Den 20. januar 2006 ble uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd om ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken” presentert.
Det var etter anmodning fra biskop Odd Bondevik at lærenemnda i oktober 2002 vedtok å realitetsbehandle spørsmålet om skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken.
Det sies at dersom nemnda skal behandle en sak, må det dreie seg om et sentralt og tungtveiende spørsmål i evangelisk-luthersk lære. Det aktuelle læretema må være ”av alvorlig og vidtrekkende karakter”.
Medlemmer av nemnda har vært samtlige biskoper, teologisk sakkyndige oppnevnt av de teologiske fakulteter, to teologiske sakkyndige valgt av Kirkemøtet og fire leke medlemmer valgt av Kirkemøtet. Til sammen besto nemnda av 20 medlemmer og har hatt 11 møter. Professor Torleiv Austad fra Det teologiske Menighetsfakultetet har vært leder og professor Turid Karlsen Seim fra Det teologiske fakultet nestleder av nemnda
Uttalelsen
Det er med spenning en tar for seg denne uttalelsen av så mange lærde personer, selv om en nok på forhånd kunne tenke seg at synspunktene ville sprike forholdsvis mye.
Vi vil først referere noe av det viktigste som kommer fram i uttalelsen. På den måten vil leserne ha mulighet til å vurdere saken bedre. Til slutt vil vi kommentere noen vesentlige forhold i uttalelsen slik som vi ser det.
Det kommer fram at av nemndas 20 medlemmer sier halvparten ja til homofilt samliv, mens 10 er avvisende til det.
Ifølge uttalelsen er begrepene skriftforståelse og skriftbruk viktige. Med ”skriftforståelse” mener nemnda ”en helhetsforståelse av Skriften som inkluderer tolkningsprosessen”. Med ”skriftbruk” siktes det til ”den faktiske bruk av Skriften”.
Den øverste norm og rettesnor
Alle medlemmer av nemnda mener at Skriften er den øverste norm og rettesnor for vår kirkes lære og har autoritet i seg selv. Skriften er også den øverste norm for kirkens liv og praksis, og for menneskers liv og praksis. Videre hevdes det at bekjennelsen er i prinsippet gjenstand for Skriftens kritiske funksjon, og har en normativ status som er underordnet Skriften. Det hevdes også at andre instanser kan være kilder til etisk og moralsk forståelse. ”Mennesket kan gjennom sin fornuft og natur – sammen med erfaringer, erkjennelse og grunnleggende livsvilkår, og vitenskapelig innsikt – komme fram til etisk og moralsk innsikt. Disse instansene må likevel sees i forhold til og vurderes i lys av Skriften som den øverste norm”.
Likestilling
En konsekvens av denne tankegang er nok at likestilling mellom mann og kvinne er i dag også godtatt av de fleste. Nemnda sier: ”Striden om kvinners tjeneste i familie og menighet skyldes blant annet ulik vurdering av hvorvidt det patriarkalske kjønnsrollemønsteret og den mannsorienterte forståelsen som preger bibeltekstene, skal anses som normative”. Vi vil gjerne kommentere dette med en gang. Det er en besnærende måte å framstille saken på, og det er ren bibelkritikk. Skriftens tale om hodeordning og underordning begrunnet i skapelse, syndefall, forløsning og et Herrens bud (1 Tim 2,12-14; Ef 5,22 ff.; 1 Kor 14, 37) omtolkes og forkastes av hele lærenemnda. Hvordan kan man da hevde at Skriften er øverste norm for kirkens lære? Man setter jo til side Guds Ord gitt ved apostelen Paulus ved Den Hellige Ånds åpenbaring og inspirasjon.
De av medlemmene av nemnda som går inn for å anerkjenne homofilt samliv, mener at spørsmålet om kvinnelige prester er en relevant parallell til spørsmålet om homofilt samliv.
De homofiles livssituasjon
Ifølge uttalelsen er hele nemnda opptatt av de homofiles livssituasjon. Åpen Kirkegruppe for lesbiske og homofile har fortalt nemnda at mange kristne homofile har erfart avvisning og fordømmelse i sitt møte med menighetsliv og kirke. Det sentrale spørsmål for nemnda har vært: Kan en ut fra Skriften argumentere for homofilt samliv? Eller taler Skriften om homoseksuelle handlinger på en slik måte at kirken må ta avstand fra homofilt samliv?
