Av Hans Erik
Nissen
Over alt i verden forsøker man i vår tid å forkynne det
kristne budskap gjennom drama. Ordet drama anvendes især om et alvorlig
skuespill med en fortettet handling.
Kan denne form
anvendes til kristen forkynnelse? Flere og flere kristne stiller seg
dette spørsmålet. Man har fått øynene opp for at det er makt i drama.
Men hvilken makt?
Forskjellige former for
teater:
Debatteater,
som ikke er et tilbud på
sannheten, men et diskusjonsopplegg.
Aksjonsteater.
Her overskrider en de normer som normalt er gjeldende i det borgerlige
samfunn.
Forumsteater,
som innbyr tilskueren å
være med inn i spillet.
Den undertryktes
teater, som vil rive tilskueren ut av hans passivt
receptive rolle og
tildele ham en hovedrolle i spillet.
Det
usynlige teater trekker tilskueren inn i en tilrettelagt
handling uten
at han vet det.
Det frigjørende teater
bruker
teateret til å frigjøre mennesket.
Søramerikaneren
Augusto Boala har spilt en sentral rolle for utviklingen av det
politiske teater. Han sier direkte at for ham er teateret "en
forberedelse til revolusjon, til dens studium og analyse."
Kristne
skal ikke forberede en jordisk revolusjon. Men kan de ikke bruke
dramatikkens mange muligheter til å vinne mennesker for Guds rike?
Nei,
nei og atter nei!
Forkynnelse er noe annet enn agitasjon.
Vi kan ikke manipulere mennesker inn i Guds rike, og vi skal ikke gjøre
det. Guds rike fødes man inn i ved Den Hellige And. Vekkelser som er
skapt av kjødets trang til makt over andre, fører ikke en eneste sjel
fra mørket til lyset.
Det tradisjonelle
teateret
Men teater kan også være noe annet.
Det kan være
kunst. Da blir det anvendt en form der tilskueren får lov til å være
seg selv. Når spillet blir framført, sitter tilskueren objektivt og
vurderer. Han bedømmer hvordan instruktøren oppfatter stykket. Hvordan
den enkelte skuespiller klarer sin rolle. Enhver teateranmeldelse viser
at disse spørsmål er helt sentrale. Teateret er til lyst om enn "ikke
bare til lyst". Det er også en lærdom - god eller dårlig.
Når
Herren taler, skjer det gjennom forkynnelsens dårskap. Da Paulus stod
overfor et teatervant publikum i Korint, trådte han fram med mye frykt
og beven. Hans tale virket ikke ved visdoms overtalende ord, men ved
ånds og krafts bevis.
Da er synderen under den levende
Guds tiltale. Han er ikke som i teater en objektiv tilskuer, men står
ansikt til ansikt med Gud. Er det ikke innlysende at vi ved
formidlingen av Guds Ord ikke kan bruke en form, som gjør at det
menneske vi vil nå, blir sittende i objektiv nytelse og vurdering? Guds
Ord er ikke et middel til underholdning.
Skuespilleren -
en hykler
Det vesterlandske teaters vogge
stod i
Grekenland. Der sa man tingene rett ut. Det greske ord for skuespiller
betyr hykler. Det er en skuespillers oppgave å gi seg ut for noe.
Hvordan skuespilleren personlig forholder seg til lærdommen i stykket
er likegyldig. Skuespilleren skal bare spille sin rolle med
overbevisning. At det forholder seg slik, er tilskueren helt klar over.
Han vil aldri drømme om å gjøre skuespilleren personlig ansvarlig for
ord og handlinger, som skuespilleren bruker munn og kropp til gjennom
sitt spill.
Det er nesten overflødig å spørre: Kan
evangeliet framføres i en form, der den som meddeler budskapet ikke
behøver å gå god for det? Nei, det er utenkelig med en situasjon der vi
skulle betale fremragende skuespillere for å vitne om Jesus. Vi er kalt
til det, vi som selv har opplevd og sett og kan gå god for det vi sier.
Vitne kan man aldri være, når man spiller en rolle og man lever et liv
som ikke er ens eget.
