Det er adventstid. Adventstidens budskap kan sammenfattes i treklangen: Jesus kom, Jesus kommer nå, og Jesus kommer igjen!
Det første ledd handler om julen, og det siste om Jesu gjenkomst. Det midterste ledd handler om Jesu inntog i våre hjerter ved troen og Åndens gjerning.
Vi minnes ofte om at det er en indre sammenheng mellom jul og påske, og med god grunn. Jesus kom til jorden for å dø. Det var hele hensikten med at Gud ble menneske. Det skjedde for vår frelses skyld.
Men det er faktisk også en nær sammenheng mellom jul og pinse. Den frelser som kom til jorden i julen, han drar inn i hjertene til tro og frelsesvisshet i pinsen.
Det er bemerkelsesverdig hvor mange av våre adventssanger som fremholder dette perspektiv. De er båret av bønnen om at Jesus, som kom til vår frelse i julen, også vil komme til oss nå og skape tro på hans frelse i våre hjerter:
| “Jeg hjertets dør vil åbne
dig,
o Jesus, drag dog ind til mig! Ja, ved din nåde lad det ske, at jeg din kærlighed må se!?'" (G. Weissel) |
“Hvorledes skal jeg møde Og favne dig, min skat? Du skønne morgenrøde Mod al min jammers nat! Min Jesus sig hvorledes mit anne hjerte skal opsmykkes og beredes dig til en brudesall” (Poul Gerhardt) |
“Vær velkommen du min fred, Dig ske tak i evighed! Drag, o Jesus ind til mig, Vejen selv du bane dig! Med din trøst min sjæl opfyld for min frygts og armods skyld, at i troen idelig jeg må hænge fast ved dig” (Heinrich Held) |
Den bønn som bærer disse adventssangene, er i grunnen en bønn om at Gud vil la sin Ånd gjøre den gjerning hos oss som tok sin begynnelse pinsedag. I adventstiden vender vi oss til Gud i bønnen om at vi må erfare hans Ånds gjerning i våre hjerter “til tro på Jesus og visshet om frelse ved ham.”
I denne artikkel skal vi se nærmere på dette perspektiv. Gud kommer til våre hjerter! Det er avsnitt i Bibelen, som kan få det til at svimle for en i aerefrykt og undring. Det skjer ikke hvis man leser lett og hurtig over dem, men hvis man et øyeblikk stanser opp og grunner over deres innhold. Ett av disse Ord er Gal 4,6: “Fordi dere er barn, har Gad sendt sin sønns Ånd i våre hjerter..."
Vi undrer oss med god grunn i julen over at den evige, hellige og høyt opphøyede Gud blir menneske og tar bolig i blant oss. Det er et ubegripelig under som vi må møte i undring, tilbedelse og takk. Men er det et mindre under at Gud ved sin Ånd tar bolig i våre hjerter? Det er vanskelig å forestille seg et mer uverdig sted for Gud å ta bolig enn i våre snuskete, fordervede og forvendte hjerter. Men det gjør han.
Det siterte vers nevner kun Guds Ånd, men Gud er treenig. Han er Fader, Sønn og Helligånd. Hvor den ene person i Gud er, der er også de to andre, for Gud er én. At det er den treenige Gud, som tar bolig i våre hjerter, fremgår av Jesu forutsigelser om Talsmannen: “Den, som elsker meg, vil holde fast ved mitt ord, og min far vil elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham ”, Joh 14,23.
Gud bor i våre hjerter ved troen! Det er en bibelsk sannhet, hvis innhold vi aldri vil kunne fatte, og hvis dybde vi aldri vil kunne lodde. Men vi må ta den til oss som en mektig og herlig bekreftelse av evangeliet om Jesu frelse.
Jesu frelsergjerning, som begynte julenatt og fullendtes påskemorgen, har skapt fred mellom ham og oss. Den synd som skilte, er sonet og fjernet, og derfor kan Gud allerede nå komme og ta bolig i våre hjerter. Fiendskapet er vekk! Vi er forenet med Gud - nå!