Nemnda har gitt en kort skisse av noen perspektiver på kultur- og samfunnssituasjonen. Nyere kjønnsteorier viser til hvordan menneskers erfaringer av kjønn og seksualitet er innvevd i kulturelle forståelsesmønstre og preget av historiske tradisjoner i tolkningen av gitte biologiske fakta. Følgelig blir definisjoner av kjønn mer flytende og be-vegelige enn tidligere antatt.
Halvparten av nemnda vurderer partnerskapsloven positivt, men den andre delen mener at en samlivsform som inkluderer homoseksuelle handlinger, bryter med de rammer som Skriften trekker opp for seksuelt samliv.
Fortolkning av Skriften
Når det gjelder fortolkning av Skriften, mener hele nemnda at det gjelder å forstå de bibelske tekster både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. Ifølge uttalelsen har nemnda sett det påkrevd å drøfte sentrale prinsipper for skrifttolkning i kirkelig kontekst ut fra tre forutsetninger. 1. Distinksjon mellom sentrum og periferi. 2. Forholdet mellom Det gamle og Det nye testamente, og 3) Skriftens klarhet.
Skapt i Guds bilde
I etiske spørsmål fremheves særlig tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde, og om menneskeverdet, Jesu person og forkynnelse, kallet til etterfølgelse og nestekjærlighet og tjenestevillighet, ærlighet og ydmykhet. Disse er, ifølge uttalelsen, relevante i ulike livssituasjoner, også på det samlivsetiske område.
Videre sies det at noen vil argumentere for at forståelsen av menneskets verd er et medvirkende motiv for å akseptere homofilt samliv.
Avvisende til homoseksuelle handlinger
Ifølge uttalelsen er alle nemndas medlemmer enige om at Bibelen etter sin ordlyd er klart avvisende til homoseksuelle handlinger og at de ikke bare er rettet mot kultisk prostitusjon, pederasti (det vil si voksne frie menns seksuelle omgang med yngre gutter) eller homofili. Videre sies det at homoseksuelle handlinger og begjær er å forstå som brudd med Guds skapervilje og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse.
Det er enighet i nemnda når det gjelder fortolkningen av de bibelske tekstene som omtaler homoseksuelle handlinger om at de må forstås i lys av Skriften som helhet og i forhold til dagens virkelighet.
Homofilt samliv i dag
Nemnda har imidlertid delt seg i to grupper i spørsmålet om grunnlaget for homofilt samliv i dag.
De nemndsmedlemmene som går inn for at kirken skal anerkjenne homofilt samliv, legger vekt på å prøve utsagn og holdninger på evangeliet om Jesus Kristus. Med fortolkningsprinsippet Kristus som Skriftens sentrum tillegges Jesus som forbilde og eksempel stor vekt. De hevder at Jesus og Paulus bruker nestekjærlighetsbudet sammenfattende slik at det får” en kritisk funksjon i forhold til de enkelte bud”. Videre hevder de at skapelsesfortellingene ikke kan begrunne ekteskapet mellom mann og kvinne som ”skaperordning”, som utelukker andre former for samliv.
Det hevdes også at datidens kunnskap om homoseksualitet er meget forskjellig fra vår. ”Vår tids forpliktende og likestilte homofile samliv mellom mennesker med en grunnleggende homoseksuell orientering er derfor ikke innenfor de aktuelle bibelteksters horisont”. ”Samlivsetisk vil kirken bare kunne framstå troverdig når den entydig kan hevde de samme etiske prinsipper for alt samliv”. De hevder at de fastholder de normene som gjelder i samliv, og som blant annet inkluderer trofasthet, kjærlighet, gjensidig forpliktelse, oppofrelse og omsorg i sårbarhet.
Ikke bibelsk grunnlag
De nemndmedlemmene som ikke finner at kirken har bibelsk grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv, legger vekt på at Gud har skapt mennesket til mann og kvinne. Kjønnsdifferensieringen er uttrykk for orden i skaperverket, som også innebærer at mann og kvinne er til for hverandre og har ansvar for å føre slekten videre. Følgelig avviser de bibelske tekstene homofilt samliv. De understreker at kirken ikke kan sette til side bibelske bud og ordninger som er forankret i Jesu og apostlenes etiske undervisning, uten å undergrave grunnlaget for å hevde Skriften som øverste norm i spørsmål om lære og liv.
