Vi har i en tidligere artikkel sett litt på Jesu oppstandelse som et historisk faktum, og hvor pålitelige beretningene om dette er (Bibelsk Tro nr. 2/2001).
Men hvilken betydning har egentlig disse beretningene for oss?
Når vi stiller dette spørsmålet, tenker vi ikke bare på hva Jesu oppstandelse betyr som grunnlag for vår tro, men også på hva vi lærer av enkelthetene i disse beretningene. For det er fortalt ulike trekk i evangeliene, og det er klart at disse har sin betydning.
Vi
skal derfor i denne artikkelen gå igjennom oppstandel-sesberetningene i
hvert av evangeliene (og dessuten Apg 1 og 1 Kor 15), og peke på noen
av de viktigste sidene av disse.
Men før vi begynner å se på de enkelte trekk, kan det være på sin plass å merke seg to viktige sider som er felles for alle evangeliene:
1) Beretningene om Jesu oppstandelse og det at han møtte disiplene som den oppstandne, skaper tro (jf. Joh 20,30-31). Aller mest framtredende er dette når det gjelder det som hendte på første påskedag.
2) Den oppstandne Kristus underviste disiplene og forberedte dem på den kallsoppgave som lå foran dem og andre som kom til tro – å bringe evangeliet til jordens ender (Apg 1,3). Disse to sidene ligger under også når vi ser på de øvrige detaljene i oppstandelsesberetningene.
Matteus – kapittel 28
Matteus-evangeliet er tydeligvis skrevet særlig med tanke på jøder, for å vise at Jesus er den lovede Messias.
I dette evangeliet finner vi fire trekk som ikke er omtalt på samme måte andre steder: 1) Jordskjelvet og engelen som steg ned og åpnet graven, 2) Jesu møte med kvinnene på veien tilbake fra graven, 3) vakten og de falske ryktene som ble spredt blant jødene, og 4) Jesu møte med disiplene på et fjell i Galilea. Disse trekkene er samtidig stikkord for de fire avsnittene som det er naturlig å dele Matteus’ beretning om oppstandelsen inn i.
Vi kan si at Matteus understreker to hovedsaker. For det første har beretningene det vi kan kalle et "apologetisk" formål – å peke på oppstandelsens faktum.
Engelen som kom fra himmelen og rullet bort steinen fra graven, viser at oppstandelsen ikke har noe med menneskers gjerninger å gjøre. Den var et guddommelig under (jf. Rom 1,4). Engelen ble ikke sendt for å "slippe ut" den oppstandne Kristus, men for å vise mennesker hva som hadde hendt, at Jesus hadde stått opp og graven var tom.
Også beretningen om vakten og jødenes ledere demonstrerer oppstandelsens historiske faktum. Jødene forsøkte å spre falske rykter, men viklet seg inn i selvmotsigelser. Deres anstrengelser for å hindre disiplene i å komme om natten og fjerne Jesu legeme – om de hadde tenkt på det, tjente til å bekrefte at det virkelig skjedde noe som hverken de eller andre mennesker hadde kontroll med.
Den andre hovedsaken som Matteus understreker, er at Jesus møtte sine
som den levende og oppstandne Frelser. Matteus konsentrerer seg om to
slike hendinger.
Det første møtet var med den vesle flokken av kvinner som hadde kommet til graven for å fullføre handlinger som hørte med til gravleggelsen, men som de ikke hadde tid til å utføre før sabbaten. For dem ble møtet med Jesus en bekreftelse på budskapet som engelen hadde kommet med – både at det var sant at Jesus var stått opp, og at de ble sendt med bud til disiplene.
Det er verdt å legge merke til den blandede reaksjon som kvinnene hadde da de vendte heim etter å ha møtt engelen ved graven: Frykt og stor glede (v 8). Fra en side sett er dette stikkord for den naturlige reaksjon på et møte med Guds under. Da er frykten ikke først og fremst redsel, men ærefrykt for den hellige Gud. På den andre siden ser vi at både frykt – blandet med tvil – og glede skiftet hos Jesu disipler i dagene framover.
