Artikkel nr 11 fra blad nr 3-2006
Emne: Bibelforum
På veien til Emmaus – Del 4
Av Guttorm Raen.

(Forts. fra forrige nummer:)

6. David

– David gjorde store tjenester for Saul. Men Saul ble stadig mer grepet av hat mot David, og forsøkte å ta livet av ham. Han måtte flykte til øde steder. Mens Saul var ute etter David, hendte det at David fikk mulighet til å skade ham. Men Saul var en salvet konge, og David lot dommen ligge i Guds hand.
– Etter Sauls død ble David først konge i Hebron. Siden foretok han den endelige erobringen av Jerusalem, og gjorde den til hovedstad. Denne byen skulle få en viktig plass i frelseshistorien. Hit ble paktens ark flyttet. Og etter Davids tid ble templet reist her. I profetier og lovsanger står Jerusalem – Sion – sentralt. Og hit måtte Messias gå for å lide og dø for syndenes skyld.
– Med David hadde Israel fått det kongedømmet som var etter Guds plan, og som skulle peke framover mot Messias. Derfor har også David en særlig plass i profetiene. Han kalles en mann etter Guds hjerte. Og mange av salmene David skrev, vitner om Guds store gjerninger – både det som har skjedd, og og om ting som skulle komme.
– Som menneske var ikke David fullkommen. Han gjorde store synder, som måtte bekjennes. Men han var Guds utvalgte redskap. Og han vitnet om betydningen av syndenes forlatelse.
– Til David åpenbarte Herren noen av sine tanker for framtida. En særlig betydning har det budskapet profeten Natan kom med, etter at David var kommet til ro i Jerusalem. Han ønsket å bygge et hus for Herren, men fikk beskjed om at det skulle hans sønn gjøre. Den første oppfyllelsen av dette skjedde ved Salomo. Men David skjønte at Guds plan gikk mye lenger. Det var Messias som skulle bygge det fullkomne Guds hus.
– En av Davids hovedoppgaver var å skaffe folket ro for fiendene. Herren var med ham i striden. Men David fikk også oppleve indre stridigheter, blant annet opprør av sin sønn Absalom.
– Om Herrens hjelp i all kamp og strid vitner en lovsang som vi finner både i beretningen om David og i Salmenes bok. Han taler om hvordan Gud grep inn, om Herrens store gjerninger, om at Herren er hans klippe, og om den særlige miskunnhet han hadde vist til David. Utvelgelsen av den salvede peker framover, som en evig pakt.
– Davids siste vitnesbyrd gjelder den framtidige hersker som Gud hadde lovet å sende. Om ham bruker David uttrykk som vi seinere ofte møter i profetier om Messias. Han skal være rettferdig og gudfryktig. Han skal være lys, og han skal gi vekst.

7. Kongedømmet

– Under Davids sønn Salomo var Israels rike på høyden av din storhet. Landet hadde ro. Salomo styrte på en vis måte. Da Gud ga ham anledning til å få det han helst ville ha, ba han om visdom, ikke rikdom og makt. Og han ble en lærer om Guds visdom uten sidestykke, slik vi blant annet ser det i Ordspråkenes bok.
– Salomo bygde templet i Jerusalem. I grunnform var det som tabernaklet, men det var prektig utstyrt. Ved innvielsen av templet ba Salomo en bønn med mye åndelig visdom. Han var klar over at Gud ikke bor i et hus som er gjort av mennesker. Men han ber om at Gud i sin nåde må ta seg av sitt folk.
– Mot slutten av sitt liv begynte Salomo å følge egne tanker, og Gud reiste opp motstandere mot ham. Og da Salomo var død, ble riket delt. Ti stammer fulgte Jeroboam, og bare to stammer, den sørlige delen av landet, holdt seg til Davids ætt.
– Jeroboam valgte Samaria til sin hovedstad, og markerte forskjellen fra Juda rike med å innføre en annen form for gudsdyrkelse enn den som var knyttet til templet i Jerusalem. Slik begynte en lang periode med frafall fra Herren. Ingen av Israels – nordrikets – konger tok avstand fra den synd som Jeroboam sto for.
– Mange profeter ble sendt til folket, men de var ikke villige til å høre. Til sist ble Samaria erobret av den nye stormakten, assyrerne. Det blir understreket at årsaken var at folket hadde forlatt Herren. Assyrerkongen flyttet folk fra sitt land til Samaria, slik det siden ble et blandingsfolk som bodde der. De dyrket avguder sammen med en slags frykt for Herren.
– Beretningene om Israels historie fra Josva til og med kongedømmet kalles ”de tidlige profeter” – ikke bare fordi de forteller om profeter som forkynte sitt budskap, eller at det var profeter som skrev ned noen av beretningene, men først og fremst fordi de er et budskap om hvordan Gud ledet og handlet i det som skjedde.
– I Juda rike vekslet det mellom konger som falt fra Herren, og konger som fryktet Herren. Men til sist ble frafallet så stort også her at riket gikk til grunne – denne gang erobret av babylonerne ved kong Nebukadnesar.
– Blant de profeter som virket i Israel, står Elias i en særstilling. Han fikk forkynne Guds ord med særlig kraft, og sto imot flere hundre avguds-prester på Karmelsfjellet. Men han kjente også til mismot, ble fornyet ved et møte med Herren, og fikk et fornyet kall til å være profet. Mens hans disippel Elisa var vitne, ble han tatt opp til himmelen i en ildvogn. Som representant for profetene var det Elias som sammen med Moses talte med Menneskesønnen på forklarelsens berg.
– Elisa fortsatte Elias’ gjerning. Også han fikk utføre kraftige gjerninger. Da Elisa var død, fortelles det om at en mann som ble begravet i hans grav, ble levende igjen. Men Menneskesønnen ble lagt i en ny grav.
– En av de gudfryktige kongene i Juda var Hiskia. Han satt på tronen da nordriket ble erobret. Og han opplevde en voldsom beleiring av Jerusalem fra assyrernes side. Hiskia gikk til templet og la saken fram for Herren. Og han fikk oppleve at beleiringen ble hevet på underfull måte. Men Hiskia fikk også høre budskapet om at Juda i sin tid skulle bli erobret av babylonerne.
– Hiskias sønn og sønnesønn førte Juda på frafallets vei. Men med kong Josia kom det en forandring. På hans tid ble lovboken funnet i Herrens hus. I lang tid hadde ikke folk brydd seg noe særlig om å følge Herrens lov. Men kong Josia satte i gang med å få bort all avgudsdyrkelse, og sørget for at loven ble lest opp og at det ble holdt påske, slik som det etter utgangen av Egypt skulle ha vært gjort hvert år.
– Josias tid tok slutt da han falt i kamp mot egypterkongen. Og de kongene som fulgte, rettet seg ikke etter Herrens ord. Landet kom inn under babylonerkongen, og til sist ble Jerusalem erobret og templet brent ned. Kongen og mange av de fornemme i landet ble bortført til Babel. Slik så det ut til at kongedømmet av Davids ætt kom til ende. Men Gud hadde sine frelsesplaner for framtida.

(Forts. i neste nummer.)