Uenighet om teologiske spørsmål
Selv om hele nemnda bekjenner seg til Skriften som vitnesbyrd om Guds åpenbaring og som øverste norm for vår kirkes forkynnelse og undervisning, så skiller veiene seg når det gjelder blant annet skapelsesforståelse, synet på ekteskapet, henvisning til Jesu person og lære, forholdet mellom Jesus og Paulus, og fremtredende idealer for menneskers liv, ifølge uttalelsen.
Kirkesplittende?
Spørsmålet som tas opp til slutt er om uenigheten mellom de to parter er av en slik art at kirkens enhet trues. Ifølge bekjennelsesskriftet Augustana art. 7 er det tilstrekkelig for ”sann enhet i kirken” at det er enighet om ”evangeliets lære” og om ”sakramentenes forvaltning”.
Med ”evangeliets lære” tenkes det på både forkynnelsen av lov og evangelium. Så sies det: ”Når det gjelder synet på homofilt samliv, behøver ikke uenigheten nødvendigvis å skjule eller forvrenge kjernen i evangeliet. Men homofilispørsmålet berører også forståelsen av Guds lov, og på det punktet er det uenighet i nemnda”.
Videre hevdes det at denne uenigheten ikke nødvendigvis behøver føre til kirkesplittelse i den betydning at en ikke lenger kan ha gudstjenestefellesskap, men man utelukker ikke at det kan komme til å skje.
Ifølge uttalelsen er nemnda klar over at uenigheten også kan vanskeliggjøre det økumeniske fellesskapet i Norge og arbeidet for kristen enhet.
Helt til slutt sies det ”I alle fall er det et ansvar for hele kirken å tenke gjennom hvordan en kan håndtere en dyptgående uenighet i lærespørsmål – i respekt for dem som har et annet syn enn en selv, og i respekt for de mennesker som mest direkte berøres av det aktuelle spørsmålet”.
Synspunkt på uttalelsen
Vi vil prøve å komme med noen synspunkt på uttalelsen. Vi gjør oppmerksom på at disse er langt fra uttømmende, men et forsøk på å få fram det mest åpenbare.
Det er skuffende å se hvor svakt syn hele lærenemnda i praksis har på Bibelen. Så langt jeg kan se, er ikke Bibelens inspirasjon nevnt, mens dens autoritet er nevnt så vidt. I den forbindelse er det nok å nevne kvinneprestspørsmålet og spørsmålet om vranglære og vranglærere.
Som nevnt er skriftsynet som ligger bak uttalelsen, svært uklart, og det divergerer sikkert mye blant de enkelte medlemmer av nemnda. Skriften karakteriseres som ”vitnesbyrd om Guds åpenbaring”, men man definerer ikke noe mer om hva som ligger i det begrepet. Fra liberal teologi kjenner vi denne definisjonen ”som religiøse menneskers tanker om Gud”. At hele lærenemnda godtar den ovenfornevnte betegnelsen, er skuffende. Rett nok hevder alle at Skriften er den øverste norm og rettesnor for vår kirkes lære, men hva hjelper det når man ikke følger den norm og rettesnor i praksis!
Ingen har det klassisk evangelisk-lutherske syn på Skriften hvor man taler om Skriftens inspirasjon og autoritet og som Luther sier at Skriften kan ikke feile. La oss i denne forbindelse sitere skriftprinsippet: ”Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti” Sal 119, 105. Og Paulus sier: ”Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!” Gal 1,8 (Innledning til Konkordieformelen).
Når halvparten av medlemmene sier ja til homofilt samliv, så er det et tegn på at de ikke vil si det samme som skriftprinsippet sier, eller at de ikke har Skriften som høyeste norm og rettesnor. Men tvert imot degraderer de Skriften og setter tidsånden (i praksis), bevisst eller ubevisst, som en høyere norm enn Skriften selv.
Ved egne teologiske krumspring, konstruksjoner og overordnede helhetsprinsipper inspirert av tidsånden og det som er politisk korrekt, kommer de til et resultat som er fullstendig motsatt av hva Guds hellige og inspirerte Ord sier. Hvem har gitt dem fullmakt til det?