Selv om Matteus nevner dette trekket før han forteller at Jesus selv møtte kvinnene, kan det hende at beskrivelsen er ment å omfatte hele opplevelsen som kvinnene hadde ved graven og på tilbakeveien.
I alle fall er hendelsesforløpet et eksempel på sammenhengen mellom forkynnelsen om Jesus og møtet med ham. Budskapet forbereder møtet med den levende Frelser.
Dette
møtet hadde som formål å bekrefte for kvinnene deres personlig tro på
at Jesus var stått opp, og å gi dem frimodighet til å bringe fram det
budskapet de hadde fått. Slik ble de øyenvitner i dobbelt forstand –
både om den tomme graven og om at Frelseren levde. Kvinnene omfavnet
Jesu føtter – et tegn på at de trodde på ham som Herre og Gud. Denne
detaljen viser troens naturlige reaksjon i møtet med den oppstandne
Herre. I tillegg gir den oss en demonstrasjon av at Jesus virkelig var
legemlig oppstått – ikke bare en ånd som viste seg for dem.
Både engelens budskap til kvinnene og den siste hendelsen som Matteus
forteller om, legger vekt på Galilea. Hvorfor det?
I Galilea hadde Jesus begynt sin offentlige virksomhet (Matt 4,13-17). Her hadde han vandret under en stor del av sitt virke, og her hadde han undervist disiplene. Slik knytter den levende Frelser sin undervisning av disiplene mellom oppstandelsen og himmelfarten, til det de hadde hørt og opplevd den tiden de hadde vandret sammen med ham. Det ble en påminning og en bekreftelse for dem av alt det Jesus hadde lært dem. I Galilea var det også lettere å komme bort fra folkemengden og få ro og fred til denne undervisningen. Kanskje Jesus ønsket det også etter oppstandelsen.
Dessuten
viser det at Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen gjentatte ganger
og på ulike steder, at han virkelig var oppstått, og at det ikke var
noe de hadde innbilt seg. At den siste siden var nødvendig, ser vi
blant annet av at det endog i begynnelsen av møtet på fjellet i Galilea
var noen som tvilte (Matt 28,17).
Dette møtet, det siste som Matteus forteller om, var først og fremst
konsentrert om den oppgaven Jesus ga sine disipler i verden. Men vi
skal være klar over at når vi bruker ord som "dåpsbefalingen"
eller "misjonsbefalingen" om det siste avsnittet i
Matteus, har vi lett for å legge så mye vekt på det som sies om selve
oppgaven, at vi glømmer bort det andre som Jesus talte til disiplene om.
Ordene om kallsoppgaven er nemlig "rammet inn" av Jesu løfter til disiplene. Det er møtet med den oppstandne Frelser som er forutsetningen for kallet til vitnetjeneste. Derfor er det de at som tror på Jesus, blir kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag (jf. 2 Kor 4,1). Og Jesu disipler sendes ut med forvissningen om at de ikke går alene. Han er med hver dag, inntil verdens ende.
Når vi har dette klart for oss, skjønner vi også forskjellen på "kall" og "plikt". Samtidig skal vi ha det klart for oss at det er et bestemt oppdrag frelsens Herre har gitt sine disipler i verden. De skal – ved å vitne om evangeliet (jf. Matt 24,14) – virke slik at Kristus kan få disipler blant alle folkeslag. De skal bringes inn i dette fellesskapet ved å komme til tro og få del i dåpen i den treenige Guds navn. Og de skal bevares og føres fram i troen ved at de blir opplært i Kristi ord.
Markus – kapittel 16
Beretningene om oppstandelsen hos Markus er delt i to hoveddeler. Den første er en beretning om kvinnene som kom til graven (v 1-8) Den andre delen er en oppsummering, der det nevnes flere eksempler på hvordan Jesus viste seg etter oppstandelsen, og det oppdrag han ga sine disipler, blir presentert (v 9-20).
