Avkristningen i Norge har gitt de kulturradikale strømningene nytt liv.Egentlig var kulturradikalismen en ganske giktisk gammel livssynsideologi på vei mot sin egen død. Når den nå likevel har opplevd en renessanse, skyldes det sikkert sammenbruddet innen Den norske kirke. Situasjonen roper på målbevisst kristendomsforsvar. Kristendomsforsvar er ikke totalfraværende i dag. Men det mangler mye på at forkynnerne på bred front mobliserer til motangrep.
Det er Bibelen selv som pålegger oss å drive med kristendomsforsvar. Bibelen pålegger oss endog offensivt kristendomsforsvar. Vi skal ikke bare defensivt forsvare troens sannheter og etiske bud. Men vi skal også gå til motangrep og aktivt rive ned de tankebygningene troens fiender klamrer seg til.
Trass i at Bibelen helt klart pålegger oss dette, er det merkelig mange som tror det er frommest å bite i seg, i total pasivitet, angrepene fra dem som hater Guds ord. Men det er det ikke. Bibelen pålegger oss å vende det andre kinn til når noen slår oss på det første kinnet. Men det handler om vold mot troende, ikke om angrep på troen. Når troen angripes, skal vi forsvare den frimodig, både defensivt og offensivt.
Det offensive motangrepet handler om å kreve motparten til regnskap for sin egen trosbekjennelse, slik at det blir fair play i livssynsdebatten. Kulturradikalismen har i så måte et særegent problem. For den ble født for tre-fire generasjoner siden da kulturklimaet ennå trodde naivt på opplysingsdogmets endeløse seiersmarsj mot full visshet om den totale umuligheten av Guds eksistens. Problemet kultur-radikalismen derimot nå har, er at det ikke fins overlevende som husker hvordan kulturradikalismens ateistiske bestefedre opprinnelig begrunnet sin ateistiske tro.
I vår tid har kultur-radikalerne i stedet vennet seg til å satse alt på et tvetydig intellektuelt knep. Når man selv angriper, ordlegger man seg som ateist. Men når man blir angrepet, snakker en derimot agnostisk, enda det er umulig for agnostisk tro å begrunne ateisme. Grunnene til at det i vår tid er kommet så mye nytt liv i giktiske kulturradikale knokler er utvilsomt flere. Men den enorme krisen innen Den norske kirke det siste kvart århundret (eller så) er helt sikkert en hovedårsak. Bispene ble drevet i flau retrett i både abortkamp og homofilikamp. Og kulturradikalerne har skaffet seg kraftig kulturradikal “oppbyggelse” fra en ny trosforestilling som går ut på at den kristne motstanden mot homoseksuelt samliv egentlig er uttrykk for en slags ukjærlig undertrykkelse av mennesker som er annerledes fordi de angivelig er født homofile.
På politisk hold er denne antagelsen blitt så dominerende at det nå åpenbart fins sterke kulturradikale allianser på tvers av de fleste partiene på Tinget. I pressen er slik tro inngått i selve den kollektive ryggradsfølelsen. I kulturlivet forøvrig er bildet kanskje noe mer nyansert, men ikke veldig mye.
Mange flere kristne burde nå se kristendomsforsvarets motangrep som et viktig kall.