I Apostlenes gjerninger 17,20-22 leser vi: “For underlige ting bringer du oss for øre! Vi vil derfor gjerne vite hva dette skal bety. Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, gav seg ikke tid til annet enn å fortelle eller høre nytt (svensk: nogot nytt för dagen). Så stod da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse (svensk: ivriga avgudadyrkare)”. Slik var det den gangen. Men hvordan er det i dag? Ja, Herren er som en fremmed (Jer 14,8) i dag i de gamle “kristne” land. Men hvordan er det egentlig hos oss i dag?
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm og dragende medieflom
Vi lever i dag i en medieflom, som ønsker å fylle menneskenes tid med noe nytt for dagen. Også åndelig “fast-food” blir servert, og fanger enkelte urolige sjeler for en tid. Det dragende bruset av røster, og mengden av bøker og blad på det allmenne livsanskuelsesmarkedet, vokser. Spekulasjoner som Da Vincikoden, og nå sist det såkalte Judasevangeliet, blandes inn i det heksebrygg som oppegger suget etter “nyheter for dagen”. Vi kan ikke se bort fra at mange mennesker – uten å merke det – åndelig sett drukner i denne flom av religiøst fargede mennesketanker.
I det mediebildet som har det mer spesifikt kristne fortegnet må vi spørre oss hvilket kristent innhold dette har. Det etterlater ofte en smak av noe søtt, og gir derfor en flau ettersmak av å ville være mennesker og den moderne teologi til lags. Forførelsenes mester Djevelen, han som omskaper seg til en lysets engel, utnytter det naturlige menneskets fremmedgjøring for den bitre sannheten om mennesket. Han serverer “sukkerløsninger”, der saltet og brodden savnes. Anger, omvendelse og kamp er nå fremmedord. Herrens ord blir ofte avstumpet i forkynnelsen. Et avstumpet Guds ord fører til at den personlige åndelige konkursen uteblir. I stedet tiltar flommen av mennesketanker. Sjelene blir opptatt av nyheter på det kirkelige og åndelige planet.
Har du virkelig tid til dette? Det er særlig nødvendig for den som er ung i dag å lære seg å velge bort en hel del av det som er “nytt og spennende for dagen”. Dette gjelder også eldre som fristes til å sløse bort sin dyrebare tid.
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm mangel på syndserkjennelse
Hvor godt evangeliet enn framstilles, har det ingen virkning der menneskene bare er opptatt av hodets kunnskap, og ikke personlig og med smerte må istemme med David: “Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort” (Salme 51,6). Et salmevers i den svenske salmeboken lyder: “Två väldiga strida om människans själ Att helt i sin lydnad den taga Den ene han vill hennes eviga väl Och kommer med tuktan och aga Den andre vill se henne fången och snärd Han villar med smicker och fångar med flärd Och tänker blott på att bedraga”. Slik er den åndelige virkelighet. Den blir ingen av dem spart for som svarer ja til Krisi kall: “følg meg”. Og disippelerfaringer følger!
Knuste synderes sviende erfaringer – apostelen Paulus vitner også om slike i sine brev – synes i dag å være sjeldent å høre om. Hadde det hos Paulus blitt med disse sviende erfaringene, da hadde han ikke trådt fram med en forkynnelse om Kristus, slik han gjorde i Aten denne dagen. Men sannheten er den at Kristus selv anklaget Paulus, og siden kom Paulus nådehungrende til Kristus. Synderen Paulus sin synd hadde “våknet … til live”, han “derimot døde” (Rom 7,9-10). “For se, han ber” (Apgj 9,11) står det om en blendet Paulus. Den levende ble nedlagt som et bytte for Kristus.
