så også til helliggjørelse og forløsning." Selv om menneskene er ulike, så er det én ting som kjennetegner de sanne troende: Kristus er deres dyreste skatt, og de kan ikke miste ham.

Det som hadde skjedd med menigheten i Efesus, var at Jesus ikke var uunnværlig. Jesus var kjær for dem tidligere, men nå var det andre ting som var kommet inn, som hadde fått større plass og betydning for dem. Vi skal merke oss at det er bare den som først har mottatt kjærligheten, som kan miste den. Det er vondt å vite. De hadde altså forlatt Jesus. Går det an? Ja! Så lenge Jesus ikke er den eneste trøst for ditt hjerte. Jesus kan aldri bli nummer 2, for da har du forlatt ham.

Simons hus

I Luk 7,36-50 kan vi lese at Jesus er invitert på mat i Simon sitt hus. Så er det en kvinne i byen som må treffe Jesus. Hun begir seg i vei for å finne ham. Dette minner oss om det som står i Høysangen 3,1-4: "På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg."

Det var om å gjøre å treffe Jesus. Da hun kom inn i huset tok hun fram alabastkrukken sin med salve. "Hun stilte seg bak Jesus, ved hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med sitt hår, og hun kysset hans føtter og salvet dem med salven" (Luk 7,38). Da sier Jesus til henne: "Dine synder er deg forlatt. Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" (Luk 7,48.50)

Hva var forskjellen mellom Simon og synderinnen? Det var kjærligheten til Jesus. Det er kjærligheten Jesus ser og spør etter. I Joh 21,15-17 stiller Jesus Peter et spørsmål tre ganger: "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!" (Jf. 1 Kor 13,1-3)

Kjærlighet til Jesus

Jeg har en god kone. Hvorfor valgte jeg Torhild? Var det fordi hun skulle lage mat til meg, vaske klær, holde orden i huset? Nei! Hvis det var grunnen, hadde jeg heller gått til anskaffelse av en robot. Den kunne jeg hatt programmert inn så den kunne gjort alle de ovennevnte oppgaver og mer til. Grunnen til at jeg valgte Torhild var at jeg ville ha hennes kjærlighet. Hva ville hun ha av meg? Hun ville ha min kjærlighet.

Hvordan kan jeg vite at jeg elsker Jesus? I Joh 14,21 sies det hvem det er som elsker Jesus: "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg."

Mange kan oppfatte dette slik at de tenker at jeg kan da ikke elske Jesus, fordi jeg holder ikke hans bud. – Å holde i denne sammenhengen betyr noe annet enn å være fullkommen etter loven. Det betyr å holde vakt over, oppbevare verdifulle ting.

Det er noe som du har fått som din største skatt her på jord, noe som har den største verdi for deg, som du ikke kan miste. Det er Jesus. Du må gjerne ta det ene ifra meg, og det annet må bare gå. Det er derimot en ting jeg aldri må miste. Det er Jesus som min frelser og forsoner. Dette er bare en annen måte å si det på, at Jesus er din første kjærlighet. Du som har det slik: så sier Jesus i Joh 14,21. "Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."

Det finnes en tale om bot som ikke setter kjærligheten til Jesus i sentrum slik som vi har pekt på her. Vi vil ta fram et aktuelt eksempel på det, og sammenligne med det vi lærer av beretningen om synderinnen i farieseerens hus.

"Vi er frie"

Dette er den danske tittelen på en bok (på norsk heter den "Oppbrudd"). Boken handler om to tidligere Mariasøstre, Marianne Jansson og Riitta Lemmetyinen. De gikk inn i De Evangeliske Mariasøstre, og kom til deres hovedsenter, som lå på landområdet Kanaan i Darmstadt i Tyskland. Forfatterne har skrevet boken på grunnlag av sine personlige erfaringer i de henholdsvis 17 og 19 år de har tilhørt Mariasøsterfellskapet.

Søsterfellesskapet ble grunnlagt i 1947, som begynte med syv unge jenter. Nå er tallet langt over 100. To såkalte "mødre" ledet dette fellesskapet. Utenom grunnleggeren, Mor Basilia Schlink, var det Mor Martyria.