Fortolkning av Skriften
Når det gjelder fortolkning av Skriften hevder alle at de bibelske tekster skal forstås både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. Dette fører galt av sted, særlig når man sier at andre instanser kan være kilder til etisk og moralsk forståelse. Faren er da at en tolker tekstene ut fra vår tids livssituasjon og forhold. Med andre ord at man legger noe inn i tekstene som ikke står der. Vi vil hevde at den historisk kritiske metode ikke er noen holdbar metode i bibelforskningen.
Etter vår oppfatning skal de bibelske tekstene tolkes historisk grammatisk. Det vil si at en skal tolke dem ut fra den historiske kontekst og bruke alle språklige og grammatiske hjelpemidler og med bønn om Guds Hellige Ånds veiledning. Resultatet skal en så anvende på vår livssituasjon.
Vi vil hevde at her skjer en av de alvorligste avsporinger fra evangelisk-luthersk teologi. Dette kommer klart fram når de homoliberale hevder at Det nye testamentets avvisning av homoseksuelle handlinger ikke gjelder i dag på grunn av at forholdene er helt annerledes i dag enn da Bibelen ble skrevet.
For å si det på en annen måte: De tar i betraktning de homofiles vanskelige livssituasjon og legger vekt på at det avgjørende for forståelsen av Skriften er å prøve utsagn og holdninger på evangeliet om Jesus Kristus. Med fortolkningsprinsippet Kristus som Skriftens sentrum tillegges Jesus som forbilde og eksempel stor vekt. Når man legger så stor vekt på neste-kjærlighetsbudet og hevder at det får en kritisk funksjon i forhold til de enkelte bud, da er man kommet langt på avveier. En undrer seg på om det er Bibelens Jesus de taler om, eller det er en annen Jesus? Jesus sa jo til kvinnen som var grepet i hor: ”Gå bort, og synd ikke mer!” Joh 8, 11, men disse sier noe helt annet.. Med andre ord opphever man ved hjelp av nestekjærlighetsbudet og Jesus som forbilde, apostelen Paulus ord om homofile handlinger som synd og noe ”som strider mot den sunne lære” 1 Tim 1, 10. Da stiller man Jesus opp mot Paulus. Han som er: ”Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium” (Rom 1,1). Følgelig adlyder de ikke Jesu Kristi apostel, men leser korrektur på hans ord som ble åpenbart ham ved Jesu Kristi Ånd. Da opphøyer man seg selv til det utillatelige og lar slangens ord være sanne, 1 Mos 3.
Synd og frelse
I uttalelsen fra lærenemnda er det skuffende å legge merke til hvor få ganger ordet ”synd” og følgene av synd er nevnt. Så langt vi har sett, finnes ikke syndefallet omtalt i det hele tatt. At en sak som syndefallet med alle de alvorlige konsekvenser for mennesket, samfunnet og universet ikke er omtalt, er merkelig. (Vet ikke hvor mange av nemndmedlemmene som regner med et historisk syndefall).- Man taler om mennesket som er ”skapt i Guds bilde”, men lite og ingenting om hva synden har gjort og gjør med mennesket. Leser man Skriften og bekjennelseskriftene, så ser en hvor alvorlig Guds Ord ser på syndefallet og synden. Det synes som om Lærenemnda betrakter dette som uvesentlig. Har man ikke da slått inn på en humanistisk tankegang?
Når det gjelder spørsmålet om frelse, behandles det ikke for eksempel i forbindelse med 1 Kor 6, 9-10. Apostelen Paulus sier her blant annet: ”Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn ….”, skal arve Guds rike. En kan gjerne undre seg over at ikke nemnda drøfter dette. Er de mer opptatt av det dennesidige liv og så glemmer de livet etter døden?
Når Skriften sier at de som lever som homofilt samlevende, ikke skal arve Guds rike, da er det sannheten. Å si noe annet er løgn. Martin Luther sier: ”For kirken kan og skal ikke lyve eller føre falsk lære, ikke engang i et eneste lærepunkt. Lærer den en løgn, så er det hele falskt” (Sitert fra Svend Lerfeldts bok ”Lutherboken”, side 226).