Kunnskapen i hodet om synd, selv om den var sann, førte ikke til hans død. Heller ikke førte kunnskapen om Gud til liv for ham. For han kjente ikke Gud! Gjennom egne, tunge erfaringer, kom han til syndserkjennelse: jeg – en Guds fiende. Han kom til synderkjennelse, døde, og ble gjenstand for det Evangelium som gir liv til ugudelige. Slik lærte han å kjenne Gud i Hans Barmhjertighet (1Tim 1,13).
De samme erfaringer var en merkbar virkelighet i de tider som ligger bak oss, og som kalles vekkelsestider. I slike tider var samvittighetens nød innfor Gud en personlig og påtrengende virkelighet, og sjelens salighet var slett ikke selvsagt. Slikt er nå usedvanlig. Det er ikke lenger noen “nyhet for dagen” at kirker og forsamlinger, ledere og bevegelser, økumenisk og lokalt, tvert om fører en linje som ikke vekker anstøt. Kanskje taler man om “evangeliet”, men man har støtt bort det sanne Evangelium. For syndere som lider av sin synd, er i dag sjeldne fugler. Hvordan er det med deg? Eller med oss?
Dagen i dag kjennetegnes ved en ivrig avgudsdyrkelse
Dette er følgene av at Paulus ikke får etterfølgere i sann gudsfrykt (1Kor 4,16). Om ikke Paulus får etterfølgere, da stilles den eneste sanne Gud utenfor kristenheten. Han som vekker opp døde og gir dem Liv. Han som har kommet for å frelse syndere, stilles utenfor. Og da blir det bare “ivrige avgudsdyrkere” tilbake, med andre “nyheter for dagen” på sin agenda.
Paulus fanget avgudsdyrkernes oppmerksomhet. I Aten dyrket man mange guder, for der fantes det ikke noen avskrekkende tale om synd. Og da var disse terapeutiske og uvirkelige gudene helt tilstrekkelige. Det var en fremmed Gud som Paulus kom med. Hos oss har denne levende Gud vært kjent og blitt forkynt, men er nå igjen blitt mer og mer ukjent og fremmed. Vi lever i en annen tid enn den Paulus levde i. For det finnes en avgudsdyrkelse før og en etter Kristus, og dette beror på om Han er blitt forkynt eller ikke. Atens hedninger den gangen var udøpte og avgudsdyrkere. I dag er mange døpte, men avgudsdyrkere.
Mens ledere og lederskap i samfunn og i enkelte forsamlinger hengir seg til strategier for ikke å støte bort mennesker med en tale om omvendelse, bare øker lunkenheten. En “åndelighet” som går snarveien, dvs kjødets vei, den vokser. En vei som ikke kjenner til noen motsetning mellom min lyst og Guds vilje. Det som “føles godt” og ikke er dømmende, det må være av Gud, og “evangelisk”, sier man. I denne åndelighet skyr man den Ånd som overbeviser om synd slik at synderen må gå ut og gråte bittert – over seg selv. I en avgudsdyrkende kirke og menighet er det trivselsfaktoren som avgjør om Gud er til stede eller ikke. Derfor blir heller ikke Herrens profeter kjent igjen. De blir også med nødvendighet fremmede.
Dagen i dag kjennetegnes ved forakt for Guds Ord
Vi må i dag holde fram en smertelig klar tale overfor dem som går med vrangforestillinger om “kirkens liv”. For der Guds Ord er foraktet, der dør livet sakte men sikkert. Å fange menneskers oppmerksomhet i dag for den Store Nyheten – likesom apostelen Paulus gjorde i Aten – det fordrer et klarspråk som i dag er avleggs. Nyheten om Kristus blir verken stor eller gledelig, om ikke synd, død, dom og evighet, får lyde slik det er omtalt i Guds Ord. Det er heller ikke evangelisk.
