Blant dem som bekjenner seg som kristne finnes det to veier, lovens vei og nådens vei. Man kan ha et rett bibelsyn, høre de ”rette lærere”, og lese gode bøker – men allikevel leve på feil vei, leve under loven.
Å leve under loven
Hva kjennetegner det mennesket som lever under loven? Det lever av loven. Dets hjerte blir ikke trukket til Kristus ved evangeliet, men det fortsetter på loven vei. Det setter fortsatt sin lit til sitt eget arbeid på sin frelse, til sitt ordnede andaktsliv, og til sin kristne livsførsel. Dette mennesket har et håp om evig liv på grunnlag av at det lever et gudfryktig og alvorlig kristenliv, et annerledes liv enn sine naboer. Det sier seg enig i evangeliet om Jesus, men i det daglige livet er det ikke Jesus og Hans rettferdighet som gir dette mennesket fred. Nei, det søker å nærme seg Gud i lovens ånd.
Hvordan viser det seg at et menneske søker å nærme seg Gud på lovens vei? Et slikt menneske er overbevist om at Gud ikke vil ta imot det dersom det ikke har oppfylt sine plikter. Når dette mennesket synes å ha gjort det som Gud forlanger, da får det ro og fred i sin samvittighet. Når det påkaller Gud i bønnen, kan det be om hjelp og barmhjertighet, men det går utenom Kristus. Det regner ikke med Guds Lam som ble ofret på korset for sine synder. Nei, det har ikke behov for Jesus som sin stedfortreder, som sin eneste rettferdighet. Men Paulus sier: ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger” (Rom 3,20).
Bare gjennom Jesus har vi adgang til Gud
Det er sant at Gud er forsonet, og at Han er sine barns kjære Far i himmelen. Samtidig sier Bibelen: ”For vår Gud er en fortærende ild” (Hebr 12,29). Ingen som søker å nærme seg Gud uten Jesus kan bli frelst fra Guds vrede. Bare gjennom Jesus har vi adgang til Faderen, slik vi leser i Hebr 7,25: ”Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham.” Jesus selv sier: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh 14,6).
Ja, i Jesu navn er adgangen til Gud åpen. Jesus har oppfylt loven i vårt sted. Han bar våre synder opp på korset. Guds vrede over synden rammet Sønnen. Ved sitt blod har Jesus skaffet til veie fred og forsoning. Vi har en forsonet og nådig Gud. Gud er nådig for Jesu skyld. Bare gjennom Jesus har vi adgang til Gud.
Å leve under nåden
Du kan ikke tre fram for Gud med din egen fromhet. Du er fortapt. Ditt hjerte er så ondt og så likegyldig for Guds kjærlighet. Ingen ting hos deg holder mål.
Loven dømmer deg skyldig, men loven kan ikke bøte din skade. Loven kan ikke frelse deg. Du trenger å få se at uten nåde går du fortapt i møtet med en hellig Gud. Bare for Jesu skyld finnes det nåde.
Lykkelig er du som ikke lenger har igjen noe håp om eget bidrag når det gjelder en så viktig sak som din frelse for evigheten. Det er nåde du trenger. Det er Jesus du trenger for å bli frelst. Jesus, som er både det Gamle og det Nye Testamentets Herre, sier: ”Og den som kommer til meg vil jeg slett ikke støte ut” (Joh 6,37). Han sier også: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu” (Jes 43,24-25). Salig er du som kapitulerer og tar imot ufortjent nåde for Jesu skyld.