Som kristne merker vi stadig synden i oss. Når vi ser innad, finner vi kulde, overfladiskhet, verdslighet og åndelig likegyldighet, og det kan anfekte oss. Men Guds ord står ved makt. Gud kommer til våre hjerter som et herlig og sterkt vitnesbyrd om at selv om synden er der, så skiller den oss ikke lenger fra ham!
Det er pinsens store gave at Gud selv kommer til oss og tar bolig i oss. Det var det som skjedde for disiplene pinsedag og for dem som de vitnet for. Men det skjedde ikke ut av løse luften. Det skjedde ved evangeliet om Jesus.
Det skillesettende ved pinsen var med Grundtvigs ord, at det falt “lys over nådestolen”. Den hellige Ånd kom og kastet lys inn over hele Jesu frelsergjerning, så det ble klart for disiplene at de ved Jesu død og oppstandelse hadde fred med Gud. Jesus ble åpenbart for dem som deres frelser, forsoner og fred med Gud. Før pinsedag så de det kun glimtvis og dunkelt. Men ved Åndens gjerning ble, som Paulus formulerer det, sløret over Skriften fjernet, så lyset fra evangeliet om Jesus kunne stråle klart inn i menneskers hjerter til tro og visshet, 2 Kor 3,14-4,6. Herved ble Jesus trodd og mottatt i hjertene. Det skjedde ved Åndens gjerning. Han førte Jesus inn i hjertene ved å åpenbare ham som menneskers herlige frelser. Og nettopp det var det helt sentrale i hans gjerning. Som Jesus selv forutsa det: “Han skal herliggjøre meg! ”, Joh 16,14.
Hvor Ånden taler og virker, blir Jesus stor for hjertene til fred, frihet og frelsesvishet. Det er på dette grunnlag Paulus kan si at “hvor Herrens ånd er, der er det frihet”, 2 Kor 4,17.
Som Ånden virket i den første pinse, virker han også i dag. Han herliggjør Jesus for våre hjerter, så vi finner trøst og hvile i ham alene. “Du kommer Jesus til meg inn, og så er solen tentl” (N.P. Madsen). Enhver som har gjort denne erfaringen, har opplevd Åndens gjerning i hjertet.
Ånden gjør sin gjerning ved evangeliet om Jesus. Ved dette ord rettes oppmerksomheten vår bort fra oss selv mot Jesus og hans frelsergjerning for oss. Vi ser at vi har fred med Gud og barnekår hos ham ved Jesus alene, og Ånden gjør det levende og sterkt for våre hjerter at vi ved Jesus får kalle Gud for far! Med Paulus´ord: “fordí dere er barn, har Gud sendt sin sønns ånd i våre hjerter, og den roper: Abba, fader! ”, Gal 4,6.
Det er ikke alltid, vi merker Åndens indre vitnesbyrd om Jesu frelse like sterkt. Den følbare frelsesvisshet kan veksle. Luther taler sågar om at evangeliets sanne frihet og glede er en “sjelden gjest” i hjertet. Det er trøstende å lese for en som opplever det på samme måten. Vi er forskjellige som kristne, og vårt trosliv ytrer seg på forskjellig vis. En svak frelsesvisshet behøver ikke å være uttrykk for et svakt trosliv. Det avgjørende er ikke hvordan vi opplever frelsesvissheten, men hva vi bygger den på. Guds Ånds grunnleggende gjerning i våre hjerter er å nedbryte vår tro på alle falske frelsesgrunner hos oss selv og minne oss om Jesus som vår eneste, urokkelige og evige frelsesgrunn.
“Meg til frelsejeg intet vet, uten deg Guds laml” (Jonas Pettersen). Det er den tro og bekjennelse Ånden skaper i hjertet. Den kan leve i hjertet, også når den følbare frelsesvisshet er vekk! Den kristnes sanne og blivende kjennetegn er med Søren Kierkegaards ord dette ene: At behøve Jesus!