Som navnet tilsier heter det "De Evangeliske Mariasøstre" Men det er ikke mye evangelisk over dette. De seiler under falsk flagg, og gir seg ut for å være noe som de i virkeligheten ikke er.

Gjennom sine skrifter, oversatt til mange språk, forfattet av lederen, Mor Basilea, og merket M. B., er bevegelsen velkjent innen kristenheten verden over. Oppskriften som skal forklare denne virksomhetens vekst, heter anger og bot. Boten er det salige liv.

Det som preger fellesskapet, er mystiske opplevelser, syner, åpenbaringer og profetier som Mor Basilia har. De måtte ikke si henne imot. Ganske enkelt: Bare lyde! Hun brukte mye Bibelen, men alltid på bakgrunn av hennes egne åndelige opplevelser. Den kristne skulle hjelpes til en dypere etterfølgelse og en sterkere kjærlighet til Jesus. Veien til dette går gjennom bot, anger og omvendelse.

Hvordan blir denne brudens kjærlighet til Jesus min?

Mor Basilia spør hvorfor Jesus ble et menneske? Det var fordi Jesus ville ha en brud, som kun elsker ham. Hun beskriver kjærligheten som en bruds kjærlighet, som fører til at en må oppgi alt. Mariasøstrenes egentlig kall ligger i å få denne brudekjærligheten.

I Mariasøsterfelleskapet skjer ikke dette uten visse forutsetninger. For å få denne kjærligheten må synden beseires. De skulle kjempe mot sine fiender et kvarter om dagen i tro med bønn og sang. Da skulle de befries fra sine synder ved sin troskamp. Hver dag skulle de kjempe mot sitt hovmod eller egoisme, og så skulle de langsomt bli befridd fra det. Ved å dø fra selvlivet, især egenviljen, er det mulig å oppnå brudekjærlighet til Jesus. Søstrene skulle ved stadig selvfornektelse drepe viljen og utslette naturlige tilbøyeligheter.

Slik dette ble praktisert, var det ikke noe annet enn en systematisk identitetsnedbrytelse og åndelig fangenskap. "Jo mindre jeg har den Herre Jesus, jo mer behøver jeg det andet og omvendt. Jo mer jeg begærer mat, søvn osv., og vil tilfredsstille mine sjælelige behov, jo mindre får jeg del i Jesus" Selve frelsen er avhengig av dette. En av søstrene måtte spørre seg selv: Kan virkelig frelsen være avhengig av spise og sovevaner?

Veien ut av det ...

Det startet med at en av søstrene fikk et brev fra far som inneholdt en talekassett fra et møte han hadde holdt. Emnet var: "Troens kamp og troens hvile". Hun undret seg da hun leste tittelen "troens kamp". Det kjente hun til. Det var det nok av her på Kanaan. Det var stadig videre, stadig videre. Men "troens hvile", det var ukjent for henne. Hun måtte spørre seg selv om det finnes en troens hvile? Når hun hører faren taler, sier han blant annet: "Der er farlige fælder i troens kamp, som kan føre en ærlig kæmpende til at fortvile. Der lurer en fare, når den kristne delvis stoler på Gud og delvis på sig selv. Vi kan ændre vor opførsel, men mennesket kan aldrig kæmpe sig til et sind, der opriktigt elsker Gud og sin næste. Det er ene og alene en gave til den troende. En gave, der kommer udefra."

Gjennom lesningen av Luthers kommentar til Galaterbrevet, ble mange ting avklart, og ble til sjelehjelp.

"En pengeutlåner hadde to skyldnere"

Når Jesus henvender seg til synderinnen så sier han: "Dine synder er deg forlatt. Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" (Luk 7,48.50)

Det var grunnen. Syndene hennes ble ikke forlatt fordi hun hadde strevd et kvarter om dagen med å legge dem av. Men det var fordi hun trodde, og var avhengig av Frelseren.

Vi skal merke oss det spørsmålet som Jesus stiller til Simon: "Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han ettergav mest. Han sa til ham: Du dømte rett!" (Luk 7,40-43)

Hva er den verste stilling et menneske kan stå i ovenfor Gud? Det må vel være å stå som en stor synder innfor Gud? – Det er ikke det verste. Den situasjon du kan komme i er at du blir stående innfor Gud og kun skylder Gud 50 denarer. Hva skjer med det mennesket som kun skylder 50 denarer? Han blir aldri en synder for Gud. Han kommer aldri i den stilling at han må rope til Gud om nåde. Det er dette bilde som Jesus anvender ovenfor Simon. Simon er den som skylder 50 denarer. Synderinnen er den som skylder 500 denarer.

