Da Hamar bispedømme i 1964 skulle ha ny biskop etter Kristian Schjelderup, ble disse nominert: Universitetsprofessor dr. Johan B. Hygen, rektor ved Teologisk Fakultet Alex Johnson og biskop i Sør-Hålogaland, H. E. Wisløff.
På spørsmål om hvorfor disse tre personer med så vidt ulik teologisk plattform skulle bli nominert, lød følgende uttalelse fra det sittende bispedømmeråd: "Fordi det skal være en viss spennvidde ved et bispevalg, har vi nominert disse tre.»
Jeg er gammel nok til å huske hvordan det gikk. H. E. Wisløff fikk flest stemmer, AP-regjeringen utnevnte Alex Johnson til ny Hamar-biskop, mens Johan B. Hygen kom på tredje plass, da stemmetallet ble offentliggjort.
Visst kan det diskuteres i ettertid den dristighet Hamar bispedømmeråd la for dagen i 1964, men jeg tror dets medlemmer synliggjorde en langt større redelighet, saklighet og spennvidde ved de kandidater som ble nominert enn det vi har vært vitne til 40 år etterpå av Oslo bispedømmeråd.
En så miserabel bispenominasjon som her er foretatt, må være unik i Norgeshistorien. Når rådets førstedame, Sigrunn Møgedal, uttaler til Vårt Land av 2. september at «dette er en kandidatliste med bredde, som gir reelle valgmuligheter, for de som skal delta i den kirkelige avstemningen», da må jeg med hånden på hjertet virkelig etterlyse hvilken «bredde» hun snakker om, da dette er et mesterskap uten sidestykke i tåkeprat. For når sant skal sies fins det ingen bredde ved de kandidater Oslo bispedømmeråd har nominert.
Hvorvidt Trond Bakkevig, Helen Bjørnøy, Trond Skard Dokka eller Tor Berger Jørgensen når toppen i antall stemmer, går ut på ett. For uansett fakultetsbakgrunn er det full samstemthet i for eksempel homofilispørsmålet, enten kandidatene kommer fra Menighetsfakultetet eller Universitetet. Det spiller lite eller ingen rolle. Det må også ha vært tilfelle innad i Oslo bispedømmeråd, hvor en homofil til og med sitter som medlem, og denne har sikkert latt sin røst høre sammen med Gunnar Stålsett i det som har skjedd.
Skulle det vært en bredde av aktuelle bispekandidater, hvorfor ble da Ole Christian Kvarme vraket? Mange av oss vet svaret: Det skyldes hans bibelske syn på homofili. Derfor nådde han ikke opp i den interne votering hos bispedømmerådet. Likevel er det mitt håp at de fleste menighetsråd og prester innen Oslo bispedømme setter biskop Kvarme på førsteplass, slik at vi unngår en ny homofili-liberal biskop i Norge.
KRF-politikeren Jon Lilletun begikk den tabbe å utnevne liberalteologen Gunnar Stålsett til Oslo-biskop i 1998. I sannhet en flause av skjebnesvangre dimensjoner.
Hva Valgerd Svarstad Haugland akter å gjøre, vet vi ennå ikke, men tar hun ansvar for utnevnelsen av en ny homofili-liberal biskop i Norge bidrar hun i tilfelle til ytterligere indre forråtnelse av Den Norske Kirke, og det kan ikke en politiker med kristent partinavn være bekjent av.
I sju nummer av Vårt Land, 16. – 23. september, ble de aktuelle kandidatene utfordret til å svare på 9 spørsmål. To av dem er ytterst alvorlige.
De to spørsmålene ble av avisen formulert slik:
1) Hvilken utvikling vil du arbeide for i Den Norske Kirkes forhold til homofile?
2) Går mennesker uten kristen tro fortapt?
Vi merker oss hvor samstemte de svar kandidatene gir, er i form og innhold. Jeg nevner de nominertes svar i alfabetisk rekkefølge.
1) Prost dr.theol. Trond Bakkevig og hans svar
Den Norske Kirke har homofile medlemmer. I Oslo bispedømme er det prester og andre medarbeidere som lever i partnerskap. Jeg ønsker at dette skal gjelde for hele Den Norske Kirke.
Mitt håp og min tro er at Guds siste ord til ethvert menneske er: Jeg elsker deg!
2) Generalsekretær Helen Bjørnøy og hennes svar
Jeg ønsker at alle mennesker uavhengig av seksuell legning skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter i kirken og i menighetene. Jeg vil arbeide aktivt for at ingen blir diskriminert eller stengt ute fra kirkelige stillinger eller verv på grunnlag av seksuell legning og partnerskap.
Når det gjelder spørsmålet om mennesker uten kristen tro går fortapt, det vet bare den allmektige Gud. Kirkens kall er å arbeide for at alle mennesker kommer til tro på Kristus. Om Gud har en vei til frelse for dem som ikke tror, det kan vi bare be om og håpe på.
