”Vi vil være som alle andre folk; vår konge skal dømme oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger.” 1 Sam 8,20
I lange tider ble Israels folk ledet av førere som Gud sendte til dem. Herren gav dem Moses og Josva, dommerne og Samuel. Disse var Guds menn, sendt av Herren selv.
Men nå var de blitt lei av å ha det slik. Nå ville de ha en konge som kunne dømme dem og føre krigene for dem.
Samuel ble dypt bedrøvet da han hørte dette. Og det er klart at Herren selv måtte bli såret i sitt hjerte. Det verste var vel ikke at de ville ha en konge. Israel fikk både gode og dårlige konger etter hvert. David var også konge.
Nei, det verste var begrunnelsen, tankegangen som lå bak kravet om å få en konge. Vi vil være som alle de andre folk, sa de. Det var det mest krenkende av alt.
For det hadde jo vært Israels ære og fortrinn, at de ikke var som alle andre folk. De var Guds utvalgte folk – på alle måter stod de i en særstilling, og hadde Gud Herren til Herre, ingen annen.
Og så ville de nå ha det akkurat slik som alle andre. Idealet var alle andre folks skikk og bruk. Det som alle de andre har, det må være det beste og riktigste, det vil vi også ha.
Dette var ondt. Herren sa til Samuel: La dem få det som de vil. Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.
- Det er fare på ferde når Guds folk begynner å ta verdens barn til forbilde for det de gjør. Ja, det er grunn til å rope et varsko når denne verdens skikk og bruk får dominere i de troendes forsamling.
Men dette skjer dessverre ikke så rent sjelden. Vi må ha det slik som de andre har det, sies det. Verdens omgangsformer, verdens tankegang, verdens visdom og dens målestokk – alt dette fikk så altfor ofte rom i de troendes liv og virksomhet.
La oss vokte oss. Det kan lett føre til at en forkaster Herren selv. Viktigere enn alt annet er det å stelle seg slik at han kan kjennes ved oss – og velsigne oss.
(Fra Daglig brød, Lunde Forlag)