Edin Holme (l865-l927) er blitt kalt “dikteren blant forkynnerne og forkynneren blant dikterne”.
I påskenummeret av BT i år siterte jeg fra hans bok “Omkring Nasareeren” som kom ut i 1924.
Jeg vil også i dette nummeret starte med å sitere fra et dikt i denne boken.
De fleste av Holmes dikt var episke, altså fortellende, og de var lange. Det kan derfor være vanskelig å sitere fra dem uten å gjøre vold på helheten. Tross dette dilemmaet tar jeg med noen vers fra “Sangerens knefall”. Her får vi nemlig høre Holme fortelle - noe vemodig - hva han vil med sine dikt:
Jeg kommer, min herre, min mester - du
kjenner min heteste trang:
Å løse den levende
tone som dypest i hjertet gav klang.
Men, herre, jeg engstes og famler - akk
hånden er full av men.
Jeg aldri fikk stemt
mine strenger, og aldri ble tonen ren.
Men sangen der inne svulmer som floden mot
hav og fjord.
Deg søker hver famlende tone,
deg søker hvert fattig ord.
Også i ”En bauta” forteller han i en av strofene noe beskjedent om hva han vil:
I sjelens dyp min sang har sterke toner - å gi
den form var titt min hete bønn.
Akk, sjelden
lyktes det. Men hvis den kroner den herligste
av jordens millioner, så vant jeg dog en
sangers beste lønn.
Holme har skrevet flere juledikt. l denne omgang tar jeg med tre slike. Som så mye av hans arbeid er også disse velegnet for opplesning. (Mange har også komponert melodier til Holmes dikt).
Jul - det er minnenes brus gjennom sjelen,
det
er bønnens vingeslag fra hjertenes dyp,
det er
evighetens lysning over strevets tunge sti.
Jul - det er livets store gåte som ingen løser,
det er livets store løsning som alle fatter,
det er
morgenglansen over tidens natt.
Jul - det er lyden av Guds fottrinn på jorden,
det
er lyset av Guds smil over verden,
det er himmelstigen for den falne slekt.
Hva årene plyndret, hva årene gav,
hvert
gryende håp, hver lukket grav,
- det minner meg
sterkest ved jul.
Den forårets drøm, den skyldløse lek,
det solfagre syn som lokket og svek,
- det minner meg sterkest ved jul.
Hvert tindrende øye som smilte og brast,
hvert
anker som knektes i stormens kast,
- det minner
meg sterkest ved jul.
Når klokkene ringer med
dempet klang
da husker jeg alle de strenger som
sprang
- det minner meg sterkest ved jul.
Når store syner for min tanke svevet og seirens
hymne for mitt øre klang,
når vårens drøm i
mine sanser bevet og håpets knopper ut i blomstring sprang
- når jeg var fattig, og kun strev
og møye for meg var dagens fordringsløse kall
- da strålte stort og stille for mitt øye
- som
morgenrøde over fjerne høye
- den lykkens gåte
i den ringe stall.
Når foten trådte feil i urens øde og blødde i de
skarpe tornekratt,
når sangen tidde, alle festbluss døde og onde hender røvet hjertets skatt
- når venners smil i vinterkulden blegnet og
ingen lysning viste veien hjem,
da var det som
en lønnlig kraft meg hegnet,
og for mitt trette
øye klart seg tegnet
det milde stjerneskjær fra
Betlehem.
Når stridens brann imellom brødre luet, og ord
og former veiet mer enn liv;
når åndens adel ble
av skriket kuet og hjertet frøs i døgnets kjelv og
kiv
-, da flyktet jeg, bedrøvet, sår og krenket så
ofte inn til krybbens stille vrå.
I barnets dype
blikk min sorg seg senket,
og barnets arm de
onde makter lenket,
og fredens himmel skinte
klar og blå.
Å, hill deg, barn! Du slektens sol og stjeme - du
hjertets tilflukt på den kalde jord.
Ved krybbens rand jeg bøyer meg så gjerne og stammer
deg min takk i brutte ord.
Når over livets gåter
trett jeg grunner, jeg aner løsningen hvor Gud
ble kjød.
For tankens kvaler som for hjertets
vunder
jeg finner legedom i krybbens under.
- Og aldri blekner julestjemens glød.
De to siste diktene som her er sitert finnes i diktsamlingen ”Septembersol” (1929). Holme hadde selv gjort denne samlingen klar, men den kom først ut et par år etter hans død. - La meg til slutt bare nevne julesangen ”Vår Herre han hvilte i krybben så trang”. Den finnes i boka ”Sonofret” (1922).