3) Avdelingsdirektør i Kultur- og kirkedepartementet og tidligere prost Anne Lise Brodtkorb besvarer spørsmålene slik:
Jeg vil arbeide for full likestilling mellom homofile og heterofile – med respekt og forståelse for hvor krevende prosessen er.
På fortapelsesspørsmålet uttrykker hun seg slik: Her i verden går de ikke-troende glipp av troen på Kristus som livgivende kilde og utfordrer. l evigheten er vi alle utlevert til Guds nåde.
4) Universitetsprofessor i systematisk teologi, Trond Skard Dokka svarer på denne måte:
Jeg ser ingen prinsipielle grunner til å særbehandle homofile, og vil derfor arbeide for at de skal ha samme rett til kirkelige tjenester som andre. I praksis vil det allikevel ei tid være nødvendig med særbehandling. Den Norske Kirke har ikke gjort seg fortjent til homofiles tillit. Vi har mye å be om tilgivelse for, mange og dype sår som må heles. Det vil kreve stor oppmerksomhet og stor ydmykhet i kirken framover.
I fortapelsesspørsmålet sier han det slik: Etter vår kirkes lære er tro ikke en betingelse vi må oppfylle for å bli frelst. Kristen tro går ut på at all fortjeneste er tilveiebrakt og alle betingelser oppfylt av Jesus Kristus. Uten hans frelsesverk ville alt vært tapt. Med hans frelsesverk er frelsen gratis for alle. Kristen tro er tillitsfull mottagelse, det er å la Gud frelse. Jeg tror i det Gud tar meg inn i sitt evige rike for Jesu Kristi skyld. Det har Gud all makt til å gjøre – for alle.
5) Domprost Olav Dag Hauge har dette å si:
For meg er det viktig at kirken finner seg selv når det gjelder dens forhold til de homofile. Spørsmålet er blitt fokusert gjennom problemstillingen om lesbiske og homofile som lever i samboerskap eller partnerskap kan inneha prestestilling. I Oslo bispedømme er dette gjennomført. Det er viktig at disse også i fremtiden vil ha plass som prester i vårt bispedømme. l prinsippet mener jeg at kirken må ha et sentralt organ som kan vedta en felles kirkelig holdning i slike saker. For meg har Kirkemøtets og Bispemøtets flertallsuttalelse vært retningsgivende. Nå har kirken gitt seg selv en tenkepause, mens Lærenemda arbeider med disse spørsmål. Jeg vil derfor avvente Lærenemdas uttalelse før jeg sier noe mer om hvilken utvikling jeg vil arbeide for.
I spørsmålet om mennesker uten kristen tro går fortapt svarer jeg følgende: Så langt jeg kan forstå sier hverken Bibelen eller vår tro noe om dette. To ting vet vi med sikkerhet. At troen på Kristus gir frelse, og at Gud elsker alle mennesker. Det er ikke min oppgave å sette grenser for Guds kjærlighet og frelse.
6) Domprost Tor Berger Jørgensen besvarer spørsmålene slik:
Nærgående møter med homofile i min tid som generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap førte til et endret syn på homofili og homofilt samliv. Jeg vil arbeide for at også homofile som lever i partnerskap, skal få full aksept i vår kirke.
Årene som misjonær i en kirke i en minoritetssituasjon (1 prosent kristne i Japan) brakte spørsmålet om fortapelse i bakgrunnen i min tro og forkynnelse til fordel for fokus på nådens mysterium og Kristi herredømme. Tjenesten som prest i folkekirken har ytterligere utdypet dette fokuset.
7) Direktør i Kirkerådet, Erling Johan Pettersen, uttaler følgende:
Jeg vil delta aktivt i den helt nødvendige samtale om de homofiles plass i kirken, ut fra en overbevisning om at fellesskapet ikke er helt uten dem. For å løse konflikter på en god måte er lojalitet i forhold til kirkens læreavgjørelser og vedtatte ordninger viktig.
Hva fortapelsesspørsmålet angår vil jeg gjøre biskop Martin Lønnebos bønn til min: «Gud, inneslut mig och alla levande varelser i ditt store medlidande!»
Dette er hva de 7 bispenominerte har å si om homofili og fortapelse. Hva de uttaler om homofili, stemmer fortreffelig med hva jeg skrev i mitt avisinnlegg i Dagen og Vårt Land, at her råder det full enighet kandidatene i mellom.
Hva Skriften sier om homofili (3 Mos 18,22; 3 Mos 20,13; 1 Kor 6,9-10 og Rom 1,25-27), blir overhodet ikke berørt. Disse bibelord hører en svunnen tid til og passer ikke inn i moderne kirkefilosofi anno år 2004. Her tenker jeg på noe som ble sagt for en tid tilbake at «den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enkemann».
Hva fortapelsesspørsmålet angår, er de 7 kandidatene langt mer uklare i formen enn hva biskop Schjelderup uttalte i 1953 etter å ha hørt professor Hallesbys radiopreken gjengitt, at «for meg hører de evige helvetesstraffer ikke hjemme i kjærlighetens religion.»