Når det gjelder beretningen om kvinnene som gikk til graven, legger Markus – til forskjell fra Matteus – hele vekten på den frykt som grep kvinnene (v 8). For det er den naturlige første reaksjon på en slik opplevelse som de hadde hatt (jf. Luk 5,8-9). Gleden, som Matteus taler om, kommer når det går opp for en hva det betyr at Frelseren lever og tar seg av mennesker i nåde.
Dessuten ser vi i resten av kapitlet at Markus stadig understreker disiplenes vantro – inntil Jesus fikk overbevist dem. Både kvinnene og disiplene var totalt uforberedt på at Jesus skulle stå opp fra graven – selv om han hadde talt til dem om det på forhånd. Det er tale om naturlige reaksjoner ut fra de omstendigheter som evangeliene beretter. Reaksjonene kunne ikke ha vært slik dersom det var tale om et bedrag – som jødenes ledere prøvde å gi inntrykk av (Matt 28,13-15).
Måten det er fortalt på, bærer preg av at beretningen om kvinnene ved graven bygger på direkte øyenvitneskildringer. Det gjelder både den enkle måten det er fortalt på, og små detaljer som er tatt med. Markus har med mer enn Matteus om kvinnenes besøk ved graven.
Både Matteus, Markus og Lukas forteller at engelen (som Markus beskriver som "en ung mann") først sier til kvinnene at Jesus er stått opp. Markus og Matteus legger også vekt på at kvinnene skal ta med en beskjed fra Jesus til disiplene, at han skulle møte dem i Galilea.
Og så har Markus med en spesiell liten detalj – at det ble sendt en egen hilsen til Peter. Dette kan være et tegn på at det er rett som tradisjonen fra oldkirken sier, at Peter har vært hovedkilden da Markus skrev sitt evangelium. I alle fall får dette trekket en spesiell betydning når vi tenker på Peters fornektelse da Jesus ble tatt til fange, og det hører naturlig sammen med det som ellers er fortalt om at Jesus tok seg av Peter på en særlig måte etterpå (jf. Luk 24,34; Joh 21,15 flg).
Litt mer må vi si om kvinnenes frykt. Ser en vers 8 isolert, kunne en kanskje få inntrykk av at det først og fremst er tale om redsel eller panikk. Men det samsvarer ikke med at engelens budskap er gjengitt nøyaktig. At kvinnene ikke fortalte om sin opplevelse til andre, må bety at de ikke snakket om den til andre enn disiplene. Kvinnene ved graven ble de første vitner om oppstandelsen, men det var ikke ved dem denne sannheten ble gjort offentlig kjent.
I oppsummeringen i den siste delen av kapitlet ser vi for det første at
det er en stigning i antallet som Jesus viste seg for. Først møtte han
Maria Magdalena (jf. Joh 20,11-18). I den forbindelse føyer Markus til
en opplysning om hva Jesus hadde gjort for henne – et personlig trekk
som viser hvordan Jesus tar seg av dem han har frelst. Deretter kom han
til de to som gikk ute på landet (Emmaus-vandrerne, jf. Luk 24,13-35).
Til sist viste han seg for alle disiplene samlet, mens de holdt måltid.
For det andre legger Markus vekt på disiplenes tvil og vantro (v 11.13.14). Markus sier at Jesus endog måtte irettesette disiplene for deres vantro. Holder vi dette sammen med den kjensgjerning at det var kvinnene ved graven som først kom med bud om at Jesus var stått opp, får vi enda en bekreftelse på at Jesus er en levende Frelser, og at det er han som skaper troen – på en annen måte enn mennesker tenker. For etter jødenes, og disiplenes, tankegang var det ikke sikkert at kvinnenes vitnesbyrd var pålitelig (jf. Luk 24,22-23). Framstillingen ville ha vært helt annerledes om ikke forfatterne av evangeliene hadde fortalt om reelle begivenheter. Budskapet om Jesus skal vi sette vår lit til, ikke ut fra hvem som bringer det, men fordi det er sant.