Det Jesus vil si til Simon er dette: Du er egentlig en veldig bra mann, du. Du har invitert meg inn i ditt hus. Du har gitt meg mat. Du har også levd et fint liv. Du skylder "bare" 50 denarer. Det er ikke mye, Simon. Men jeg vil gjøre deg oppmerksom på at om du nå strever aldri så mye, og lever aldri så fint liv, så klarer ikke du å betale mer av på gjelden, enn at du fremdeles har 50 denarer til rest. Hva vil du gjøre med de 50? De er jo også gjeld. Så står Simon der, og har ingenting å si.

Offer

Mor Basilia lærte også at Jesus ikke har sonet ferdig, og at vi derfor med våre offer må trøste og hjelpe Jesus så han skal kunne klare det. "Dermed sker det en forandring af den bibelske korsteologi. Gud giver ikke længere mennesker trøst gennem Jesu kors, men mennesket må trøste Kristus gennem det kors, som det selv bærer!"

Mor Basilia bruker et billede av to vektskåler. "I endetiden er menneskehedens synder imidlertid blevet så mange, at Jesu offer alene ikke er nok til at holde vægtskålene i ligevægt. De troendes offer må tilføjes. Jesus søger efter "offersjæle". En profeti av Mor Basila lyder slik: "Her er vægten for min hellige retfærdighed. På den ene side ligger verdens milliontallige skyld. Til trods for Sønnens offer falder de stadig dybere i synd. På den anden side ligger hans uskyldige liv, som tidligere har kunnet opveje al skyld. Men se, verdens blytunge last trykker stadig tungere (syndeverdenen). Derfor kald, kald, kald bestandig på nye offersjæle, som hengiver sig til ham. Deres offer vejer tungere end guld."

Synderinnen

Var det på denne veien at synderinnen fikk sine synder tilgitt, at hun måtte streve med seg selv? Nei! Hun hadde en gjeld på 500 denarer. Det var en gjeld som var så stor at hun hadde ingen mulighet til å betale for seg. Men da fikk hun høre at alle hennes synder var forlatt. Hva var grunnen til det? Det er fordi at en annen har betalt.

"Jesus kom med dine summer, og min gjeld for meg betal". "Har du mange synder? Jesus deg forkynner, gjelden er betalt".

Det er blitt brakt et offer av Jesus, som er gjort en gang for alle. "…en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv" (Heb 7,27).

Et gyldig betalingsmiddel

En kamerat minnet meg en dag i telefonen om et ord som ble så godt for ham. Det var ordet i 5 Mos.16,16, siste delen av verset: "Ingen skal vise seg for Herrens åsyn tomhendt." Den som skal vise seg for Herrens åsyn, kunne aldri kunne komme tomhendt. Det ser vi av ypperstepresten i den gamle pakt. "For hver yppersteprest blir innsatt for å bære fram gaver og offer" (Heb 9,3). Når ypperstepresten skulle gå inn i det aller helligste da måtte han ha blod med seg. Fordi at ingen kan "vise seg for Herrens åsyn tomhendt".

Så leser vi i Heb 9,3 om Jesus som er vår yppersteprest. "Derfor er det nødvendig at også han har noe å frambære." Hva var det Jesus bar fram? Han bar seg selv fram, da "Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle" Heb 10,10).

Det var "ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning" (Heb 9,12. Her ser du hva betalingsmiddelet var. Det var hans eget blod. Nå gikk Jesus inn til Faderen og la hele kjøpesummen på bordet framfor Gud. Derfor kunne Jesus tilgi denne kvinnen, selv om hennes synder var mange og store. "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1 Pet 1,18-19)

Så fikk hun lov å tro forlatelse for sine synder, selv om hun ikke var verdig til det, selv om hun var mislykket. Det var fordi en annen har fått det til for henne.

Dette gjelder også for deg. La oss takke og ære Ham for det.