Bibelen sier at det er bare én Gud. I det gammeltestamentlige shema (hør på hebraisk) i 5 Mos 6,4 sies det: ”Hør Israel ! Herren vår Gad, Herren er én.” I Det nye testamentet finner vi en rekke lignende ord som sier at det er bare en Gud. I Efeserbrevet står det: ”Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle” (4,5- 6). Den ene Gud har skapt alle ting ved sitt ord. Hele kosmos med sin ufattelige myriade av galakser, planeter, stjerner, og vår fantastiske jord med alt sitt liv er et verk av Guds fingrer. Den synlige skapning og den synlige åndeverden er alt sammen resultat av Guds skapervilje og skaperkraft. Den ene sanne Gud, som er over alle ting, er dette universets ubestridte Herre og Mester.
Samtidig er denne ene Gud tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse guddommelige personene er like i allmakt, evighet og herlighet (jfr Den athanasianske trosbekjennelsen).
Gud skapte verden god fra begymielsen av. Da Gud så på sitt verk den sjette dagen, så han at alt var overmåte godt (1 Mos 1,31). Men Satan i en slanges skikkelse klarte å forføre de første memeskene til ulydighet mot Guds Ord, og syndefallet var et faktum. Fra den tid av har verden ligget i det onde (Gal 1,4). Satan kalles denne verdens gud og fyrste (2 Kor 4,4 og Joh 16,11). Men det betyr ikke at det er Satan som styrer verdens gang. Han har en mektig innflytelse, men det er Gud som styrer verden i samsvar med sin store frelsesplan i Jesus Kristus. Etter sitt fullendte frelsesverk sa Jesus Kristus selv til sine disipler at han var gitt all makt i himmel og på jord. Verden er fortsatt Guds og Kristi verden selv om den ligger i det onde. Dette kan synes som et paradoks for oss, men det er Gud som er Gud og som står over alle ting. Satan har stor makt, men er helt underordnet Guds ufattelige majestet.
I sentrum for Guds verdensstyre står hans menighet av benådede syndere. Det er den som har hans hovedoppmerksomhet. I denne menigheten er det satt det mål at den enkelte kristne skal vokse opp til ham som er hode for menigheten, Jesus Kristus (Ef 4,15). Den kristne menighet er den lille hjord i verden som den barmhjertige Gud vil gi adgang til sitt himmelske rike.
Samtidig våker Gud over den politiske utviklingen i verden. Guds Ord sier at den politiske øvrighet er innsatt av Gud: ”Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom.” (Rom 13,1-2) Det er i samsvar med Guds vilje at et land har et politisk styresett som verner om den enkelte borger og som gir lover til beste for alle. Det er også i samsvar med Guds vilje at denne øvrighet straffer dem som forbryter seg mot landets lover. Gud styrer altså verden gjemiom disse to størrelsene; den kristne menighet og den verdslige øvrighet. Begge er villet og innstiftet av Gud.
Vår evangelisk-lutherske tro, grunnet på Bibelen, har lært oss å skille mellom disse to regimentene, den kristne menighet, som utgjør det åndelige regimentet og den politiske øvrighet, som utgjør det verdslige regimentet. Gud er herre over begge regimentene. Det verdslige regiinentet skal styre samfunnet via lovene og håndheve rett og rettferdighet. Det åndelige regimentet derimot skal forkynne evangeliet i samsvar med Guds Ord og kalle syndere til samfunn med Jesus Kristus. Den kristne skal ikke overstyres av staten og skal ha full frihet til å forkynne og veilede i samsvar med Guds Ord. Videre skal øvrigheten legge til rette for at kirken på grunnlag av Guds Ord skal få ivareta sitt kall og sine oppgaver. Kirken skal på sin side heller ikke overstyre staten, men har rett og plikt til å si fra når Guds Ord krenkes. Når staten krever ulydighet mot Guds Ord, da skal kirken la sin røst lyde. For den kristne kirke lyder ordet: ”En skal lyde Gud mer enn mennesker” (Apg 5,29).
Det er meget alvorlig nå disse to regimentene blandes sammen. Det kan ikke føre til annet enn skade og krenkelse av de grunnleggende menneskerettighetene. Det er dessverre historien full av eksempler på.
Det er ytterst viktig at den verdslige Øvrighet vet hva som er dens område, og på samme måte at den kristne kirke vet hva den skal være opptatt av og hvor langt dens makt går.
Det er med uhygge vi registrerer at grensene mellom de to regimentene ikke blir respektert fra politisk hold i Norge i dag. De signalene som statsråd Karita Bekkemellem har gitt, tyder på at hun ikke vil respektere det skillet som må være mellom stat og kirke. Hun vil med politisk styring gå inn på det åndelige regimentets område! Kampen for de homofiles såkalte rettigheter skal nå brukes som en brekkstang til å overstyre de frivillige kristne organisasjonene. De kristne organisasjonene skal ikke lenger få lov til å si nei til homofilt samlevende som søker stillinger i disse organisasjonene, om krefter innen Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti får det som de vil. Statsråd Karita Bekkemellem har offentlig sagt at hun vil arbeide for å endre lovgivningen slik at de kristne organisasjonene ikke kan nekte å tilsette homofilt sam- levende.
Men hva er dette? Det er et angrep på samvittighetene til alle dem som kjenner seg bundet til Guds åpenbarte Ord, Bibelen. Den Hellige Skrift fordømmer med utvetydige ordelag homofil praksis som synd mot Gud, og den leder til evig fortapelse.
De frivillige kristne organisasjonene er helt avhengige av å ha ansatte som i lære og liv følger Guds Ord, ellers blir hele virksomheten, kristelig sett, meningsløs og forførende.
Det er et urovekkende trekk i tiden at verdslige politikere ikke respekterer organisasjonsfriheten, religionsfriheten og samvittighetsfriheten. Vi må være våkne. Kristendomsforfølgelsen kan være like om hjørnet. Men kanskje kan dette nettopp være uttrykk for Guds velsignelse mot vår lunkne og åndelige sovende kristenhet. Vi vekkes opp at selvtilfredshetens religiøse søvn og ser hva vi er i ferd med å miste! I