Samtidig må det sies at en sviktende trosvisshet og frelsesglede, kan ha sin årsak i konkrete misforhold i vårt eget åndelige liv. Det er avgjørende å være våken over for dette. Vi står i en stadig fare for å svekkes i troen, føres på aweier og falle fra.
I adventstiden synger og ber vi om en ny erfaring av at Jesus kommer til våre hjerter med sin trøst og fred. Men skal sangen og bønnen være ærlig, må vi være villige til å ransake oss selv, om vi selv står i veien for Åndens gjerning. Vi skal se på to mulige årsaker til sviktende erfaring av evangeliets trøst og glede.
1) Det kan for det første være tale om at vi trosser Gud ved å leve i strid med hans vilje. Vi vet hva Gud vil, men vi går vår egen vei. Vi danner våre egne meninger og holdninger i motstrid med Guds klare ord. Eller vi velger en livsførsel som er uforenlig med Guds bud og formaninger, og vil ikke omvende oss. I en slik situasjon er det umulig å få sann visshet om frelse. Ånden vil ikke tillate det! Og det er i virkeligheten en overordentlig trøstende side av Åndens gjerning. Når han bor i våre hjerter, vil han gjøre oss urolige når vi trosser Gud. Han vil ikke la oss gå ut på frafallets vei, uten at han roper oss opp.
I sitt første brev skriver Johannes om at den åndelige salvelse vi har fått ved troen, er et vern imot villfarelse fra troen, for innenfra vet vi hva som er sant, 1 Joh 2,26-27. Det er på dette grunnlag, Johannes kan skrive at den, som er født av Gud ikke kan synde, 1 Joh 3 ,9. En kristen kan ikke med ro i sinn og hjerte fremture i synd. Når en kristen faller i synd, så faller han med Rosenius ord “som i ild og vann”. Det er et fremmed element for ham. Han kan ikke trives i det. Han må ut av det. Det minner Ånden ham om! Først når synden er bekjent for Gud, kan den troende ånde fritt igjen og ha en indre visshet om at han er Guds barn ved Jesus!
Øivind Andersen påpeker at det er denne saken Paulus taler om i Rom 8,16: “Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn." Når vi beveger oss ut i syndens sone, taler Guds Ånd til vår egen ånd i samvittigheten og minner oss om at vi er på vei vekk fra Gud. Ånden gir oss uro og ufred, og det er godt! For han vil redde oss tilbake i barnekåret hos Gud, og det går ingen annen vei tilbake enn omvendelsens vei!
Med Øivind Andersens ord: “Du kan be, lese i Bibelen, kjempe, være med i arbeidet og hva som øvrig hører med til en kristens liv. Det nytter intet, du vet likevel, at du står Gud imot. Men fra det øyeblikk du oppgir din motstand mot Gud. og uten betingelser bøyer deg for sannheten, slik som han ved sin Ånd viser deg den, får du en indre visshet for at du har overgitt deg til Gud” Har. venter ikke at du skal løse deg selv fra det som binder deg. men kun at du erkjenner sannheten slik som den er. Han tar imot deg og hjelper deg” På grunnlag av det ærlige oppgjør med Gud, vitner vår egen ånd sammen med Guds Ånd om at vi er Guds barn for Jesu skyld.
2) Sviktende frelsesvisshet kan også ha sin årsak i forsømmelse av det middel som Ånden taler igjennom: evangeliet om Jesus. Det er ved dette middel Ånden vender vårt blikk bort fra oss selv mot Jesus til tro, fred og visshet!
“Det som du har din oppmerksomhet rettet mot, det får makten over deg!” Slik lyder ett av de viktigste grunnprinsipper for det åndelige liv. Det ligger i vår kjødelige natur å bedømme vår tilstand som kristne ut fra det vi ser og erfarer hos oss selv. I samme grad vi gjør det, ender vi enten i mismot eller hovmod, og i begge tilfelle ledes vi bort fra den trosglede og visshet som er grunnet på Jesus alene.
