Du
kan le din sjel til døde,
spøke livsalvoret vekk,
le – og legge livet øde
i din synd – ja, le i skrekk!
Du kan spøke med din tvil,
stivne til i dødens smil.
Du kan le din latter like
til det dødsfortvilte skriket.
Du kan
le mens hjertet gråter,
le – foruten å få svar
på de aller tyngste gåter
som et syndig hjerte har.
Du kan le som døv og blind,
bundet, bastet, snøret inn
i en løgn, i satans snare,
dødsens angst, i evig fare.
Latteren
er selve skallet,
som du skjuler smerten bak,
skjuler synden, skammen, fallet,
skjuler det du er for svak,
skjuler det du har forbrutt,
skjuler at du har forskutt
frelsens kall og Jesu nåde
og Guds bud, for selv å råde.
Alle
evige fordømte
lo som du på denne jord,
lo til alt mens de forsømte,
slik som du, Guds kall og ord,
lo forført i satans list,
lo til nådens siste frist.
For slik ler jo syndeslaven
på sin trellegang til graven.
Du kan
le, men synden fengsler,
binder deg og gjør deg arm.
Du kan le, skjønt tusen lengsler
gråter sårt der i din barm.
Det er bare én som kan
redde deg. Nå kaller han!
Vil du følge dette kallet
eller evig – evig falle?
Hør
det du, som ikke eier
håp og vilje mot og makt:
Jesus kom og all sin seier
byr han deg: «Det er fullbrakt!»
Så forlat deg helt på ham.
Det er etter hans program
å få redde nettopp slike.
Så tilhører du hans rike.
Og du
ler. – Det er en latter,
lykkegråt og jubelsang.
Slik lo også Sions datter,
løst fra all sin trelletvang.
Løst ved Jesus, er du hans.
Livets krone, seirens krans
og Guds store rikdom eier
du, ved Jesu Kristi seier.