Artikel nr 13 fra blad nr 1-2006
Emne: Bibelforum
På veien til Emmaus - Del 2


Av Guttorm Raen

Vi fortsetter her å gjengi boka ”På veien til Emmaus” av Guttorm Raen. 

3. PAKTEN MED ISRAEL

- Boken om utgangen fra Egypt begynner med et folk i trelldom. 

- Herren hadde en plan med at Israel ble ført til Egypt, og hadde talt om det på forhånd til Abraham. 

- I beretningen om dette finner vi eksempler på den motstand som ofte blir Guds folk til del i verden. Men aller mest er folkets kår i Egypt viktig for å vise bakgrunnen for Guds frelse. Trelldommen er ikke minst et bilde på syndens følger. 

- Moses ble av Gud utvalgt til å være den som skulle føre folket ut av Egypt. Han ble den sentrale personen da Gud stiftet pakt med folket. Ja, Moses ble stående som den mest sentrale person i den gamle pakt. 

- Det som er fortalt om Moses, gir mange eksempler på at Gud handler på en helt annen måte enn mennesker tenker. Han grep inn på sin måte, ikke slik Moses opprinnelig trodde han skulle hjelpe folket. 

- Moses måtte flykte fra Egypt, og oppholdt seg som utlending i Midian i 40 år. Mot slutten av denne tiden møtte Herren ham i den brennende tornebusk, og kalte ham til å føre folket ut av Egypt. Gud ga seg til kjenne under navnet ”Jeg er den jeg er”, eller ”JEG ER" .Når Menneskesønnen flere ganger i sin forkynnelse brukte uttrykket ”JEG ER livets brød”, og lignende, talte han med den samme myndighet som han som kalte Moses fra den brennende tornebusk. 

- Herren omtalte seg også som ”Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud'”.. Han er den levende Gud, og har makt til å gjøre levende. Her ligger også håpet om oppstandelsen. 

- Da Herren skulle fri folket ut av Egypt, gjorde han mange undergjerninger - mens Farao forherdet seg. Under intens motstand sto Moses fram som leder, med tillit til Gud, som om han så Den usynlige. 

- Det største underet var knyttet til påskelammet. Med blodet av lammet strøket på dørstolpene, var folket trygt mens engelen slo i hjel alle førstefødte i landet. Dette var Herrens mest avgjørende frelserhandling i den gamle tid. Så skulle også påskelammet - til minne om dette - etes hvert år under den usyrede brøds høytid. 

- Men påskelammet pekte også framover. Det skulle komme en som ga seg selv i døden som et uskyldig lam for folkets synders skyld. Så talte også Menneskesønnen om at han opprettet den nye pakt i sitt blod, da han holdt sitt siste påskemåltid sammen med dere før han gikk lidelsens vei. Påskelammet er ett av vitnesbyrdene om at han måtte lide. Intet ben skulle brytes på dette lammet. Da Messias var død på korset, ble heller ikke noe ben brutt på ham. 

- Tre måneder etter utfrielsen fra Egypt kom folket til Sinai. Der åpenbarte Herren sin vilje for dem på en særlig måte, og opprettet sin pakt med dem. 

- Herren tok til seg folket som sitt eiendomsfolk. Gjennom dette folket ville han vise alle folk hva det innebærer å høre Herren til. 

- De ti budene, gitt på lovens to tavler, viste folket at Herren er en hellig Gud. Og han gjorde det klart hva hans vilje er. I tillegg ga han en rekke lover som utdypet de ti bud og viste at Gud krever hellighet i alle livets forhold. Dette omfattet både lover for rett og ren livsførsel, og forskrifter for renselse for prestene, levittene og folket for øvrig i ulike sammenhenger. 

- Men Herren ga ikke bare lover for livet og forholdene i Guds folk. Han satte også ordninger som viste hva det kom an på i forholdet til ham. Ved siden av den lov som Gud åpenbarte, er det tre viktige trekk i disse ordningene: Tabernaklet, ofringene og yppersteprestens tjeneste. 

- Om tabernaklet fikk Moses beskjed om at det skulle lages nøyaktig etter det bilde som Gud viste ham på fjellet. Det tabernaklet som Israel siden førte med seg, og som seinere ble grunnmønsteret for templet i Jerusalem, var altså ikke bare en jordisk ordning, men hadde sitt motstykke for Guds trone.

- Ordningen med tabernaklet pekte også framover. Dere minnes at Messias - da han renset templet - talte om at tempelbygningene skulle rives ned, og han skulle gjenreise templet på tre dager. Da talte han om noe som skulle skje i forbindelse med hans død og oppstandelse. For han har jo flere ganger talt til dere om at han måtte gå opp til Jerusalem for å lide og dø, og så skulle han stå opp igjen på den tredje dag. Da han ga seg selv som offerlam på korset, var det i den himmelske helligdom offeret ble båret fram. 

- Oppbygningen av tabernaklet hadde en særlig betydning. Omkring var forgården, der ofringene foregikk, og brennofferaltet sto foran inngangen til tabernaklet. Det første rommet i dette var ”Det hellige”, der prestene gjorde tjeneste hver dag. Her var den sju-armede lysestaken og bordet med skuebrød, og røkofferalteret sto foran forhenget som dekket ”Det allerhelligste”. I dette innerste rommet, der bare ypperstepresten hadde lov til å gå inn én dag i året, sto paktens ark med nådes- tolen. - Da Messias døde på korset, ble jo forhenget revet i to stykker fra øverst til nederst - et tegn på at det som ordningen med tabernaklet pekte på, var oppfylt. 

- Ofringer fantes det flere av. Noen skulle utføres til bestemte tider, andre ble båret fram av enkeltpersoner. 

- Det viktigste i ofringene var soning for synd. Dessuten ble det båret fram takkoffer, og i noen tilfelle ble det holdt samfunnsmåltid i forbindelse med ofringene. 

- Når det gjaldt offer for synd, skulle kroppene av offerdyrene brennes helt opp utenfor leiren. Menneskesønnens kors ble reist på Golgata, utenfor bymuren. 

- Ypperstepresten hadde en sentral stilling i pakten. Han skulle være en mellommann mellom folket og Gud, og stedfortreder for folket overfor Gud. Han skulle bære Israels barn fram for Gud. Og han bar urim og tummim ~ til å ta avgjørelser i vanskelige saker. Prestenes oppgaver var å utføre ofringene slik Gud hadde forordnet, og å kunngjøre Herrens vilje for folket. 

- Yppersteprestens tjeneste hadde sitt høydepunkt på den store forsoningsdagen, én gang i året. På den dagen skulle ypperstepresten alene gjøre soning først for sine egne og så for folkets synder. Og offerets blod skulle bæres inn i Det allerhelligste og stenkes på og foran nådestolen. Likeså skulle hele helligdommen renses. - På forsoningsdagen ble det også stilt fram to geitebukker - en som skulle ofres til syndoffer, og en som skulle sendes ut i ørkenen. Den skulle bære folkets misgjerninger bort. Dette var et tegn på at synden skulle fjernes helt. 

- Det at ofringene og de ulike handlingene i forbindelse med tabernaklet måtte gjentaes, viser at de ikke var fullkomne. De var ordninger som pekte framover mot det fullkomne offer som Messias brakte ved sin lidelse og død. Yppersteprestens gjerning som mellommann og stedfortreder var en av de viktige linjene i den gamle pakt som Messias skulle oppfylle. - Da pakten var gitt, fortsatte Israel - under Herrens ledelse - sin vandring mot det lovede landet. 

(Forts. i neste nummer.)