Om kirken bruker Bibelen en rekke bilder, som viser hvor hellig og vidunderlig den er.
Paulus kaller kirken for “Jesu legeme” Ef 1,22 f. Dermed er det sagt at kirken er ett med Jesus på den inderligste måte som tenkes kan. Han kalles også for kirkens hode: Kol 1,18. Hele sitt liv har kirken fra ham. Den har ikke valgt ham til sin herre, like lite som kroppen har bestemt hvilket hode den vil ha. Den kristne menighet er i det hele intet uten i samfunn med ham.
Men med dette er det også sagt at kirkens lemmer står i et inderlig samfunn med hverandre innbyrdes. De er jo lemmer på Kristi legeme. Kirken er ingen menneskelig organisasjon, den er en organisme. Kirkens lemmer hører sammen, ikke fordi eller for såvidt som de bestemmer seg til å stå sammen, men fordi de hører til samme legeme, Kristi legeme.
Og så kan det være forskjell på de nådegaver som kirkens forskjellige lemmer har fått, likesom det er forskjell på hånd og fot. Paulus skriver mye om dette i 1 Kor 12.
Kirken har således en overmåte stor herlighet. Vår kirkes bekjennelse har nevnt endel om det. Ikke bare bekjenner vi i den apostoliske trosbekjennelse at vi “tror på en hellig alminnelig kirke”, men i den nicenske bekjennelse heter det mer utførlig: “En, hellig, alminnelig og apostolisk”. Vi vil nå stanse litt ved disse kirkens egenskaper.
Kirken er én. Det kan høres underlig ut.
Og likevel er kirken én. For den omfatter alle sanne troende over hele jorden, blandt alle folk og innen de forskjelligste kristne trossamfunn. Alle disse har den samme tro og den samme Herre. “Alle kristne er enige i evangeliet”, har det vært sagt fra gammelt. “Her er ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, for alle er ett i Kristus Jesus” Gal 3,28.
Det finnes med andre ord sanne kristne innen alle trossamfunn som bygger på Guds ord og Jesu stedfortredende soningsverk.
Augustana sier: “Likeså lærer de (de evangeliske menigheter) at der alltid vil vedbli å være en hellig kirke. Men kirken er de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet. Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Men det er ikke nødvendig at man over alt har de samme menneskelige overleveringer eller kirkelige former eller seremonier. Som Paulus sier: “én tro, én dåp, én Gud og alles Fader” osv. Ef 4,4 f.
Videre er kirken hellig, på grunn av den tilregnede Jesu rettferdighet, som alle dens sanne lemmer eier i troen. At kirken er “alminnelig” vil si at den er utbredt over hele verden. Dette er den opprinnelige mening med ordet “katolsk” (catholicus), som den romersk-katolske kirke vil ha reservert for seg selv.
Og at den er apostolisk vil si at den bygger på den tro som apostlene har overgitt oss i Bibelens ord, og at den ikke vet noen annen veiviser til liv og salighet enn dette ord. Kirken er oppstått ved apostlene.
Det hender at katolikker spør: “Hvor var deres kirke før reformasjonen?” Med dette spørsmålet vil de ha frem sitt syn, nemlig at vår kirke er oppstått for 400 år siden, men at “moderkirken”, som de kaller sitt samfunn, har vært like fra apostlenes dager. Men det finnes ingen annen kirke enn den som Jesus stiftet på Pinsedag. Vi tilhører den samme kirke som de troende i oldtid og middelalder.
(Fra “Jeg vet på hvem jeg tror”, Lunde Forlag)