Årsaken til at disse sannhetene ikke får noen plass, kommer for en stor del av at mennesker i ledende stillinger i kirke og kristenhet har satt seg til dommer over Guds Ord, og ikke lar Ordets dom over ugudelige og ubotferdige få lyde. Slik blir den religiøse fromheten, i en innbilt gudfryktighet, oppmuntret til å delta i alle slags aktiviteter, ritualer og tradisjoner. Skaperens grunnleggende ordning når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne i samfunn og kirke, viker en ikke tilbake for å sette ut av spill. Overlegen forakt mot Paulus (og dermed også mot Ham som utvalgte Paulus) går hånd i hånd med tilegnelsen av dagens nyheter i en frafallen kristenhet. Men Gud lar seg ikke spotte.
Dagen i dag kjennetegnes ved følgene av denne forakten
Våre fedres respektfulle og stadige omgang med Guds Ord, har blitt erstattet med en kirkelig ledelse som følger trendene, på sentralt og lokalt nivå. Og som gjerne uttrykker seg med ordene: “tiden er nok ennå ikke moden”, men to år senere: “nå er tiden moden”. Kappen vendes etter vinden. Det uforanderlige Gudsordet blir fratatt sin uforanderlige men omskapende karakter. Følgen av dette kan iakttas i de land der kristendommen tidligere har vært ledende, men nå er blitt erstattet av en avgud som heter Menneskenes lyst.
De yngre blir ofte fanget inn i rastløshetens og i effektivitetens drivhjul, også på det åndelige området. Og i en tærende uro for sin framtid. Flere av de eldre søker å tilfredsstille tidens krav om å tilpasse seg. De søker med egne krefter å sikre seg en såkalt trygg alderdom, men uten et evighetsperspektiv. De eldste føler seg mer og mer fremmede i et samfunn som bare i løpet av et par generasjoner har pådratt seg selv skader av de mest dyptgripende slag, og som de selv har hjulpet til med å forårsake. Finnes det i det hele noen anger? En slik skade ble nevnt ovenfor: Forkastelsen av den ordningen som Herren Gud selv har innrettet – foreningen mellom mann og kvinne som den grunnleggende forutsetningen for samfunnets eksistens. Myndigheter som mot Guds ordning forsvarer opprørske samlivsformer, finnes nå både i kirke og stat. Slik henger man kvernsteinen om sin egen hals. Og den oppvoksende slekt rives med.
Det sikkerhetsnett som Herren selv har innrettet for samfunnets eksistens, rives i stykker. Det er derfor ikke så underlig at det er meget vanskelig, og kanskje spesielt som ung, å leve i Norden i dag – for grunnvollene vakler. Ikke grunnvollene i seg selv, men de vakler i menneskenes bevissthet om deres umistelighet. Disse grunnvollene tåler ikke det kjempemessige opprørseksperiment som nå foregår. For det er Guds ordninger menneskene leker bort. Derfor er det ikke underlig at ungdommen i dag famler i blinde – for mange ledere er blinde. Landene i Norden er ikke slik de var for f.eks. bare femti år siden. Da var forfatteren av denne artikkel 5 år ung. Og hva har hendt? Ja, slik spør jo den som spør etter nyheter. Men vi trenger å spørre mer enn av bare nyfikenhet. Vi trenger å få hjelp til å våke. Vi trenger hjelp imot avguderiet i vår tid, og i våre hjerter.
En forandret verden – en forandret kristenhet
Verden er riktignok seg selv lik til alle tider, ved at den alltid, siden syndefallets dag, har vært i opprør mot Gud. Mennesket er også seg selv likt, ved at det stadig lokkes til nye opprør ved hjelp av Djevelens nyheter. Ungdommen har alltid hatt sine fristelser, og alderdommen sine. Samtidig er det slik at verden forandrer seg med hensyn til hvordan opprøret mot Gud kommer til uttrykk, i myndighetsutøvelse og i offentlig lovgivning. Vi har i våre nordiske land hatt tider der lovgivningen, og anvendelsen av den, har motvirket sammenbruddet og vernet om grunnvollene. Slik er det ikke lenger. Det som er “nytt for dagen” råder. Og ikke bare i samfunnet. Det er i Skriften tale om en “lovløshetens tid” i kristenheten, en tid da Antikrist tar plass i Guds tempel – en helt spesiell tid (Dan 12, Mat 24, 2Tess 2, 1Joh 2 og 4, 2Joh, Jud, Åp). Dette er en gammel nyhet som nå stadig trenger å holdes aktuell.
