Artikkel nr 8 fra blad nr 5-2005
Emne: Kommentar
MF, Den Lutherske Frikirke og kvinneprest-spørsmålet
Av Erik Høiby.

Som mange trolig vil huske, ble Ingrid Bjerkaas Norges første kvinnelige prest. Hun ble ordinert 19. mars i 1961 i Vang kirke på Hedmark av daværende Hamar-bisp, dr. Kristian Schjelderup. Det var en begivenhet som vakte vid oppsikt i de ulike lag av det norske folk, også blant dissentere. Kvinnefronten jublet for en feministisk fremgang i Norge.

Allerede så tidlig som 1938 hadde kvinner fått adgang til presteembetet i Den Norske Kirke. Men det var først i 1961 at den første ordinasjon fant sted under pomp og prakt av ulike slag.

At Ingrid Bjerkaas sin ordinasjon ikke ble et historisk enkelttilfelle, har vist seg i ettertid. I 1992 var det 76 kvinnelige prester i Den Norske Kirke (7 %). I 2005 er antallet flerdoblet.

Det teologiske Menighets-fakultet

Da MF ble opprettet i 1908, stod det fram som en klar motvekt til den teologiske utdannelsen ved Universitetet, som var preget av liberal teologi.

I de årtier som fulgte, hadde MF en rik og betydningsfull oppgave med å utdanne bibeltro teologer. De fleste av dem gikk inn i den offisielle kirke som prester, mens andre ble kalt til våre bibelskoler som lærere eller i ettertid til forstandere i Den Lutherske Frikirke.

Når en tenker på at ånds-høvdinger som Ole Hallesby og Carl Fr. Wisløff har vært lærere ved MF, har dette satt sitt preg på forkynnelsen og undervisningen så vel i våre kirker, forsamlinger og bibelskoler.

I lange tider hadde MF en klar bibelsk forankring, og så sent som i 1955 uttalte et enstemmig professorråd at ”man anså det som stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner innehadde et presteembete”.

MF’s kursendring

Så inntraff det en ny situasjon høsten 1972 da flertallet i lærerrådet nærmest gjorde helomvending – og mente at det ikke var stridende mot Skriften at kvinner innehadde presteembeter. Flertallet av professorene mente altså at de apostoliske formaninger ( for eksempel 1 Tim 2,11-14) kun måtte betraktes som tidsbetingede og ikke lenger forpliktende for oss i dag. Samtidig var det også andre foruroligende tendenser ved bibelsynet som begynte å gjøre seg gjeldende. – En historisk-kritisk metode ved fortolkning av tekster fra Det Gamle Testamente fikk stadig mer feste. Ifølge denne metode måtte tekstene forståes ut fra profetenes samtid og ikke ut fra Kristus-åpenbaringen og oppfyllelsen i Det Nye Testamente. Utviklingsfaren ved en slik fortolkningsmetode er åpenbar. Skriftens indre sammenheng blir borte, og metoden forutsetter prinsipielt at en ikke må trekke inn Kristus i Det Gamle Testamente.

En tendens til må nevnes: Der en historisk-kritisk metode føres inn ved en bibelsk læreanstalt, viser det seg ofte at synet på Skriftens inspirasjon (ved Den Hellige Ånd) svekkes. Skriftens indre åndelige enhet blir borte, og frimodigheten til å forkynne med åndelig autoritet og overbevisning kan også etter hvert gå tapt.

MF og organisasjonene

Hvis vi så spør: ”Hvilken lærdom burde kristenfolket ha trukket av MF’s historie?” La meg antyde et svar: På samme måte som Juda hadde fått et advarende forbilde gjennom sin søster Israel (Jer 3,8-10), slik burde de kristelige organisasjoner, menigheter og forsamlinger gjennom sine ledere, ikke bare tatt avstand fra kvinnelige prester, men også fra den bibeloppløsende teologi som bidro til MFs tragiske kursendring.