For øvrig er jeg overbevist om at
det "kristne" teater bare vil bekrefte det som mange verdslige har ment
om kristendom: "Det hele er bare rollespill og teater."
Syndenød
og frelsesfryd som drama
Å være kristen er å
være dømt i
møte med den hellige Gud og være oppreist ved Hans nåde i Kristus.
Menneskets svar på dommen er syndenøden. Svaret på nåden er
frelsesfryden. Hvordan framstilles dette dramatisk? Det blir teatralsk.
Det vil si:
Tilgjort og uekte.
Det er noe som
hører hjemme i det skjulte liv med Herren. Der skal vi la det være.
Gjør vi ikke det, går vi i fariseemes fotspor. De likte å stille sin
fromhet offentlig til skue.
Jesus som rolle
Dreier
det seg om bibelske spill, kommer vi ikke utenom hele problematikken om
Jesus som rolle. Jesus var sant menneske. Men han var samtidig sann
Gud. Derfor er hvert forsøk på å spille Jesus på forhånd dømt til å
mislykkes, ja, det er i virkeligheten en fornektelse av ham som Gud.
Det er noe som er for hellig for oss til at vi skal prøve å spille det:
Han, som har revet oss ut av mørkets makt. Vi skal etterfølge ham, og
han skal vinne skikkelse i oss ved troen, men dette skjer i det skjulte
liv med Jesus.
Hva blir det tilbake?
Når
Han som de kristne har navn etter, ikke kan etterlignes ved å bruke
spill, og når vi heller ikke kan framstille det egentlige i det å være
en dømt og frikjent kristen, hva blir det så tilbake?
Det
blir en framstilling av synden som noe ytre. Mennesket blir skyldig
ifølge politivedtekten, for å bruke et utrykk fra Kierkegaard. Men det
er noe helt annet å være under Guds vrede. Man kan også framstille
kristendommens livsforvandlende makt. Nettopp på det område vil det
utvilsomt bli løyet mye i det "kristne" teater. Det skjer forandringer
i det ytre med et menneske som blir kristen. Men også i det ytre er det
mange syndens flekker som merker oss til vår grav.
Man kan
også framstille kristendommens psykiske virkninger på et menneske.
Det
er karakteristisk at det som kan framstilles, er det som kristendommen
har til felles med hedenske religioner. Budskapet i "kristne" dramaer
vil i mange tilfeller ha tydelige paralleller i de hinduistiske
dramaer. Ja, det er hinduistiske dramaer som godt kan spilles i
"kristne" sammenhenger. Dramaet kan på denne måten ikke bare som
religiøs uttrykksform, men også i sitt budskap være med å bane vei for
en følelse av enhet og forståelse verdens religioner imellom.
Man
spør seg selv: Vil dramatikken være med til å bane vei for
verdens-religionenes enhet i den antikristelige verdenskirke ?
Vårt
kall
Ingen kan med rette kreve en bekjennelse
av en
skuespillers holdning til den rolle han spiller. Hans oppgave er å
skape en illusjon. På den bakgrunn er det ikke underlig at urmenigheten
stilte seg avvisende til teateret. Gud vil frelse verden gjennom
forkynnelsens dårskap og ikke gjennom det spennende og
oppsiktsvekkende. I første omgang ser ikke prekenen ut for å være noe
særlig. Men når den er sann, har den et karakteristikum: Predikanten er
ett med sitt budskap. Han
spiller ikke en rolle. Han taler
som vitne. Gud har rørt hans hjerte.
Omkring år 900
skjedde det en endring i kirkens forhold til teateret. Man begynte å
framstille det bibelske stoff dramatisk. Samtidig gikk kirken inn i
noen av sine mørkeste århundrer, der gjerningsvesen, overtro og
mirakler florerte. Dette er tankevekkende Vi bør kunne å lære av
historien. Vinner det "kristne" drama innpass, kan det meget vel bli en
medvirkende årsak til et nytt åndelig middelaldermørke.
La
oss holde fast på forkynnelsens dårskap.
(Publisert i "Båndet", 1982)