(Forts. fra forrige nummer:)
6. David
– David gjorde store tjenester for Saul. Men Saul ble stadig
mer grepet av hat mot David, og forsøkte å ta livet av ham. Han måtte
flykte til øde steder. Mens Saul var ute etter David, hendte det at
David fikk mulighet til å skade ham. Men Saul var en salvet konge, og
David lot dommen ligge i Guds hand.
– Etter Sauls død ble David først konge i Hebron. Siden foretok han den
endelige erobringen av Jerusalem, og gjorde den til hovedstad. Denne
byen skulle få en viktig plass i frelseshistorien. Hit ble paktens ark
flyttet. Og etter Davids tid ble templet reist her. I profetier og
lovsanger står Jerusalem – Sion – sentralt. Og hit måtte Messias gå for
å lide og dø for syndenes skyld.
– Med David hadde Israel fått det kongedømmet som var etter Guds plan,
og som skulle peke framover mot Messias. Derfor har også David en
særlig plass i profetiene. Han kalles en mann etter Guds hjerte. Og
mange av salmene David skrev, vitner om Guds store gjerninger – både
det som har skjedd, og og om ting som skulle komme.
– Som menneske var ikke David fullkommen. Han gjorde store synder, som
måtte bekjennes. Men han var Guds utvalgte redskap. Og han vitnet om
betydningen av syndenes forlatelse.
– Til David åpenbarte Herren noen av sine tanker for framtida. En
særlig betydning har det budskapet profeten Natan kom med, etter at
David var kommet til ro i Jerusalem. Han ønsket å bygge et hus for
Herren, men fikk beskjed om at det skulle hans sønn gjøre. Den første
oppfyllelsen av dette skjedde ved Salomo. Men David skjønte at Guds
plan gikk mye lenger. Det var Messias som skulle bygge det fullkomne
Guds hus.
– En av Davids hovedoppgaver var å skaffe folket ro for fiendene.
Herren var med ham i striden. Men David fikk også oppleve indre
stridigheter, blant annet opprør av sin sønn Absalom.
– Om Herrens hjelp i all kamp og strid vitner en lovsang som vi finner
både i beretningen om David og i Salmenes bok. Han taler om hvordan Gud
grep inn, om Herrens store gjerninger, om at Herren er hans klippe, og
om den særlige miskunnhet han hadde vist til David. Utvelgelsen av den
salvede peker framover, som en evig pakt.
– Davids siste vitnesbyrd gjelder den framtidige hersker som Gud hadde
lovet å sende. Om ham bruker David uttrykk som vi seinere ofte møter i
profetier om Messias. Han skal være rettferdig og gudfryktig. Han skal
være lys, og han skal gi vekst.
7. Kongedømmet
– Under Davids sønn Salomo var Israels rike på høyden av din
storhet. Landet hadde ro. Salomo styrte på en vis måte. Da Gud ga ham
anledning til å få det han helst ville ha, ba han om visdom, ikke
rikdom og makt. Og han ble en lærer om Guds visdom uten sidestykke,
slik vi blant annet ser det i Ordspråkenes bok.
– Salomo bygde templet i Jerusalem. I grunnform var det som
tabernaklet, men det var prektig utstyrt. Ved innvielsen av templet ba
Salomo en bønn med mye åndelig visdom. Han var klar over at Gud ikke
bor i et hus som er gjort av mennesker. Men han ber om at Gud i sin
nåde må ta seg av sitt folk.
– Mot slutten av sitt liv begynte Salomo å følge egne tanker, og Gud
reiste opp motstandere mot ham. Og da Salomo var død, ble riket delt.
Ti stammer fulgte Jeroboam, og bare to stammer, den sørlige delen av
landet, holdt seg til Davids ætt.
– Jeroboam valgte Samaria til sin hovedstad, og markerte forskjellen
fra Juda rike med å innføre en annen form for gudsdyrkelse enn den som
var knyttet til templet i Jerusalem. Slik begynte en lang periode med
frafall fra Herren. Ingen av Israels – nordrikets – konger tok avstand
fra den synd som Jeroboam sto for.
– Mange profeter ble sendt til folket, men de var ikke villige til å
høre. Til sist ble Samaria erobret av den nye stormakten, assyrerne.
Det blir understreket at årsaken var at folket hadde forlatt Herren.
Assyrerkongen flyttet folk fra sitt land til Samaria, slik det siden
ble et blandingsfolk som bodde der. De dyrket avguder sammen med en
slags frykt for Herren.
– Beretningene om Israels historie fra Josva til og med kongedømmet
kalles ”de tidlige profeter” – ikke bare fordi de forteller om profeter
som forkynte sitt budskap, eller at det var profeter som skrev ned noen
av beretningene, men først og fremst fordi de er et budskap om hvordan
Gud ledet og handlet i det som skjedde.
– I Juda rike vekslet det mellom konger som falt fra Herren, og konger
som fryktet Herren. Men til sist ble frafallet så stort også her at
riket gikk til grunne – denne gang erobret av babylonerne ved kong
Nebukadnesar.
– Blant de profeter som virket i Israel, står Elias i en særstilling.
Han fikk forkynne Guds ord med særlig kraft, og sto imot flere hundre
avguds-prester på Karmelsfjellet. Men han kjente også til mismot, ble
fornyet ved et møte med Herren, og fikk et fornyet kall til å være
profet. Mens hans disippel Elisa var vitne, ble han tatt opp til
himmelen i en ildvogn. Som representant for profetene var det Elias som
sammen med Moses talte med Menneskesønnen på forklarelsens berg.
– Elisa fortsatte Elias’ gjerning. Også han fikk utføre kraftige
gjerninger. Da Elisa var død, fortelles det om at en mann som ble
begravet i hans grav, ble levende igjen. Men Menneskesønnen ble lagt i
en ny grav.
– En av de gudfryktige kongene i Juda var Hiskia. Han satt på tronen da
nordriket ble erobret. Og han opplevde en voldsom beleiring av
Jerusalem fra assyrernes side. Hiskia gikk til templet og la saken fram
for Herren. Og han fikk oppleve at beleiringen ble hevet på underfull
måte. Men Hiskia fikk også høre budskapet om at Juda i sin tid skulle
bli erobret av babylonerne.
– Hiskias sønn og sønnesønn førte Juda på frafallets vei. Men med kong
Josia kom det en forandring. På hans tid ble lovboken funnet i Herrens
hus. I lang tid hadde ikke folk brydd seg noe særlig om å følge Herrens
lov. Men kong Josia satte i gang med å få bort all avgudsdyrkelse, og
sørget for at loven ble lest opp og at det ble holdt påske, slik som
det etter utgangen av Egypt skulle ha vært gjort hvert år.
– Josias tid tok slutt da han falt i kamp mot egypterkongen. Og de
kongene som fulgte, rettet seg ikke etter Herrens ord. Landet kom inn
under babylonerkongen, og til sist ble Jerusalem erobret og templet
brent ned. Kongen og mange av de fornemme i landet ble bortført til
Babel. Slik så det ut til at kongedømmet av Davids ætt kom til ende.
Men Gud hadde sine frelsesplaner for framtida.
(Forts. i neste nummer.)