(Forts. fra forrige nummer:)
4. Underveis
– Da Israel ble berget ut fra Egypt, førte ikke Herren dem den
direkte veien til det lovede landet. Noe av årsaken til det var nok det
som han skulle åpenbare for dem på Sinai. Men en annen grunn var at
folket ikke ville være i stand til å møte de vansker som Gud så lå
foran dem om de hadde gått den veien.
– Det tok tre måneder for folket å komme til Sinai. Der oppholdt de seg
litt over åtte måneder, før de dro videre.
– Mange ting hendte under vandringen. Folket fikk oppleve gang på gang
hvordan Herren hjalp dem og berget dem på underfull måte. Men det er
også mange eksempler på hvordan folket satte seg opp mot Herren og
knurret mot ham.
– Herrens nærvær under vandringen ble tilkjennegitt gjennom skyen som
fulgte med dem som en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. Det
heter også om dette nærværet at Herrens engel (eller Guds engel) fulgte
med dem. Dette var uttrykk for en måte Herren åpenbarte seg på til
forskjellige tider i den gamle tid.
– Herren sørget på underfull måte både for mat og for vann i ørkenen.
De fikk mannaen, som varte helt til de kom inn i det lovede landet. Og
de fikk vann av klippen. Begge disse hendingene peker framover mot
Messias. Han sa jo: ”Jeg er livets brød”, og at han kan gi levende
vann. Og han var den klippen som fulgte dem. Betegnelsen ”Klippen” er
ofte brukt om Herren. Vi finner det både i Moses’ vitnesbyrd og i
Salmene.
– Folkets gjenstridighet og mangel på tillit til Guds ledelse dukket
opp gang på gang. Det var knurring da de manglet mat og vann. De ble
lei av mannaen og forlangte kjøtt. Gud ga dem det, men måtte også
straffe folket for deres ulydighet. Endog Moses’ søsken Aron og Mirjam
opponerte en gang. Og mens Moses var på Sinai fjell og tok imot
lovåpenbaringen, gikk Aron med på å lede folket i deres avgudsdyrkelse.
– Da folket brøt opp fra Sinai, ble de ledet øst og nordover. De kom
til ørkenen Paran og stedet Kades-Barnea, like sør for det lovede
landet. Derfra ble det sendt speidere for å utforske landet. Men da
disse kom tilbake og berettet det de hadde sett, festet folket seg ikke
ved alle godene som landet inneholdt, men ble fra seg av redsel for de
farlige folk som bodde der. På grunn av dette måtte Herren la dem
fortsette å være i ørkenen i 40 år, inntil hele den generasjonen som
knurret, var borte.
– Israels gjenstridighet har naturlig nok en stor plass i beretningene
om vandringen. I tillegg til at de viser hvordan Herren måtte gripe inn
overfor folket, er dette også et vitnesbyrd om at det var ikke folkets
edle egenskaper som gjorde at Gud utvalgte dem. Det var bare Herrens
nåde det kom an på.
– Opprøret ved levitten Korah og Datan og Abiram var en annen viktig
hend-else. Som tegn på hvilken ordning Gud hadde fastsatt, gjorde han
det under at han lot Arons stav spire, til forskjell fra de tolv
stammehøvdingenes staver. En levende spire fra noe som er blitt
ødelagt, blir i profetiene gang på gang en betegnelse for Messias.
– Herren ga forordninger om hvordan Israel skulle forholde seg under
vandringen, om hvordan levittene skulle bære tabernaklet og utstyret,
og i hvilken rekkefølge stammene skulle fylkes. Basuner skulle gi tegn
til oppbrudd. Slik skal også basunen lyde når Menneskesønnen kommer til
jorden igjen.
– Da folket brøt opp fra Kades-Barnea og tok veien nordover, øst for
Dødehavet, dro de utenom Edoms og Moabs landområder, fordi de ble
nektet å dra igjennom. Her bodde Esaus og Lots ætlinger. Men landene
nord-enfor, øst for Jordan-elva, ble erobret. Her fikk Rubens, Gads og
halve Manasses stamme sine landområder.