Ånden vil det motsatte: Han vil vende vårt blikk fra oss selv mot Kristus og vise oss at vi for hans skyld får komme til Gud som vi er, og at vi i kraft av hans frelsergjerning alene blir mottatt av Gud som hans elskede barn. I samme grad vi ser dette, knyttes vi til Jesus i tro, glede og lovsang!
”Hvornår hører man jer nu prise jer salige? ” Det var Paulus” spørsmål til galaterne, som det ble gjengitt i den tidligere danske oversettelse av Gal 4,15. Galaterne hadde møtt evangeliet gjennom Paulus, og det hadde skapt en overstrømmende glede hos dem. Ånden hadde vendt deres blikk vekk fra dem selv mot Jesus og frelsens rikdom i ham, og det hadde skapt tro, frimodighet og frelsesvisshet i hjertene.
Men så var det kommet andre forkynnere, som hadde betonet at Jesus var en frelser for dem som på visse bestemte områder oppfylte Guds lov. Det var en forkynnelse som den gamle, kjødelige natur var meget lydhør overfor. Slik var det den gang, og slik er det i dag. Det virker så umiddelbart riktig ifølge vår naturlige tenkning at noe må være i orden hos oss selv før vi kan komme til Jesus og bli frelst. Vi forestiller oss ikke at vi skal være fullkomne, men visse minimumsbetingelser må være oppfylt. Om det er trosglede, et godt bønneliv, helhjertet tjeneste, evangelisering eller noe helt femte er egentlig ganske underordnet. Den grunnleggende virkning er den samme. Blikket flyttes fra Jesus og vendes mot oss selv. Vi prøver og vurderer oss selv, for å se om vi i tilstrekkelig høy grad klarer kravene. Og enten vi ender i mismot eller i hovmod, mister vi den tro, glede og visshet som grunner seg på Jesus alene. Derfor har vi også i dag bruk for å høre Paulus” vekkerrop:
“Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Jesus Kristus er dog blitt avtegnet for øynene av dere som den korsfestede. Dette ene vil jeg vite av dere: Fikk dere Ånden ved å gjøre lovgjerninger eller ved å høre i tro? Er dere så uforstandige? Dere begynte dog i Ånden, vil dere nå ende i kjødelighet? ”, Gal 3,1-3.
Husk tilbake! Hvordan fikk du først troen og Ånden? Hva var grunnen til at du engang kunne prise deg salig og være viss på din frelse? Hva var grunnlaget for at du av et helt hjerte og med dyp glede kunne synge med på “Salige visshet?” Var det ikke av én eneste årsak: Fordi du hadde hørt evangeliet om Jesu frelsergjerning for deg? Var det ikke fordi du visste dette ene: “Jesus er min!”
Kom tilbake, hør det igjen! Ta ordet om Jesus til deg! Det har den samme kraft også i dag!
Hva er det Ånden sier om Jesus? Jesus sammenfatter det selv i en av sine forutsigelser om Talsmannen: “Når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom", Joh 16,8. Ved første øyekast virker det ikke just som trøstende og trosstyrkende ord: synd, rettferdighet og dom. Men det er det i høyeste grad når vi ser nærmere på hva Ånden sier om disse ord.
“Om synd: at de ikke tror på meg”, Joh 16,10a.