Videre
understreker Markus den forandring som skjedde med disiplene ved møtet
med den oppstandne Frelser (v 20).
Og til sist – Markus taler også om den kallsoppgave som den levende Herre ga til disiplene. Uttrykksmåten er forskjellig, men det tilsvarer i sak det som er sagt hos Matteus. Han forteller om det som ble sagt ved et spesielt møte på et fjell i Galilea, mens det nok er mest naturlig å oppfatte det som er sagt hos Markus, som en sammenfatning av noe som Jesus talte med disiplene om i tiden etter oppstandelsen.
Som Matteus sier Markus at evangeliet skal bringes til alle folkeslag, og at det å ta imot dåpen hører sammen med å tro så en blir frelst. Markus understreker også den dobbelte virkning av forkynnelsen: Tro til frelse, eller vantro, som fører til fordømmelse.
Et spesielt trekk hos Markus er omtalen av de tegn som skal følge med dem som tror (v 17-18). Det er tegn som kan bekrefte at budskapet er sant. Men det er en stor misforståelse å oppfatte dette som at slike tegn må være med for at forkynnelsen av evangeliet skal være effektiv. Markus sier jo at det er Herren som sørger for tegnene (v 20). Så de skjer ettersom han ser det er tjenlig. (Et eksempel: Bokstavelig å ta slanger i hendene er det bare nevnt ett tilfelle av seinere i Det nye testamente, og da var det tale om et uhell, Apg 28,3-6).
Markus avslutter sitt evangelium med å omtale Jesu himmelfart, og at oppgaven med å utbre evangeliet tok til.
Lukas – kapittel 24
Det som er fortalt i Lukas-evangeliet i forbindelse med Jesu oppstandelse, kan vi dele i tre deler: 1) Kvinnene ved graven (v 1-12), 2) Emmaus-vandrerne (v 13-35), og 3) møtet med alle disiplene (v 36-49). Til sist fortelles det om Jesu himmelfart (v 50-53), som skildres mer utførlig i begynnelsen av det andre skriftet Lukas har forfattet, Apostlenes gjerninger.
Et trekk som Lukas legger særlig vekt på, er at Jesu lidelse, død og oppstandelse skjedde i samsvar med det som var forkynt på forhånd. Kvinnene blir minnet om hva Jesus selv hadde sagt i Galilea (v 6), og både til Emmaus-vandrerne og til den samlede disippelflokken forklarer Jesus hvordan dette var i samsvar med hva Gud hadde sagt på forhånd i Det gamle testamente (v 25-27.44-45). Det er Ordet som skaper sann tro.
Det er Lukas som legger mest vekt på denne siden i forbindelse med oppstandelsesberetningene. Men sammenhengen mellom profetiene i Det gamle testamente og Kristi gjerning blir understreket også i de andre evangeliene (se f.eks. Matt 1,22; Joh 19,36-37). Lukas framhever at alle skriftene i Det gamle testamente peker på Kristus (v 27).
Vi kan godt si at Matteus og Markus legger spesiell vekt på å vise at oppstandelsen er et historisk faktum, Lukas understreker Bibelens sammenheng, og Johannes framhever møtet mellom den levende Frelser og den enkelte. Dette er selvsagt noe skjematisk framstilt, for det er flere sider som blir omtalt i hvert av evangeliene. Lukes er jo også opptatt av at Jesus møtte enkeltmennesker, og han omtaler disiplenes tvil. Men den vektleggingen vi har nevnt, peker på noen hovedsannheter i forbindelse med disse beretningene, og noe av det som er forutsetningen for kallet til vitnetjeneste.