– Da folket knurret på nytt etter at de hadde dradd fra Kades, sendte
Gud giftige slanger inn blant dem. Moses fikk beskjed om å lage en
kobberslange, slik at alle som så på den, skulle bli berget. På
tilsvarende måte er Messias’ død på korset blitt til frelse for alle
som vender seg til ham.
– Moabs motstand skjedde på en spesiell måte. Moabs konge sendte bud
til den hedenske spåmannen Bileam, som seinere ble år-sak til en stor
villfarelse for Israel. Bileam ble budsendt for å forbanne Israel, men
Herren gjorde det slik at han ble nødt til å velsigne folket i stedet.
Ja, han kom med profetier om framtida, om en hersker i Israel.
– Moses hadde en særlig stilling i frelseshistorien. På grunn av
manglende tillit til Gud da han fikk beskjed om å tale til klippen for
at det skulle renne fram vann, fikk han ikke selv komme inn i det
lovede landet. Men som profet og husholder i Guds husholdning danner
han også et forbilde for Messias. Det har en særlig betydning at Moses
kalles en profet.
– Moses fikk føre folket fram til grensen av det lovede landet, øst for
Jordan-elva. Der talte han til folket, minnet dem om Guds ledelse,
gjentok lovens betydning for dem, og for-mante dem til i ydmykhet å
holde seg til Herrens ord. Han talte om velsignelsen og forbannelsen,
om livets og dødens vei. Han sa fram sin avskjedssang, en lovsang om
Guds storhet, og han velsignet Israels tolv stammer.
– Den som ble utkåret til å lede folket videre, var Josva, som hadde
gått Moses til hånde, og vært en av de tolv som utspeidet landet.
Navnet hans betyr ”Herren” frelser, og er det samme som Messias’
personlige navn [Jesus]. Han leder Herrens folk inn i Guds evige rike.
– Gud ga Josva spesielle løfter for gjerningen hans, som besto i å føre
folket inn i landet, erobre det, og dele det ut til de tolv stammene.
Ved overgangen av Jordan stanset Gud vannet, på lignende måte som han
hadde delt havet da de dro ut av Egypt. På en lignende måte som Moses,
da han ble kalt fra den brennede tornebusken, fikk Josva et særlig møte
med Herrens hellighet.
– Det var harde kamper som måtte til før Israel hadde fått landet i
eie. Men Herren sørget for seier, ofte på underfull måte.
5. Lys i en mørk tid
– Da Josva ble gammel, samlet han alle lederne for Israels
stammer, minte dem om hva Herren hadde gjort for dem og hvordan han
hadde hjulpet dem. Josva formante dem til å fullføre erobringen av
landet. For de viktigste delene av landet var erobret og hele landet
fordelt på de tolv stammene. Men noen områder var ennå ikke inntatt.
Kampen mot fiendene måtte fortsette, og de skulle lære å stole på
Herren i denne kampen.
– Mest av alt var det om å gjøre for Josva å minne folket om å holde
fast ved Herren og hans pakt. Han visste at det ikke ville være noen
selvfølge. For Herren er en hellig Gud, og folket ville gjerne heller
følge sine egne syndige tilbøyeligheter.
– Det var heller ikke lenge før det begynte å gå slik. Det er den
triste historien som Dommernes bok forteller oss om. Da ble det slik at
hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne. Både fiender og
avgudsdyrkelse inngikk de kompromiss med. Så måtte Herren straffe dem.
Ofte var det folk fra landene omkring som undertrykket dem. Ikke
sjelden oppsto det misunnelse og strid stammene imellom.
– Likevel slo ikke Herren hånden av sitt folk. Han sendte sin engel for
å minne dem om alvoret med å forlate Guds pakt. Han begynte også å
bruke profeter til å forkynne hans ord til folket.