Mens Schjelderup var klar i sin liberalisme, sitter utenforstående igjen med det inntrykk at for disse 7 er fortapelsens realitet intet å tale om, for Gud er kjærlighet.
Men hva da med de ord som taler om fortapelse i Bibelen? (Dan 12,2; Matt 25,46; Joh 3,16; Joh 5,29; l Kor 1,18; 2 Kor 4,3-4; Åp 14,9-11)
Vi kan da trekke den konklusjon at like klart som Skriften taler om homofili, like klart taler den om livets to utganger – frelse eller fortapelse. Blir dette utydelig på prekestolen, hjelper det lite eller ingenting hva man taler.
I det gamle litaniet, som tidligere ble brukt i våre kirker ikke minst i fastetiden, ble denne bønnen bedt av presten i alles påhør ved alteret: «Fri oss Herre fra den evige død!» En ytterst alvorlig bønn i Den Norske Kirke.
Mitt spørsmål går derfor til de 7 bispekandidater: «Tror dere på det som blir bedt? Hvis ikke, smaker det av hykleri!» Å be over noe man ikke tror på, må være vanskelig enten dere havner på en bispestol eller ei. Deres ansvar som prester, hyrder og tilsynsmenn er der like fullt.
Personlig ble jeg dypt skuffet over domprost Hauges svar på fortapelsesspørsmålet, da jeg hadde et lønnlig håp om klar tale fra denne mann, men det er dessverre ikke alltid at far og sønn er i takt med hverandre i dagens teologi. Mitt håp om Hauge som ny Oslo-biskop, slik jeg antydet i Dagen og Vårt Land, er ikke lenger aktuelt, da han havner i samme grøft som de andre 6.
Men heldigvis er ikke alle prester og teologer like uklare som disse bispekandidatene, og det må vi takke Gud for. Derfor vil jeg gi Terje Tønnessen (Kristiansand) og Svein Granerud (Oslo) min fulle støtte i deres klare tale om fortapelsen.
I Vårt Land for 22. september 2004 skriver Tønnessen blant annet: «Vi lever i en sekulær kultur der fortapelsen blir latterliggjort, ufarliggjort og tiet ihjel. Det er derfor intellektuelt og idehistorisk forståelig at bispekandidatene er preget av sin tid. Men det er dramatisk når det grufulle bakteppet til Kristi frelsesverk forsvinner. Bortforklarer man fortapelsen, enten ved å si at alle ikke-kristne slutter å eksistere (blir tilintetgjort) eller at alle mennesker blir frelst – da blir evangeliet en absurd konstruksjon som bryter sammen under tyngden av sin egen meningsløshet. – Kutter man vekk alle ord i Det Nye Testamentet som handler om helvete, fortapelse, straff, ild og mørke, blir resultatet en semittisk moralfilosofi og kosmologisk retorikk som delvis har paralleller i flere andre religioner. Min påstand er: Hvis kristen tro reduseres til sekulær humanisme og alminnelig hyggelig kjærlighet, da er kirken og kristendommen ikke bare gått i oppløsning – men nærmer seg rollen som menneskehetens og tidenes største forfører».
I Vårt Land to dager etter (24. september) reiser Svein Granerud spørsmålet om de 7 bispekandidater har avviklet Bibelens fortapelseslære? – Et uhyre alvorlig spørsmål, og han skriver, ordrett sitert, at "disse 7 bispeemnene ser ikke ut til å regne med fortapelsens mulighet (realitet). Deres tro på en kjærlig Gud gjør det tydeligvis vanskelig å tenke seg at noen faller utenfor evangeliets gjenopprettende kraft. At fortapelsens realitet er smertefull å erkjenne, er det ikke vanskelig å underskrive. Langt vanskeligere er det å forstå hvordan en kan overse den spenning mellom Guds nåde og Guds dom som reflekteres gjennom både Det Gamle og Det Nye Testamente. Ingen eksegese kan bortforklare realiteten når Jesus iflg. Mat 25 engang skal rope sitt «kom hit!" og sitt "gå fra meg!" når han på dommens dag har delt flokken i 2.»
Dette alvor må komme fram i forkynnelsen. Innenfor eller utenfor? For et alvor det ligger på prester og forkynnere å forkynne Guds Ord klart og rent. Det samme gjelder de biskoper som blir valgt i morgendagens kirke. Står de ikke på Guds sanne ord, hjelper det lite med bispetittel, bispekåpe og bispekors. For svikter grunnen, hjelper det lite med flott stas med velformede taler og mesterskap i vellykkethet.
Til sist: Hvem blir biskop i Oslo? For kirkens skyld og for Guds rike håper jeg inderlig at ingen av disse 7 blir valgt, men at Gud har en annen plan når ny biskop skal velges. For kristenfolket, ja, for kirken i sin helhet håper jeg at den nye biskop har en annen teologi enn den vi har sett av Gunnar Stålsett, noe dårligere må ikke komme på en bispestol.