Den hellige Ånd overbeviser om mange synder. Som nevnt vekker han oss og gjør oss urolige når vi beveger oss ut i syndens sone. Og på hjerteplanet vil han livet igjennom avsløre stadig mer av syndens forderv. Hvor Ånden kommer inn, der kommer lyset inn, og der avsløres synden. Å bli fylt av Guds Ånd er en ydmykende erfaring. “Åndens fylde oppleves som syndens fylde”, sier Ole Hallesby. Men når Ånden gjør denne gjerning, har han et velsignet godt mål for øye: Han vil drive oss til Jesus i en stadig fornyet og utdypet glede over frelsen i ham. Herved holdes troen levende. For hva vil det si å tro? De gamle gav et godt svar: Å tro er å komme til Jesus med sin synd! Det er dette Ånden holder levende hos oss. Enhver synd som vi bringer til Jesus, er tilgitt. Men dermed blir det også klart at det i siste ende kun er én synd som kan fordømrne oss: At vi ikke vil komme til Jesus, at vi ikke vil tro på ham! Det er dette Ånden først og sist vil lære oss om synd: at vi ikke må bli borte fra Jesus! Han vil rope det i våre hjerter: Kom med synden til Jesus! Da tror du, og da er du under det blod som renser deg fra all syndl, l1 Joh 1,7.
“Om rettferdighet: at jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger ”, Joh 16,10b
Den hellige Ånd har mye å si oss om rettferdighet. Det er Ånden som taler i loven og minner oss om alt det vi skal gjøre og være og si og mene riktig. Men endemålet med loven er ikke at vi skal bli rettferdige ved å oppfylle loven. Endemålet er at vi skal se sannheten om oss selv som fortapte, fordervede og grunnleggende uforbederlige syndere over for Gud. Loven vil stille oss straffskyldige over for Guds domstol med lukket munn, Rom 3,19. For først når vår munn er lukket, og vi ikke har mer å si til vårt forsvar, er vi i stand til å høre hva Ånden har å si om en helt armen rettferdighet, en rettferdighet utenfor oss selv, den fullkomne og frelsende rettferdighet i Jesus. Det er denne rettferdighet Ånden vil vende vår oppmerksomhet imot. Denne rettferdighet har Jesus vunnet til enhver synder på denne jord! Like så sant det er at alle mennesker ble syndere og utstøtt av paradis ved Adams fall. Like så sant er det at alle mennesker har adgang inn til Guds himmel og det nye paradis ved Jesu lydighet mot loven: “Likesom en enkelts fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik er en enkelts rettferdige gjerning også blitt til rettferdighet og liv for alle mennesker. For likesom de mange ble syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli rettferdige ved ét menneskes lydighet”, Rom 5,18-19. Vi synger det, og det er sant: “Én er for alle rettferdig og ren!” Ved Jesu rettferdighet er det adgang inn i Guds himmel for hver eneste synder på denne jord. Denne rettferdighet ser vi ikke.
Men det er heller ikke så viktig. Det avgjørende er at Gud ser den! Og det gjør han: “ Ja, min retfærdighed deroppe sidder ved Herrens højre hånd på tronen hist, og fjenden selv om han er grum og bitter, ej den kan skade med sin argelist” (C.O.Rosenius). Og så er det aller beste likevel at jeg heller ikke selv kan skade min rettferdighet. Jeg kan ikke nå den, ødelegge den, besrnitte den. Den er i him- melen og er like så urørlig og uforanderlig som min frelser. Han er den samme i går og i dag og til evig tid!, Hebr 13,8. Det forteller Ånden meg, og det er grunnlaget for en sann visshet om frelse i går, i dag og til evig tid!
“Om dom: at denne verdens fyrste er dømt”, Joh 16,11.