I det store frafallets tid er den kristne kirken et oppholdssted for særlig brautende nyheter. Ikke i sammenlikning med det samfunnet der den er virksom, men i sammenlikning med hva Herren har sagt, har det dukket opp flere oppsiktsvekkende nyheter. Lokkende nyheter, også i den forstand at Kristi disipler ikke lenger ser ut til å ha behov for å kjempe for sannheten – slik våre fedre og mødre hadde det. Heller ikke ser det ut til at de er seg bevisst oppgaven som salt i verden, eller lys i mørket, i etterfølgelsen av Kristi Ord.
Det er derfor så viktig at den som er ung i kristenheten, ikke bare er lydig overfor de eldre. For også i den eldre generasjonen finnes dem som går frafallets vei. Dette er mennesker som også vil ha med seg sine barn på denne “fredelige veien”, for det fikk for store omkostninger å holde fast på det de hadde fått.
På noen områder er verden i dag nøyaktig slik den alltid har vært, og alltid kommer til å være, inntil den dag da den skal forgå. Men på flere områder er den slett ikke slik den har vært, som f.eks. på Luthers tid. Og dette kan vi si uten å skjønnmale “den gode gamle tiden”. For nå er den grunnleggende enheten for samfunnets eksistens – familien – angrepet! Og kirkens grunn – Ordet – er støtt bort i mange kirker. Politikere av alle slag, og også innflytelsesrike kirkelige ledere, søker seg begge nå bort fra Sannheten, og vender seg til den forskjønnende løgnen.
Du som er ung kristen har god grunn til å stille deg kritisk til øvrigheten i dag, for den er i opprør mot Øvrigheten, og har satt seg i Guds sted. Og det verste er at dette skjer der Herren Gud tidligere rikt velsignet gjennom generasjoner. Et slikt samfunns fall blir stort, og det blir tungt.
Den åndelige “sprekkdannelsen” som oppstår i kristenheten der Guds ord tidligere har vært normen men ikke lenger er det, søker man nå å motvirke ved å dekke over. I Skriften tales det f.eks. i Esek 13 om dette, ved uttrykket “kalkstrykere”. Men hvor mye mer tragisk er det ikke at det innenfor den kristne kirke, og kristenheten, trer fram såkalte profeter og organisasjoner som medvirker til å skjønnmale og føre vill. Men Kristus har på forhånd varslet om at dette vil komme.
Avslutningsdagen – da alt skal bli nytt – er på vei
Vår tid er ikke ulik den som Herrens profet Amos taler om: “Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav og til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det” (Amos 8,11-12).
Apostelen Paulus, som den gangen i Aten fikk anledning til å tale om den fremmede Gud i en avgudsdyrkende omgivelse, sier på et annet sted at han ikke kan være noe menneske til lags dersom han skal være tro mot Sannheten (Gal 1,10). Situasjonen i dag er slik at det finnes mange avgudsdyrkere inne i kristenheten. Man er i dag mer opptatt av at mennesker ikke skal bli støtt og forlate forsamlingen, enn at en lik Paulus forkynner den “fremmede Gud”. Han som setter menneskene på plass, og tilstopper deres munn. Han som også gir Kristus, og med ham det evige liv, til dem som har en ydmyk og sønderknust ånd (Salme 34,19). Der grunnvollene blir revet opp, kan den rettferdige ikke utrette mye. Men ta deg i vare for å stille deg likegyldig til den avslutningen som nå står for døren. Våk! sier Herren.
(Overs. J.E. Aasmundtveit)