Artikkel nr 12 fra blad nr 6-2006
Emne: Kommentar
Fra Kristian Schjelderup til Gunnar Stålsett
Av Erik Høiby.

Forleden dag fikk jeg ved en tilfeldighet tak i Kristian Schjelderups kjente verk “Den grunn hvorpå jeg bygger”, en bok som kom ut på forlaget Land og Kirke i Oslo i 1957.

Som utflyttet Hamarenser var det med ikke liten interesse jeg gav meg i kast med bokens innhold med den teologi og de trosopp­fatninger som den tidligere biskop hadde. At dens tittel ikke var dekkende for alt hva Schjelderup forfektet, kommer tydelig fram i tre foredrag som er gjengitt i boken under hans behand-ling av temaene “Kampen om livssyn”, “Hva er kristen-dom?” og “Hva mener vi med Bibelens autoritet?”

Som den strake kontrast til disse foredrag følger seks prekener av den såkalt liberale teolog hvor særskilt en preken fra Hamar Domkirke 1. påskedag 1957 vakte en viss oppsikt også på konservativt hold.

Med utgangspunkt fra teksten i Luk 24,1-9 tar jeg med et lite utdrag fra kanskje den ypperste preken som Schjelderup noen gang har holdt i sin bispetid. I sin meget engasjerte tale over påskedagens budskap stilte han spørsmålene nært og inntrengende: “Hvordan kan jeg få se Jesus? Hvordan kan den oppstandne møte også meg og bli til personlig virkelighet som jeg tør leve og dø på?” Og biskopen fortsatte: “Ønsker vi virkelig for alvor å komme inn i lyset fra påskemorgen og få del i påskens seiersglede, da er det èn ting som må stå klart: “Det må skje noe med oss selv!” Vil vi møte den oppstandne – ja, personlig møte ham – da må vi først selv gå veien om korset på Golgata. Der må vi legge all vår selvgodhet og egenrettferdighet bort og bli fattige, små i oss selv. Der må vi bekjenne vår synd og vår svikt, for vi er alle skyldige i alt og for alle. Der må vi også åpne vårt hjerte for den kjærlighetens ånd som lyser ut fra den korsfestedes åsyn – den kjærlighet som kunne be også for sine bødler. Vi forstår ikke hva som egentlig gikk for seg på Golgata kors. Men vi kan oppleve det, oppleve at her på korset ble syndens og dødens makt brutt, oppleve at også i dag kan et menneske ved korsets fot finne fred i hjertet. Ja, en kjenner den korsfestedes øyne hvile på seg, og en fornemmer røsten som taler: “Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer!”

Har en opplevet noe av dette, da er en også der hvor påskeevangeliet blir levende virkelighet for en, og en kan med troens indre øye få se den oppstandne selv. Den Jesus som hadde makt til å bryte syndens og alle mørkets makter på korset, han kunne ikke bli i graven. Hans oppstandelse er Guds egen anerkjennelse av Jesus og hans verk, Guds eget pant på det fullbyrdede frelsesverk.” (Sitat slutt. Så langt Kristian Schjelderup og hans påskepreken i 1957)

Sammenligner vi så hans seks prekener i nevnte bok med det biskop Gunnar Stålsett har servert fra prekestolen, også i NRK, eller utgitt i samlinger, er det en forbausende og ganske tydelig forskjell på disse to. For uansett hva vi måtte mene i ettertid om Kristian Schjelderup og hans teologiske ståsted, holdt han seg i hvert fall til den teksten som han gikk ut fra.

Det samme kan ikke sies om Gunnar Stålsett i den prekenrolle han har stått fram som biskop.

Vi som husker ham som skoleungdomsprest og som lærer i systematisk teologi ved Misjonshøyskolen i Stavanger i 1960-årene, kjenner ikke mannen igjen når det gjelder forkynnelse. Masse ord, lite innhold, mangel på åndelig substans, er det man sitter igjen med etter hans prekener. Visst har han hoppet fra den ene stilling til den andre for så ulykkeligvis å ende som Oslo-biskop etter en politisk flause med Senterpartiet og Krf. i hovedrollen. Men dette er ingen unnskyldning for slett forkynnelse. “En biskops fremste oppgave er å forkynne,” sa biskop Smemo ved en gitt anledning.

I Vårt Land for 26.febr.d.å. har avisen et lengre intervju med Gunnar Stålsett hvor et av spørsmålene lød: “Du har selv en teologisk konservativ og anti-ekumenisk bakgrunn. Når og hvordan skjedde forandringen?” Og biskopen svarte: “Jeg var “uhyrlig” konservativ, men det som fikk meg til å bryte med denne konservative systemtenkningen der alt på en måte var på plass, var at jeg opplevde å stå i en tradisjon hvor halvparten av menneskeheten ble ekskludert, nemlig kvinnene. Dette ble en slags teologisk og eksistensiell krise for meg hvor jeg følte at hvis dette var troen og teologien, så måtte jeg bryte ut. Samtidig bar jeg en klang av en teologi fra min barndom og ungdom som pekte i en annen retning. Det ble en befrielse å ta et oppgjør. Jeg har ofte tenkt at det jeg har frontet siden på det indre plan har vært som en botsøvelse i forhold til det jeg stod for. Når jeg nå begynner å tenke på min selvbiografi, gruer jeg for møtet med den tiden. Oppgjøret den gang førte meg inn i en eksistensiell krise som gikk på troen løs.”

Så langt Gunnar Stålsett i nevnte intervju hvor han også berørte homofilispørsmålet som den tyngste sak kirkepolitisk i hans bispetid. Her nevnte han sitt velbegrunnede brudd med Kirkemøtets flertall uten å antyde med et eneste ord hans ordinasjon av homofile til prestetje­neste, – men det skyldes vel eksbispens nye måte å lese Bibelen på?

Hans brudd med Menighetsfakultetets (tidligere?) konservative teologi og hans godkjennelse av det som Skriften taler om som synd (bl.a. når det gjelder homofili) avslører også dype mangler i Stålsetts forkynnelse og tjeneste.

Hvis vi så spør etter forskjell eller likheter ved Kristian Schjelderups og Gunnar Stålsetts prekener, vil jeg si det slik at mens førstnevnte gjør et tappert forsøk på å tegne et visst Kristus-bilde i de seks prekener han har etterlatt seg i boken “Den grunn hvorpå jeg bygger”, går Gunnar Stålsett den stikk motsatte vei. I motsetning til Kristian Schjelderups gradvis merkbare liberale teologi (noe som tydeligst kom fram under kirkestriden med Hallesby), synes Stålsetts teologiske ståsted å være mer okkult i de prekener jeg har hørt og lest av ham.

Her er Bibelens Kristus skjøvet ut i periferien. Det eksisterer ingen sann forkynnelse av lov og evangelium, synd og nåde, frelse og fortapelse. Et klart budskap til vekkelse og omvendelse forekommer ikke. Blir dette forsømt, hjelper det lite med ære, berømmelse og menneskelig hyllest, med bispekåpe og gullkors, når det vesentligste har uteblitt.

Hvilken liberal teologi som er den farligste; “den merkbare” eller “den okkulte”, kan sikkert diskuteres, men som lekmann frykter jeg mest den teologi som Gunnar Stålsett står for. Får vi flere bisper av hans type, vil statskirkens dager være talte som følge av indre forråtnelse.