Den hellige Ånd taler mye om dom i Bibelen, og her er det alltid lovens ord som lyder, unntatt når det tales om Jesus. For den dom som rammet ham, var vår dom. Det var vår synd som brakte ham til korset. Det var vårt opprør mot Gud som fikk himmelen til å lukke seg over ham. Det var for vår skyld han måtte rope mot en lukket himmel: “Min Gud, min Gud! Hvorfor har da forlatt meg?”, Matt 27,46. Det var forferdelige ord, men samtidig gjelder det at det ganske enkelt ikke finnes mer trøstende og befriende ord i hele Bibelen. For det var ikke for sin egen synd og skyld Jesus hang der og ble dømt og forlatt av Gud. Det var det ikke. Det var for vår skyld, for min skyld! “For min skyld blev du så forladt og af Guds vrede taget fat, at aldrig jeg forlades skal, i dødens grumme dybe dal” (Thomas Kingo). Det er virkeligheden! Dommen er falt, synden er sonet fullt og helt, og veien er banet for syndere inn i Guds himmel! “Nu står mig åben himlens port, for mig har Jesus fyldestgjortl” (Thomas Kingo). Det er kun én Gud nå ønsker å dømme; denne verdens fyrste. Helvete er beredt for ham og hans engler, Matt 25,41. Men for oss har Gud noe annet for øye: “Gud har ikke bestemt oss til å rammes av hans vrede, men til å oppnå frelsen ved vår Herre Jesus Kristus! ”, 1 Tess 5,9. Det er dette Ånden vil minne oss om og innprente i våre hjerter ved evangeliets ord: at vi ved Jesus er frikjøpt fra lovens forbannelse til evig barnekår hos Gud! At vi hører dette og tar det til oss i tro, det er endemålet for Guds frelsesgjerning!
Det går en rett linje fra julenatt frem til Åndens vitnesbyrd i hjertet om frelsen i Jesus! Gud kommer til verden julenatt for i vårt sted å bære syndebyrden inn under sin egen dom, og han gjør det med henblikk på å komme til oss ved Ånden og forkynne det i våre hjerter: Dere har fred med meg ved min egen frelsergjerning for dere!
Det er et dyptgående fellestrekk i Guds frelsesgjerninger fra jul gjennom påske til pinse: Vår hellige, høyt opphøyede og allmektige Gud ydmyker og fornedrer seg på en måte som vi aldri vil begripe, men som vi evig må takke og prise ham for, av kjærlighet til oss og for vår frelses skyld. I julen lar han seg føde som et hjelpeløst, skrikende spedbarn; vår Gud! I påsken lar han seg nagle til et kors som en synder og en forbannelse; i vårt sted! I pinsen kommer han til oss og tar bolig i våre fordervede hjerter, for å forvisse oss om vårt frie barnekår i evighet! Hvilken mektig, ubegripelig og forunderlig god Gud vi har! Ham være ære, takk og pris i evighet!
Den dype indre sammenheng i Guds frelseshandlinger fra julenatt til pinsedag kommer meget klart til uttrykk i det som med god grunn er blitt kalt Paulus” juleevangelium. Han taler om julen, men han fører linjen videre over påsken til pinsen, fordi det i Guds perspektiv dypest sett er én samlet frelsesgjerning, hvis samlede mål er å gi oss fred med Gud og visshet herom i troen på Jesus: "Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle løskjøpe dem som var under loven, for at vi skulle få barnekår. Og fordi dere er barn, har Gud sendt sin sønns ånd i våre hjerter, og den roper: Abba, Fader.'”, Gal 4,4-6.
Julenatt peker frem mot både påske og pinse. Hjertets tilegnelse av Jesus til tro på og visshet om det frie barnekår i ham var Guds endelige mål for det som skjedde julenatt. Det er også Guds mål med oss i denne juletid! La oss derfor gå julen i møte med den bønn som Brorson legger ord til i en av sine deilige julesalmer:
“Ak, kom jeg vil oplukke
mit hjerte, sjæl og sind
med tusind længselssukke,
kom Jesus, kom her ind!
Det er ej fremmed bolig,
Du har den dyre købt,
Her skal du blive trolig
I kærligheden svøbt”
----------
Jeg gjerne palmegrene
vil om din
krybbe strø.
For deg, for deg
alene
jeg leve vil
og dø.
Kom, la min sjel dog
finne
sin rette gledes
stund,
at du er født her
inne
i hjertets dype
grunn!
(Hans A. Brorson. 1732. Sangboken nr 643 v 5.)