Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Joh 1,11
Han kom. For en kjærlighet og nåde! Det ble født os et barn, en frelser for syndere i Betlehem. Halleluja! Velsignet være Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd! Offerlammet er her nå som kunne sone folkets synder og føre forlatelse for syndene frem i lyse dagen, så det nå ikke trenges noe offer lenger for synder her på denne jord. Selv sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du til meg. Det legeme som skulle gis for oss syndere så vi skulle bli hellige for Gud. Det legeme med Guds blod som skulle renne til våre alles synders forlatelse. Dine synder er også forlatt i Jesu blod. Forstår du hva som ligger i at det er fullbrakt? I at vi har en som gikk i vårt sted? En som ble født under loven? Som tok vår plass under alle Guds krav og som gikk i helvede i stedet for oss som ikke får det til å leve kristenlivet?
Og hans egne tok ikke imot ham. Å så veldig det er med oss kristne! Det står om det ytre kristenfolk her. De fleste av bladets lesere her tilhører de døpte og troendes flokk. Vi tok ikke imot ham. Er det deg? Ja, ordet sier det. Profeten Jesaja sier det samme i kap. 53: Vi aktet ham for intet. Vil du være bibeltro, må du også kanskje sanne denne dommen over ditt "kristenliv". For kanskje våger ikke du heller å gå fram til Gud før du har seiret over den synden som fanger deg hele tiden? Eller djevelen får holde borte fra nådestolen fordi du ikke føler det rett inne i deg? Eller når du har syndet; da følger du kjødet ditt som sier at nå må du bli litt bedre før du kan regne deg for en kristen igjen? Hvis det er slik du har det, er det fordi du ikke stadig lever i mottakelsen av Jesus. For han er alt for deg, både seier, en ny levende vei og din rettferdighet for Gud. For det står at Kristus er alt (Kol 3,11). Men har Gud gitt deg et større mål av tro, så har du nok gått veien om å lære din dype vantro mot evangeliet å kjenne. Ellers skulle du kanskje spørre deg selv om du er begynt å hoppe over gjerdet et annet sted, der døren ikke er?
Han kom til sitt eget. Her står det ikke noe tillegg om at det gjør han hvertfall aldri igjen. Nei, slik er han fortsatt. Han kommer til deg igjen, og han er ved full bevissthet, som en sa. Ikke tenk på mottakelsen han fikk, nå. Den er deg til dom uansett. Men tenk denne julen på at han kom til deg og at han kommer til deg. Det er noe på luthersk som heter å krølle tungen og si: "for meg". Er du i tvil, så hør profetens sanne tale om hvordan forholdet mellom deg og Jesus er i denne stund: Se, din konge kommer til deg (Sak 9,9). Jesus kommer til deg. La det gjelde! Ordet er mer sant enn dine tvil, enn dine fornuftige innvendinger. Men du sier: "Nei, ikke om Dovre falt skulle Jesus komme til meg som jeg er nå". Ordet sier at første gang tok han bolig i et fjøs som nok ikke hadde sett høytrykksvasker på noen år, og sant å si ser vel ditt hjerte også omtrent sånn ut i overført mening, hvertfall når det er en stund siden Jesus har vært der inne med Ordet om korset og sitt hellige legeme og blod. "Men hvordan det?" Jo, Herren har ikke forandret seg. Jesus Kristus er den samme i dag. Han kommer til den uverdige, uferdige, han tar fortsatt inn hos syndig mann og regner den ugudelige for helt tildekket i sine sår, akkurat som han gjorde med hyrdene, den syke ved Betesda dam, Sakkeus, Abraham, David og Paulus. Akkurat som han gjør med alle syndere. For Jesus han er tolleres og synderes venn.
Og hva kommer han med? Ja, Sakarias så det også (kap 9,9): Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han. Du er i deg selv ugudelig – han har rettferdighet med til deg. Du var under syndens makt og djevelens herredømme og i frykt for døden – han har ikke annet enn frelse å bringe til deg i disse vanskelige forholdene. Og så er du hard og kald i møte med Gud og ordet, men han er ydmyk - til ditt beste – både i forhold til Gud, til hans vitner og dine medkristne og dem utenfor forsamlingen. Mon det ikke var på sin plass å si Gud takk for at han ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, og for at han nå ikke kan annet enn å gi oss alle ting med ham (Rom 8,32)?