Kjennetegnet på en pietist
Hva kjennetegner en pietist? Vi skal i denne artikkelen besvare dette spørsmålet ved å trekke fram noe av det vår lærefader Rosenius skriver om dette i sin artikkel “En pietist” (fra “Samlade Skrifter”, bind IV s 262 ff). Hensikten er ikke å opphøye Rosenius til et feilfritt menneske. Men han var en åndelig veileder, som betydde uendelig mye i sin samtid. Og disse velsignelsene er fortsatt levende i vår tid gjennom hans skrifter. Derfor bør vi gi akt på apostelens ord: “Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro”, Hebr 13,7.
Rosenius slår først fast: “En pietist tilhører intet land på jorden, dels i den forstand at han er å finne i alle land på jorden der evangeliets ord er kjent og har blitt forkynt, men også i den forstand at han er en gjest og en fremmed på jorden og søker et fedreland, det himmelske.”
Videre understrekes det at en pietist ikke tilhører noen bestemt kirke, “men han utgjør en av de innen alle kristne kirker som er levende lemmer på den ene, hellige, alminnelige kirken, av dem som har kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem.”
Med tanke på dette verdensvide trosfellesskap av alle levende kristne skriver Rosenius: “Av dette finner vi at alle pietister i verden er hverandres landsmenn, den samme Konges undersåtter, og den samme Faders barn, selv om de vandrer på vidt forskjellige deler av jord-kloden, og er oppfostret under ulike omstendigheter, og taler ulike språk.”
En pietist søker og eier selve saken
Rosenius nevner videre hva som karakteriserer en pietist: “Men spørres det nå etter hvem eller hva en pietist er så merk deg følgende: … i en synlig forsamling … finnes også formalister, slike som er tilfredse med bare navnet, skinnet, skallet – og pietister, slike som søker og eier selve saken.”
Pietistene er altså de som søker og eier selve saken. Dvs de har møtt Jesus i Ordet, blitt født på ny, og fått del i det evige livets rikdommer. Til forskjell fra alle som bare er navnekristne. Denne betraktning er helt på linje med apostelens ord i 1 Joh 5,11b-12: “Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.” Gud virker gjenfødelse og gir det nye livet ved sitt levende ord. “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir”, 1 Pet 1,23.
I fortsettelsen beskriver Rosenius hvordan en pietist lever i Guds ord – og påvirkes av det! “Dette ordet har omskapt hans hjerte og levnet, slik at han i sitt hjerte erfarer, og i sitt virke og sin gjerning utretter det som Ordet inneholder.” Det nye livet fører en sann kristen inn i kamp. Den åndelige striden mot djevelen, verden og hans eget kjød pågår stadig. Derfor påpeker Rosenius: “En pietist strider og kjemper, og bør med kraft stride mot alle virkelige, åndelige fiender.” Dersom en kristen skal kunne holde ut i denne åndelige kampen, bevare det åndelige livet, og leve i helliggjørelse, er det nødvendig at han benytter nådemidlene. Rosenius understreker betydningen av både den felles husandakten og den personlige bibellesningen. Han poengterer at en pietist har kjærlighet til Guds ord. “Bibelen, som for ham tidligere var ubegripelig, tørr og usmakelig, er nå blitt ham en begripelig, dyrebar, herlig Guds bok, forbundet med glede.”
En pietist er redd for synden og verden
Det pietistiske sinnelaget viser seg i en frykt for synden og verdens ånd. En pietist er redd for å komme vekk fra Jesus, og har derfor en restriktiv holdning til alt som kan skade det åndelige livet. Rosenius uttrykker det slik: “Som sin omgangskrets velger pietisten helst de likesinnede, de gjenfødte og åndelige, og er alene mot disse fortrolig, men mot alle vennlig og oppriktig. (…) Pietisten finner større glede i Bibelens blad enn i kortstokkens, i åndelige sanger enn i drikkeviser, i felles bønn innfor Herren enn i den ville dansen.”
Denne bibelsk grunnede holdning burde alle som bærer kristennavnet, gjeninnta. Vi lever i en tid som beklage-ligvis i høy grad preges av en selvlagd kristendom, der mange tror seg å kunne forene både Gud og verden. Men i henhold til Guds ord er dette umulig. “Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende”, Jak 4,4.
En pietist ønsker å gjøre godt mot andre.
Rosenius betoner dessuten i sin artikkel om “En pietist” at det for en slik vil være maktpåliggende å “gjøre det gode mot alle”, Gal 6,10. Det handler framfor alt om et glødende misjonsarbeid, der sjelenes evige frelse har høyeste prioritet, men også om å vise medmenneskelig kjærlighet og omsorg.
Dessuten innebærer det å gjøre godt mot alle, også i arbeidslivet og i samfunnslivet generelt. Man ser tydelig at Rosenius slutter seg til Luthers kallstanke. I korthet innebærer denne at en kristen utfører sin åndelige plikt (gudstjeneste) i hoved-sak ved trofast å skjøtte sin hverdagsoppgave gjennom et vanlig jordisk arbeid. Og Rosenius minner om at “en rett pietist må alltid søke å gjennomføre sine verdslige anliggender bedre enn den ugudelige.”
Avslutningsvis gir Rosenius i sin artikkel følgende sammenfatning: “Med en pietist og en kristen mener vi ett og det samme. (…) For undersøk hva det er dette som verden kaller pietisme, så skal du oppdage at det er kristendommens gamle vitnesbyrd, i sann gudsfrykt, det i virkeligheten dreier seg om, nå anvendt på det hverdagslige livets mange forhold.” Rosenius’ sluttsats er viktig og bør legges merke til: “Med en pietist og en kristen mener vi ett og det samme!” Når vi nå har minnet om vår lærefaders beskrivelse av hva en pietist er, kan undertegnede til slutt bare utbryte i et inderlig ønske: Gud gi at vi alle var pietister!
(Fra Pietisten. Overs. J.E.Aasmundtveit)