Herren forlater og glemmer, ikke bare dine gamle synder, men du får også leve i en daglig nåde for Jesu skyld. Ja, du får leve under nåden. Det betyr at Gud ikke tilregner deg dine daglige synder og skrøpeligheter. I stedet tilregner Gud deg Kristi rettferdighet. Loven har nå ikke lenger noe å si deg når det gjelder din frelse, slik apostelen Paulus sier: ”Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren” (Gal 3,24-25). Ja, nå når troen på Jesus er kommet, står vi ikke lenger under lovens tukt og dom, men under nåden. Paulus sier: ”Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd” (Rom 4,8). Se også Salme 32,2. Martin Luther skriver: ”En kristen er ikke et menneske som ikke har noen synd, men en som ikke blir tilregnet noen synd. (…) Kristi verk og Hans lidelse er hans eiendom, slik at han kan regne det som sitt eget. Når Kristus er min ved troen, og jeg er Hans, kan loven ikke anklage meg for noe, like lite som den kan anklage Kristus. (…) Selv om jeg ennå har synd i mitt kjød, har jeg allikevel min rettferdighet i Kristus.”
Ja, det er sant det som Luther her sier, at vi har vår rettferdighet i Kristus. Det mennesket som fortviler på sine forsøk på å opprette sin egen rettferdighet, og i stedet søker frelsen i Jesus alene, det mennesket får alt som en gave. Jesu lydighet og rettferdighet er hans lydighet og rettferdighet. Han er like rettferdig for Gud som Jesus. Ja, hele Jesu rikdom er hans. Apostelen Paulus skriver i 1 Kor 1,30: ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.”
Det mennesket som i troen har behov for Jesus, er barn i huset. Han er like mye barn både i sine bedre og i sine verre stunder. Han blir ikke bevart som Guds barn på grunn av sin tjeneste og pliktoppfyllelse. Nei, barne-retten eier han for Jesu skyld. ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri” (Joh 8,36). Til slutt venter den himmelske arven.
De derimot som søker å opprette sin egen rettferdighet, og som søker sin trøst i noe annet enn i Kristus, de kommer til å bli dømt etter Guds strenge rett. ”Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden” (Gal 5,4).
Har da loven ingen oppgave i den kristnes liv?
Jo, loven har en oppgave også i den kristnes liv. Paulus sine motstandere mener at han opphever loven ved troens forkynnelse. Han imøtegår dette med ordene: ”Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven” (Rom 3,31).
Ja, det er sant at forkynnelsen av evangeliet stadfester loven. Hvordan gjør den det? Gjennom troen på Jesus blir mennesket tilregnet Jesu lydighet og rettferdighet, og det blir av Gud ansett som om det selv har oppfylt Guds lov. Nettopp dette, at Guds barn får leve i et slikt nåderike, der synden ikke tilregnes, der loven ikke mer kan dømme, nettopp denne forunderlige frihet føder et nytt liv i hjertet. Det oppstår en ny villighet og lyst til å følge Guds lov. ”Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst (svensk: tröstar mitt hjärta)” (Salme 119,32).
Det er evangeliets trøst som gir en ny glede i hjertet, og en ny vilje til å følge Guds bud. Det syndige og verdslige liv som tidligere var hans glede, blir nå hans plage. Loven er nå ikke lenger et åk for ham, men en viktig veiviser.
Loven virker også en fornyet syndserkjennelse, og driver til Kristus. Gud kan for syndens skyld tukte og oppdra sine barn, men sin nåde tar han ikke ifra dem.
Ikke alltid kjenner Guds barn glede i hjertet. Motgang,
bekymringer, hjertets ondskap og likegyldighet, forsømmelser og fall i
synd kan føre med seg mørke og anfektelser. Spørsmålet kommer: Er jeg
virkelig et Guds barn? Men alle Guds barn har det til felles at de ikke
tier om sin synd innfor Gud. De bekjenner sin synd som synd, og dømmer
seg selv. Guds ord sier: ”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke
dømt” (1 Kor 11,31). Ja, alle de som dømmer seg selv, og som ikke går
utenom Guds Sønn, skal ikke bli til skamme. I Jesu navn finnes nåde og
frelse. ”For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst” (Rom
10,13). Herre Jesus, forbarme deg over meg!
”Pris Herren, for han er god. Evig varer hans miskunn!” (Salme 118,1).
(Fra “Pietisten”. Overs: J.E.Aasmundtveit)