Vranglære og vranglærere
Det innrømmes av nemndas medlemmer at de er uenige om flere teologiske spørsmål, men om det å si ja til homofilt samliv er kirkesplittende, antydes bare i vage ordlag.
Ifølge Skriften er alt det som bryter med dens lære, vranglære og de som lærer galt, er vranglærere. Apostelen Johannes sier: ”Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger”, 2 Joh 10-11 (se også Rom 16, 17; Tit 3,10-11).
Nemnda nevner ikke begrepene ”vranglære” eller ”vranglærere” overhodet. Man antyder bare at når det gjelder synet på homofilt samliv, behøver ikke uenigheten nødvendigvis å skjule eller forvrenge kjernen i evangeliet, men man innrømmer at man er uenige i forståelsen av Guds lov.
For meg vitner dette om et overfladisk syn på Guds ord, lov og evangelium. Når de homo-liberale mener at homofilt samliv ikke er synd, da trenges verken loven eller evangeliet å bli forkynt for disse. Siden de er døpt, trenger de med andre ord: Bare oppmuntring og trøst på veien videre. Med andre ord: Loven trenger ikke gjøre sin gjerning med å avsløre denne synd, og en trenger ikke å høre evangeliet og få syndenes forlatelse for noe som ikke er synd.
Jeg vil påstå at ingen som anerkjenner homofilt samliv, har forstått Guds lov og evangelium. Hvis de hadde forstått det, ville de ha omvendt seg og bedt om Guds nåde for Jesu Kristi skyld. Siden de ikke forstår Guds ord, leder de andre i fortapelsen med sin vrang-lære. De gjør de bekjennende homofile kristne som kjemper daglig, om å leve rent, en bjørnetjeneste ved indirekte å si at de kan leve ut sin legning i et homofilt parforhold med god samvittighet.
Det er på en måte underlig og skuffende å lese at de som avviser homofilt samliv som legitimt, at de ikke kan si klart fra at dette er vranglære og kirkesplittende. De sier tvert imot at det er et ansvar for hele kirken å tenke gjennom ”hvordan en kan håndtere en dyptgående uenighet i lærespørsmål – i respekt for dem som har et annet syn enn en selv og, og i respekt for de mennesker som mest direkte berøres av det aktuelle spørsmålet”. Er dette slik å forstå at man skal ha respekt for vranglæren og vranglærerne selv om en er overbevist om at de leder mennesker i fortapelsen med sin vranglære? Dette vitner mer om menneskefrykt enn om sann gudsfrykt.
Avsluttende merknader
Jeg må innrømme at det er med uro og sorg jeg har lest denne uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd. Ærlig talt, vi har ikke bruk for en lærenemnd i Den norske kirke når vi har Den hellige skrift og de evangelisk – lutherske bekjennelsesskrifter. Guds Ord står fast uansett hva norske biskoper og andre medlemmer av nemnda sier. Jeg er skuffet over hele lærenemndas uttalelse, men mest over dem som sier ja til homofilt samliv.
Å anerkjenne homofile forhold er brudd med Guds Ord. Det er forfall og frafall fra Guds hellige og inspirerte Ord, sannheten, og opprør mot den treenige Gud. De har slått inn på Bileams vei.
At noen som sier det motsatte av hva Guds Ord sier, skal være hyrder og ledere i Den norske kirke, er en selvmotsigelse og ulykke. Ingen kristen bør ha ”guds-tjenestefellesskap” med dem, men be om at de må komme til sannhets erkjennelse. For deres lære er en hån mot den treenige Gud og fører dem som hører på dem med bifall, til en evig fortapelse.
Apostelen Jakob advarer oss alle og sier: ”likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild”, Jud v. 7.
Å si ja til noe som Guds Ord sier nei til, er et svik mot Den norske kirke og det norske folk. For man villeder i stedet for å veilede og forkynne Kristus som tok all verdens synd på seg, også de homofiles synder, til frelse, nytt liv og evig salighet hos Gud. Avslutningsvis vil jeg oppmuntre enhver troende til å kjempe den gode strid. La oss ikke bli redde i åndskampen som stadig blir hardere, men holde fast ved Den hellige skrift, Guds inspirerte og autoritative Ord, og i det kristne arbeidet holde fast ved ”Calmeyergate-linjen”.