Den historisk-kritiske metode i moderert form og i toleransens navn har vist seg ofte å være langt farligere enn den såkalte bibelkritikk fordi den opptrer langt mer fordekt. Derfor er den også vanskeligere å avsløre. Har man ikke bibelsk ballast og åndelig motstandskraft mot de bibelkritiske teorier, er det ikke til å unngå at den historisk-kritiske tenkemåte vinner terreng. Ikke bare blant dagens studenter på MF, men overalt, så vel i frikirkene som i organisa-sjonene, med det resultat at et ”moderne” bibelsyn i ulike varianter sniker seg inn bakveien til kristenfolket som helhet. Dette medfører at et bibelkritisk syn gjør Bibelen til ”et brukket sverd” som har mistet sin slagkraft. Det duger ikke lenger, fordi Ånden i Ordet er blitt borte.

Da Ingrid Bjerkås ble presteordinert i 1961, falt disse ord fra en aktet frikirkemann på mitt hjemsted: ”Det som her har skjedd , kommer aldri til å ramme mitt kirkesamfunn. Til det er vår tillit til Bibelen for sterk”.

Vi vet hva som har hendt. Hakk i hel med Normisjon, Norges Kristelige Studentlag, Det Norske Misjonsselskap, Sjømannsmisjonen og KFUM-KFUK, kommer altså Frikirken haltende etter. Man kan gjerne spørre: “Hvilket kirkesamfunn eller hvilken organisasjon blir den neste?”

Den evangelisk Lutherske Frikirke

Da Den Evangelisk Lutherske Frikirke ble opprettet i 1877, var grunnen sterke reaksjoner på utviklingen i Statskirken og kirkesamfunnets motstand mot liberal teologi. I dens forfatning finner man følgende bekjennelse: ”Den evangelisk Lutherske Frikirke tror, lærer og bekjenner: De profetiske og apostoliske skrifter i Det Gamle og Det Nye Testamente er Guds Ord, og dette Guds Ord er den eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv. Den evangelisk lutherske bekjennelse slik den er uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt i den augsburske konfesjon og Luthers lille katekisme, er grunnet i og i samsvar med Guds Ord”. Så langt Frikirken og dens forhold til Bibel og bekjennelse fram til år 2005, i 128 år. Men ved synodemøtet i Stavanger 3.-6. juli skjedde den ufattelige forandring at med 136 mot 60 stemmer ble det gjort klart at fra nå av var dørene åpne for ordinasjon av kvinner i kirkesamfunnet. - Nå har det visstnok vært en kjent sak i en årrekke at Frikirken har debattert forholdet mellom det allmenne prestedømme, tjenestedelingen mellom mann og kvinne og nådegavene. Ved Stavanger-møtet mellomlandet flertallet på synodeformann Løynings balanserte og selvkonstruerte likestillingsmodell. For en utenforstående har det vært vondt å registrere at Den Lutherske frikirke har brutt med sin egen forfatning fra å være bekjennelsessamfunn til å bli ”en moderne kjøreregel-kirke” som i likhet med Normisjon og andre organisa-sjoner har slått dørene opp på vid vegg for feminismen og likestillingskonkurransen i tiden.

Skal man ta Bibelen på alvor, noe som også Frikirken er forpliktet på, må man ha klart for seg at verken eldste- og tilsynsembetet eller lærefunksjonen kan åpnes for kvinner. Da må man trekke den konklusjon at Frikirkens endringsvedtak er i strid med Guds Ord, uansett hva synodeformann Løyning og likesinnede sier.

Nei til kvinnelige prester

I Bibelen leser vi: ”En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva” (1 Tim 2,11-13). ”Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann….” (1 Tim 3,1-7. Se også Tit 1,6-9).

Guds Ord taler om det alminnelige prestedømmet (1 Pet 2,5,9 og Åp 1,6). Etter Det Nye Testamente er alle troende ”prester”. Derfor har ordet ”prest” i seg selv ikke nødvendigvis noe med forkynnelse og hyrdeansvar å gjøre slik som vi bruker det til vanlig. Men det å være prest etter vår bruk av ordet er på mange måter sammenfallende med Det Nye Testamentes ”didaskalos” (lærer), ”presbyteros” (eldste) og ”episkopos” (tilsynsmann). Det Nye Testamente taler mye om hva det innebærer å være lærer, eldste og tilsynsmann. 1 Tim 3,1-15 taler tydelig om hva det forventes av så vel en tilsynsmann som menighetens tjenere.