Ser vi litt nærmere på enkelthetene i beretningene, finner vi at Lukas omtaler litt andre trekk enn de andre evangeliene – et tegn på at det var flere som hadde fortalt det de var vitne til. Når det gjelder kvinnene ved graven, forteller Lukas om hvordan de var i villrede da de fant at steinen var veltet bort og graven tom. Lukas nevner også at det var to engler, og at de begynte med å stille spørsmål til kvinnene – nettopp for å føre tankene deres hen på hva Jesus hadde sagt på forhånd.
Også hos Lukas har Peter en viktig plass i beretningen. Vi får ganske kort vite at Peter sprang til graven straks han fikk høre hva kvinnene fortalte, for å se om det stemte det de sa (v 12) – noe som Johannes forteller mer detaljert om. Vi får også høre at Jesus personlig møtte Peter en gang den første påskedagen (v 34).
Men det er fortellingen om de to disiplene som gikk til Emmaus, som får
størst plass hos Lukas (v 13-35). Den viser oss for det første hvordan
disiplene var i villrede. Det var kanskje for å komme unna forvirringen
at de midt på dagen tok fatt på turen til Emmaus – antagelig et par
timers gange.
For det andre minnet Jesus dem om hva Skriften sa, og han forklarte Det gamle testamente for dem. Og det gjorde han før han ga seg til kjenne for dem, mens de gikk sammen på veien.
For
det tredje er det lærerikt å legge merke til hva det var som gjorde at
de to disiplene kjente Jesus igjen. Utleggingen av Skriften var en
grunnleggende sak. Og det som til sist gjorde utslaget, var at de
kjente igjen hans gjerninger da de hadde måltid sammen. At Jesus straks
ble usynlig for dem, er nok et vitnesbyrd om at hans samfunn med sine
disipler skulle være annerledes etter oppstandelsen enn det var mens de
vandret sammen med ham under hans jordiske virke.
Beretningen om disiplenes samling i Jerusalem om kvelden på påskedagen,
inneholder også mange viktige trekk. Da samtalte disiplene om det som
hadde hendt tidligere på dagen. De to som var gått til Emmaus, kom
tilbake og fortalte hva de hadde opplevd. Og de fikk vite at i løpet av
dagen hadde også Peter hatt et møte med den oppstandne.
Da kom Jesus selv plutselig og sto midt iblant dem. En skulle kanskje tro at det straks måtte føre til stor glede. Men i virkeligheten var tvilende tanker fremdeles dominerende hos dem, slik at de trodde at de bare så en ånd. Jesus beviste for dem at han var legemlig stått opp, ved at han tok til seg mat sammen med dem.
Det er tre hovedtrekk som blir understreket i denne beretningen (v 36-49). For det første beviste Jesus for dem at han virkelig var oppstått. For det andre minte han dem innstendig om å gi akt på Skriftenes vitnesbyrd. Og for det tredje ga han dem kallet til å være vitner om den frelse han hadde fullbrakt.
To sider skulle være grunnleggende i den forkynnelsen som Jesus sa skulle lyde for alle folkeslag – omvendelse og syndenes forlatelse. Til slutt minte han dem om løftet om Den Hellige Ånd, som skulle være med og lede i vitnetjenesten.
Lukas avslutter sitt evangelium med å fortelle om himmelfarten, om at Jesus ga dem en velsignelse da han skiltes fra dem (v 50-53). En fort gjennomlesing kunne kanskje gi inntrykk av at dette var noe som skjedde like etter at Jesus hadde åpenbart seg for disiplene, men i den fortsettelsen av evangeliet som Lukas skrev, Apostlenes gjerninger, ser vi at det gikk en periode på førti dager mellom oppstandelsen og himmelfarten (Apg 1,3).
Johannes – kapittel 20-21
Johannes tar fram flere enkelthendinger, der Jesu møte med enkeltpersoner står i fokus. Noen av disse hendingene er ikke omtalt andre steder, mens Johannes i noen tilfelle utfyller detaljer i det som er fortalt i andre evangelier.
Men som det gjøres oppmerksom på, det er egentlig bare en brøkdel av det som kunne fortelles om Jesu liv og virke på jorden, som er nedskrevet i evangeliene (20,30; 21,25). Det vi har fått beskrevet, er typiske hendelser som viser hvem han er, og hva han kom for å gjøre.
