Artikkel nr 9 fra blad nr 6-2005
Emne: Bokklipp
Når helvete forsvinner
Av Hans Erik Nissen.

I våre bestrebelser på å gjøre Gud forståelig og akseptabel for ikke-kristne forties helt sentrale sider av det bibelske gudsbildet. Det gjelder Guds vrede og helvete. Resultatet er en underlig blodløs, tannløs og likegyldig gud, som ingen virkelig har bruk for – bortsett fra dem som skal ha avløp for sine aggresjoner.

Jesus og helvete

Jesus taler mer enn noen annen om helvete. Han gjør det helt klart at synd fører dit. Jesus vekker og skremmer med helvete. Ordene hans går til marg og ben når han snakker om: en lukket dør, mørke, gråt, skjære tenner, ormen som aldri dør og ilden som aldri slukkes. Jesus gjør narr av manges velmente ord om at en ikke skal true. For ham er helvete ikke en trussel. Det er en kjensgjerning. Ilden er tent av hans himmelske Far. Der ender enhver som ikke frelses ved hans blod, uten mulighet for å komme derfra igjen. For Jesus gjelder det ene: å vekke den som frimodig vandrer mot helvetes evige pine.

Det er løgn!

Mange kristne tror at det er løgn. Jesu ord om helvete passer ikke til deres bilde av Gud. For dem utelukker Guds kjærlighet hans vrede. Derfor tror de at Gud likevel frelser alle til sist – eller i det minste utsletter dem.

Hvordan er det gått til?

Man har skubbet Gud fra dommersetet og satt seg selv på det. I dag er Gud for alvor kommet under anklage – ikke så mye fra de vantro, men fra de troende. Man truer Gud med ordene: Hvis du er kjærlighet, så kan du ikke…
Med andre ord: hvis Gud ikke avskaffer helvete, mister han mange troendes anerkjennelse som en kjærlig Gud.

Han som troner i himmelen ler

Som om det har noen som helst innflytelse på Gud hva vi mener om ham! Ham manipulerer man ikke med. Det er mennesker man kan få til å gi etter for et gruppepress, ikke Gud.
Guds latter etterfølges av taushet. Så prøver man med nye ideer og initiativer i bestrebelser på å nå verden. Man tror at det er et kommunikasjonsproblem. Kunne vi bare si det på en helt riktig måte, så mennesker forsto hva vi sa, da ville det skje store ting. Sannheten er langt på vei at man utmerket forstår hva vi sier. Problemet er ikke manglende forståelse, men det ligger i budskapets innhold. Skal vi føre mennesker til himmelen, må vi først føre dem til helvete. Det gjorde Jesus, og vi er kalt til å gå i hans spor.

Verden og de kristne

Hvordan kan man få verden fra å tro at vi alle ender i himmelen, når så mange kristne har den oppfattelse?

Og hvorfor skulle selvet forlate mitt livs tronstol til fordel for Gud, når alt likevel ender godt til sist? Det gamle, syndige menneske vil langt heller selv skalte og valte med tingene enn å være korsfestet med Kristus. Kan det få krone uten kors, er det ikke sen med å slå til.

Det er en underlig vekselvirkning mellom de troende og verden. Guds barn lytter til verden og går den et skritt i møte. Det ser verden, og frimodigheten vokser. Den hadde likevel ikke helt urett. Den gleder seg over at de kristne innrømmer det, og så tar verden et skritt mot de kristne. De kan ikke stå for verdens skulderklapp og tar ennå et skritt mot verden.

Slik gikk det i det gamle Israel, og slik går det i kirken i dag. Det uhyggelige er at de evangeliske kristne er med i denne prosess.

Helvete tar himmelen med seg

Guds ord er en helhet. Vi tror at det går an å plukke i Guds ord, men det vi plukker visner. Taler man ikke sant om evigheten, mistes den. Mange kristne tenker nesten ikke på det hinsidige. De lengter ikke hjem. De synes ikke at det er særlig attråverdig å skulle bryte opp og være sammen med Kristus. De har mistet troen på himmelen.

Det gjør man, når helvete forsvinner. På samme måte mistes nåden hvis synden forsvinner. Hvis man ikke vil erkjenne mørket som en makt, mister man lyset og alt blir grått.

Veien frem er alltid veien tilbake. Tilbake til sannheten. Tilbake til Jesu ord om himmel og helvete. Tilbake til evighetsalvoret. Da blir alt annet så smått og likegyldig. Da gjelder det om det ene: å unngå Helvetes flammer og bli frelst i evighet.

(Fra ”Mellem liv og død”. Overs. T. Altin)