Om Jesus selv leser vi i Mat 7,29 at han opptrådte med guddommelig myndighet. Det samme gjelder enhver forstander i den menighet hvor han gjør tjeneste. Som forsamlingens leder må han opptre om nødvendig både ydmykt og myndig. Som prest kommer man også opp i situasjoner hvor lære- og bekjennelsesspørsmål kommer i fokus. - Det å være lærer, eldste eller tilsynsmann, ”prest” etter dagens terminologi, er det samme som å være menighetens hyrde.

Hvordan skal vi se på dette som har skjedd i Frikirken? Skal man videre fortsette med å leve med disse to uforenlige syn og ha kjøreregler som man har hatt i Den Norske Kirke? Man kan gjerne stille disse spørsmål og tenke på om Frikirkens brudd med Den Norske Kirke i 1877 nå bare eksisterer i navnet og at den nye reformkirken etter synodemøtet i Stavanger blir styrt og ledet i stikk motsatt retning.

Til slutt vil jeg gjerne ta opp prinsippspørsmålet:

Hvorfor skal ikke kvinner inneha læreembetet og hyrdetjenesten?

1. For det strider mot Guds Ord, som er vår eneste rettesnor for tro, lære og liv
2. For Bibelens lære er klar
Like foran et avsnitt som uttrykkelig sier at menn skal velges til eldste (1 Tim 3,1-7), finner vi et avsnitt som forbyr en kvinne å være lærer og leder i menigheten (1 Tim 2,12).
3. For det åpner for liberal teologi
Innsettelse av kvinnelige presbytere, det vil si eldste, forstandere (prester), kan bare forsvares ved å bortforklare tydelige og klare bibelord og ugyldiggjøre dem som kulturbestemte og tidsbegrensete. Det er et skritt bort fra bibeltroskap og til liberal teologi.
4. For det åpner for feminismen
Når vi setter oss inn i hva den sekulære og religiøse feminisme virkelig er og hva den står for, ser vi at det ville være en ulykke å overgi menighetens ledelse til kvinner som er påvirket av slike uhyggelige åndsretninger og ideologier med deres kultiske og gnostiske bakgrunn.
5. For det fører til splittelse
Få ting har skapt så mye strid og splittelse innenfor kristen virksomhet som det såkalte kvinneprest-spørsmålet. Menigheter, misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn er blitt kløvd på denne saken. Enhver bevegelse som åpner for kvinnelige eldste- og pastortjeneste må regne med dyp og ulegelig splittelse.
6. For det etablerer ubibelsk lederskap
Det er et angrep på det åndelige lederskap i Guds menighet vi her står overfor. Kvinnelig eldste- og pastortjeneste betyr at en innsetter til ledere dem som ikke er kalt av Gud til denne oppgave. Det kan få ulykkelige konsekvenser for menigheten. Men det er også en alvorlig sak for de kvinner som påtar seg en slik oppgave i strid med Guds Ord. En dag må de stå til ansvar for Gud.
7. For det legges en tung byrde på kvinnen
Alle andre oppgaver og tjenester er åpne for kvinner i Guds menighet. Dette bør vi oppmuntre dem til å gå inn i. Men Herren har fritatt dem fra lærefunksjonen og lederansvaret som hviler på eldster og forstandere. Særlig i forfølgelsestider, som vi kan vente nå i endetiden, kan det komme til å medføre stor personlig risiko og enda til martyrium.
For kvinner, som har omsorg for barn, kan en fremskutt offentlig lederstilling i menigheten bli en altfor tung byrde å bære i tillegg til morsoppgaven. Derfor er det urett av en menighet å pålegge kvinner et tilsynsansvar som Gud i sitt ord uttrykkelig har fritatt kvinnen for.

Avslutning

Med disse sju punkt har jeg nøkternt begrunnet mitt svar på det meget ømtålige spørsmål om kvinners forhold til lære- og hyrdefunksjonen i Guds menighet.

Hva som vil skje innen Den Lutherske Frikirke, er for tidlig å si noe om, men det aner meg at den har havnet i et uføre som det blir vanskelig å komme ut av.