Disse beretningene har en hovedhensikt: Å bringe mennesker til tro på Jesus, slik at de kan få evig liv (20,31).
Måten Johannes skriver på, bærer preg av at han skildrer noe som er selvopplevd (jf. 21,24). Mange små detaljer viser det.
Det første Johannes beskriver, er en hendelse som Lukas ganske kort hadde nevnt, nemlig at Peter besøkte graven etter at kvinnene kom tilbake og fortalte at den var tom (20,1-10). Johannes forteller at han var sammen med Peter ved den anledningen, og at det egentlig var Maria Magdalena som først hadde sprunget alene tilbake og gitt dem beskjed. Johannes var yngre og sprang fortere. Men han var tydeligvis mer beskjeden, og så ikke inn i graven før Peter kom. Det de der fikk se, overbeviste straks Johannes om at Jesus var legemlig stått opp. For linklærne, som var innsatt med velluktende salve, lå urørt igjen, akkurat der Jesu legeme hadde ligget, og det som hadde vært rundt hodet, lå igjen for seg selv. Slik kunne ingen "gravrøver" ha gått ifra det.
De øvrige beretningene hos Johannes forteller om forskjellige møter med den oppstandne. Først omtales Maria Magdalena (20,11-18; jf. Mark 16,9). Hun hadde tydeligvis fulgt etter de to disiplene tilbake til graven, der de nådde fram etter at de andre kvinnene var gått, og da Peter og Johannes vendte heim igjen, sto hun alene igjen med sin sorg. Hun hadde ikke kommet til tro på Jesu oppstandelse, slik Johannes gjorde ved å se den tomme graven og linklærne.
Da Maria så inn i graven, fikk hun se englene, som de andre kvinnene hadde sett tidligere, og snakket med dem. Men i stedet for at englene svarte på hennes spørsmål, var det en utenfor graven som tok til orde, en som hun tok for å være den som hadde ansvaret for å stelle hagen hvor graven lå. På samme måte som Emmaus-vandrerne skjønte heller ikke Maria at det var Jesus selv. Og på tilsvarende måte som med dem, gikk det opp for Maria da Jesus talte til henne på en måte hun kjente fra før, og sa navnet hennes.
Maria kaller Jesus "Mester", en betegnelse som uttrykker et trosforhold (jf. Joh 11,28). Han er Herren, den som har lært henne livets vei.
Så
får Maria et spesielt budskap fra Jesus å bringe til disiplene. Han
understreker at forholdet til dem som tror på ham, skal være annerledes
enn før, og at han snart skal fare tilbake til Faderen. Og han
understreker forholdet til Gud. Som Guds Sønn står han i et annet
forhold til Faderen enn de troende, men hver den som er Jesus disippel,
får være Guds barn.
Disiplenes møte med Jesus om kvelden første påskedag blir omtalt også
av Johannes (20,19-23). Men han føyer til noen detaljer. Han forteller
at disiplene fryktet jødene, og derfor hadde låst dørene. Men det
hindret ikke Jesus i å komme til dem.
Videre legger Johannes vekt på at den oppstandne Frelser bærer sårmerkene, og at disiplene trodde da de fikk se dem.
Dernest taler Jesus til dem om kallsoppdraget. Nå er det verket fullført som han var sendt av Faderen for å utføre, og nå er det han som sender sine disipler til verden for å fortsette hans verk ved å forkynne budskapet om syndenes forlatelse (v 23; jf. Luk 24,47). Som Lukas omtaler også Johannes løftet om Den Hellige Ånd, og sier at Jesus allerede denne kvelden ga dem et tegn på at dette løftet skulle bli oppfylt.
Noe som kommer igjen gang på gang i forbindelse med Jesu død og oppstandelse, er budskapet om fred.