– Og gang på gang i løpet av dommertiden, som varte noen hundre år,
reiste han opp dommere. Det var ledere som styrte folket og ledet an i
kampen mot fiendene. Navnene deres står fram som eksempler på mennesker
som gikk fram i tro på Gud: Gideon – Barak (og sammen med ham Debora) –
Samson – Jefta. Ikke alt i deres liv var som det skulle være. Barak
ville ikke påta seg ledelsen uten støtte fra Debora, Gideon ble stor i
egne øyne etter den store seieren over midianittene, Samson gikk ofte
fram etter sine egne tanker, og Jefta ga et løfte som ikke var i
samsvar med Guds vilje. Men med alle sine svakheter var de mennesker
som tok imot Guds budskap og ble brukt av ham.
– I striden viste Herren at det var ikke menneskelige forutsetninger og
antall som var det avgjørende. Samgar og Samson virket alene. Gideon
fikk beskjed om at han hadde for mange folk, og endte opp med bare tre
hundre til slutt.
– Noen ganger kom Herrens engel med kall til å bli dommer. Slik var det
med Gideon. Og i Samsons tilfelle var det foreldrene som fikk kallet,
og innviet ham til Herren fra før han ble født. Det er karakteristisk
at de som møtte Herrens engel, ble grepet av frykt for hans hellighet.
– Den siste av dommerne var Samuel. Også han ble gitt til Herren fra
han var et lite barn, og han vokste opp hos ypperstepresten Eli ved
tabernaklet.
– Samuels mor framsa en takkebønn og lovsang da hun kom med gutten til
Eli. Hun minte om Herrens hellighet og storhet, kom med profet-iske ord
om den salvede, og hun talte om at Gud bøyer ned de mektige og reiser
opp de ringe. Det samme budskapet lød i Marias lovsang, da hun
– etter at hun hadde fått budskapet om at hun skulle bli mor til
Messias – besøkte sin slektning Elisabet, forløperen Johannes’ mor.
– Samuel fikk budskap fra Herren i en tid da Herrens ord var ”dyrt”. Da
han vokste opp, skjønte folket at han var betrodd å være profet for
Herren. Det var en oppgave som skulle innnebære mange tunge stunder, og
mange viktige hendelser.
– I yppersteprestens egen familie foregikk utskeielser og ondskap. En
Guds mann – en profet – ble sendt for å forkynne Herrens dom over
dette. Han forkynte også om en trofast prest som skulle komme.
Prestedømmet skulle gjenreises i Israels historie. Og det peker
framover mot Messias som den fullkomne yppersteprest.
– I kampen mot filistrene grep folket til det fortvilte forsøk å ta
paktsarken med seg på slagmarken – og opplevde at den ble tatt av
fiendene. Gud straffet filistrene for dette, så de måtte sende arken
tilbake. Men også Israel fikk oppleve hva Herrens hellighet innebar, da
de behandlet arken på en måte Gud hadde forbudt.
– Folket begynte å kreve en konge. Fra én side sett var det i Guds plan
at folket i sin tid skulle få en salvet konge. Men måten det skjedde
på, viste samtidig folkets mangel på tillit til Herren. For de ville
være som folkene som bodde omkring. Samuel ble bedrøvet, men på Herrens
bud gikk han med på folkets krav.
– Den første salvede kongen ble Saul, som var av Benjamins stamme. Det
var den minste av stammene, så dette i seg selv var et tegn på at Gud
utvelger på en annen måte enn mennesker gjør.
– Til å begynne med var Saul ydmyk, og rettet seg etter Herrens ord.
Men etter hvert begynte han mer og mer å følge sine egne tanker, slik
at Guds ånd måtte forlate ham. Før sin siste kamp endte han opp med å
søke råd hos en hedensk spåkvinne.
– Kongedømmet måtte få en ny start, og denne gangen ble det utvalgt en
fra Juda stamme – den stammen som allerede fra patriarken Jakobs tid
var omtalt som den som kongen skulle komme fra. Også i dette tilfellet
ble det klart at Gud handler på sin egen måte. Han ser ikke på det
ytre, men på hjertet. Den som ble utvalgt, var David, den yngste av
åtte brødre.
(Forts. i neste nummer.)