“Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram foran Herren for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot solopp-gang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.” Luk 1,76-79
Det fortelles om en gresk maler at han lette etter et motiv som kunne hjelpe ham til å bli en berømt kunstner. Tidlig en morgen tok han malersakene med seg og gikk opp på en høyde. Det var en soloppgang han ville gjengi på lerretet. Kunstneren hadde anlegg og øyne til å vurdere det som var vakkert, og det var en sjelden fin solrenning han fikk øye på. Han greidde ikke å male den, men ble stående med penselen i hånden og rope: “Se! Se! Se!” Det fortelles at folk våknet av ropet og kom løpende. De trodde at maleren var blitt gal eller at han hadde kommet ut for en ulykke. Da de kom opp på høyden, fikk de se ham med malerpenselen i været. Han pekte på soloppgangen og ropte til dem: “SE! Den er for vakker til å bli malt!”
En soloppgang er noe av det fineste en kan se i Guds natur. Den får en til å glemme alt og bare stirre. Du har sikkert lagt merke til den: Stille og majestetisk stiger en stor lysende skive opp bak horisonten. Den sprer en vidunderlig fargeprakt omkring seg. Mørket forsvinner, og naturen blir kledd i solskinn.
I andaktsordet for denne dagen leser vi at Gud har latt en soloppgang fra det høye gjeste oss. Den er noe av det vidunderligste som et menneske kan oppleve å se på. Ingen penn kan beskrive og ingen tunge uttale hva en menneskesjel møter i en slik solrenning. En blir stående som maleren med penselen i hand og rope: “Se!”
Soloppgangen fra det høye som Sakarias profeterer om, begynte da Guds Sønn kom til vår jord. Vi ser den mens vi følger Frelseren under hans vandring. Vi møter lysstrålene i ordet hans og ser virkningen av dem. Endog den største synder kan stille seg i sollyset og bli ikledd lysdrakten som gjør ham ren og rettferdig, himmelen verdig. Soloppgangen fra det høye ser du vakrest på Langfredag. Da må mørket vike for lyset og den stråler i et fullbrakt frelsesverk. Hvem kan gjengi det?
Alle som har opplevd virkningen av en slik solopp-gang, skal leve selv om de dør. De er salige allerede her på jorden, for de går til himmelen hvor de går. Døden er bare en fergemann. Den lar det vonde og skrøpelige ligge igjen i båten, mens det uforgjengelige ikledes soloppgangens himmelskrud. Hvis du tviler på dette, kan du nyte soloppgangen påskemorgen. Da lyder den mot en tom grav, og du møter en engels forkynnelse: JESUS LEVER. Kanskje du tviler på dette også? Da bør du gå til Oljeberget og se soloppgangen fra det høye i evighetens stråleglans. Graven kunne ikke holde på ham og ikke tilværet på vår jord. Midt for øynene på dem som stod ved siden av ham, fór han opp til himmelen for å berede oss et sted, og i Guds time kommer han igjen for å hente oss hjem. I sin Fars herlighet kommer han og henter sin ventende brud. For et salig håp og en salig framtid som venter et frelst Guds barn.