Jesus
hadde talt om det før han gikk veien til Getsemane og Golgata (Joh
14,1.27; 16,33). "Frykt ikke!" sa engelen til kvinnene ved graven (Mark
16,6). Og to ganger i løpet møtet om kvelden første påskedag, sa Jesus
til disiplene: "Fred være med dere!" Første gang var det for å gi til
kjenne at det var ham selv som sto der. Andre gangen var det for å vise
at hans fred skulle være med disiplene og holde dem oppe i deres
vitnetjeneste for ham. En tredje gang lydde den samme hilsenen da Jesus
kom til disiplene igjen en uke seinere.
Et annet trekk som Johannes forteller, er at det var en av disiplene
som ikke var til stede på dette møtet, og som hadde vanskelig for å tro
at det de andre disiplene fortalte, var sant. Det var Tomas. Men en uke
seinere fikk også han møte den oppstandne (20,24-29).
Måten Jesus tok seg av Tomas på, omtaler to viktige saker. For det første førte Jesus sin tvilende disippel til tro ved å la ham berøre seg og kjenne på sårmerkene, slik at det ikke skulle være tvil om at han var legemlig oppstått. Da bryter Tomas ut i en sterk bekjennelse om Jesus som Herre og Gud. For det andre minner Jesus om at det normale er å tro ved å høre budskapet, ikke ved berøring eller spesielle syner og opplevelser (v 29).
Det siste understreker apostelen ved en tilføyelse til beretningen, der han minner om at det som er skrevet om Kristus, er det som skal bringe mennesker til tro (v 31).
Aller mest forteller Johannes om et møte som Peter, han selv og noen andre disipler hadde med Jesus ved Genesaretsjøen. Peter hadde fått de andre disiplene med på å forsøke sitt tidligere yrke – fiske. Det er ingen kritikk uttrykt i beretningen for dette. Hva skulle de ellers gjøre i ventetiden? Men fisket var mislykket den første natten. Og så kom Jesus til dem på stranden om morgenen, og gjorde i stand måltid til dem.
Det var Johannes som først oppdaget hvem det var som sto der, og gjorde Peter oppmerksom på det – et fint uttrykk for kristent vennskap og oppmuntring, og et nytt glimt av hvor forskjellige disse to var som mennesketyper.
Det er Jesu samtale med Peter etter måltidet som står i sentrum i denne beretningen (21,15-19). Jesus hadde møtt Peter tidligere etter oppstandelsen, men dette er en fornyelse av Jesu apostelkall til ham. Tre ganger hadde Peter fornektet Jesus – og tre ganger må han svare på spørsmål om sin kjærlighet til Jesus. Alle tre gangene peker Jesus på en kallsoppgave for ham, med litt forskjellige ord.
Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, men vi merker oss hvordan Jesus tar seg av Peter på en spesiell måte. Slik som Jesus hadde kommet med kallet en dag for noen år siden (Matt 4,18-22), slik sier han også nå: "Følg meg!" Og han gjør Peter oppmerksom på at det vil føre ham inn i forfølgelse, ja, til martyrdøden.
Samtidig er de andre disiplene vitne til denne samtalen. For fornyelsen av kallet til Peter var en fornyelse av kallet som de alle hadde fått.
Det er også Peter klar over, for etter at samtalen med Jesus er over, begynner han å spørre Jesus om hvordan det skal gå med Johannes. Det er noe så menneskelig i dette, å være opptatt av hvordan det skal gå andre. Men Jesus minner om at det er ikke så viktig. Det avgjørende er at den enkelte personlig følger Jesus.
Til slutt i skriftet omtales det som apostelen har skrevet om Jesus, som "vitnesbyrd" (21,24). Det er et viktig ord i Johannes-evangeliet (se f.eks. 1,19; 5,31-40). Det er vitnesbyrd fordi det er beretningen om kjensgjerninger, om hva Gud har gjort i Jesus Kristus. Det er også vitnesbyrd i den betydning at det er ved disse ordene menneskers forhold til Gud avgjøres, om en tar imot dem i tro og får evig liv, eller om en forkaster dem og går fortapt (20,31; 3,36).
Apostlenes gjerninger – kapittel 1
Dette skriftet er en fortsettelse av Lukas-evangeliet, og det begynner med beretningen om Jesu himmelfart, etter at han i førti dager hadde vært sammen med disiplene etter oppstandelsen (v 1-11).
Om Jesu samvær med disiplene i løpet av denne perioden, understrekes de to sidene som vi pekte på innledningsvis 1) At Jesus "beviste" at han virkelig var stått opp fra de døde, og 2) at han lærte dem om Guds rike og den kallsoppgaven de hadde fått (v 3).
To sider av disse samværene og denne undervisningen blir konkret nevnt. Det ene var løftet om Den Hellige Ånd, som skulle komme til dem på en spesiell måte noen få dager etter at Jesus ble opptatt til himmelen (v 4-5.8; jf. Luk 24,49; Joh 20,22).
Det andre er et spørsmål fra disiplene om framtiden for Israel. Jesus svarer at Gud har fastsatt tider og timer som det ikke er oss gitt å vite på forhånd. Jesu disipler skal være mest opptatt av å vitne om ham.
Resten av Apostlenes gjerninger forteller om den første perioden i denne vitnetjenesten, som begynte i Jerusalem, og skal fortsette til alle folkeslag er nådd og Jesus kommer igjen.
1 Korinterbrev – kapittel 15
Utenom evangeliene og begynnelsen av Apostlenes gjerninger er det Paulus som forteller om noen av de begivenheter som fant sted i forbindelse med Jesu oppstandelse (v 1-8).
Også for Paulus er det om å gjøre å understreke de to sidene som vi har vært inne på tidligere: 1) Jesu oppstandelse er et historisk faktum (jf. v 16-20), og det er budskapet om Jesus Kristus som gjør at vi kan komme til tro og bli bevart til evig liv (v 1-2).
En annen sak som Paulus framhever, er at begivenhetene i forbindelse med Jesu død og oppstandelse er i samsvar med det som Gud i Skriftene på forhånd hadde sagt skulle skje (jf. vektleggingen hos Lukas).
Det er tre grunnleggende historiske fakta som Paulus trekker fram her, og som er avgjørende for vår tro: Jesu død – det vil si at han ga sitt liv for våre synders skyld, at han ble begravet, og at han sto opp igjen fra de døde.
Som bevis for det siste regner Paulus opp flere ganger da mennesker møtte den oppstandne. Det gjaldt flere enkeltpersoner, men også større grupper – opp til mer enn 500 på én gang.
Hele seks ulike møter med den oppstandne blir regnet opp av Paulus. Tre av disse var med enkeltpersoner, tre med en større mengde mennesker. Fra den første dagen nevnes møtet med Peter (jf. Luk 24,34), og med alle disiplene – det møtet som fant sted om kvelden. Deretter omtales møtet med mer enn 500 samtidig, som ikke er nevnt i evangeliene, og det er vel rimelig å tro at dette var noe som skjedde i Galilea. Paulus understreker at de fleste av disse ennå var i live da brevet ble skrevet, så de kunne bekrefte at det han skrev, var korrekt. Et annet møte som ikke er omtalt andre steder, var med Jakob, han som var Jesu kjødelige bror, og som seinere ble en leder blant de første kristne, og forfatter av Jakobs brev. Det kan virke som om Jesu brødre ikke trodde på ham før etter oppstandelsen (jf. Joh 7,5). Det femte møtet Paulus nevner, med alle apostlene, var antagelig det som fant sted i Jerusalem i forbindelsen med himmelfarten. Til sist omtaler Paulus sitt eget møte med den oppstandne utenfor Damaskus (Apg 9).
Det passer godt å avslutte denne gjennomgåelsen av oppstandelsesberetningene her, med apostelen Paulus’ understreking av at dette, sammen med Jesu død på korset, er grunnleggende for vår tro.